Får vondt i "tantehjertet" mitt

[AnonymBruker]

Jeg har noen herlige tantebarn Som i det store og hele oppfører seg fint! Men de er, somme alle unger, umulige noen ganger. Og de blir som resultat av dette snakket til (med rette), men jeg får likevel vondt av dem da de blir snakket til. De blir ikke kjeftet på, eller snakket hardt til, de bare får vite at sånn kan de ikke gjøre. Hører de ikke, så blir de snakket til et par ganger til, før de eventuelt får en liten "timeout".

Dette er noe jeg selv opplevde som barn, men det er ikke det jeg husker fra barndommen Da husker jeg gode ting! Og jeg ser at tantebarna mine er harmoniske og glade! Likevel får jeg lyst til å gi de en god klem når de blir snakket til. Jeg blander meg ikke inn i ting, det er en ting mellom foreldrene og barna, men som sagt får jeg vondt av dem.

Jeg lurer på hvordan dette blir når jeg får egne barn Da må jeg kunne snakke til dem uten å få dårlig samvittighet og vondt av dem, men kanskje det er noe som kommer automatisk?

[attegløyma]

Kjenner meg igjen, er også tante til ei fantastisk jente som er ein solstråleg, men som blir heilt knekt av ein liten tilsnakk av typen: no har tante lest 3 eventyr til deg, no får du bli med pappa og legge deg! (når det blir sagt i ein litt streng tone av den omtalte pappan). Og eg blir minst like knekt vettu... Men to minutt etterpå er ho like blid og kosar og klemmer på faren, så eg trur ikkje ho har det så fælt eigentleg. Men som deg er eg redd for at eg skal bli like nedfor om eg må sette grenser for eigne ungar.

[Gjest Fantomet]

Jeg var omvendt,var veldig streng med barn før jeg fikk egne. Nå er jeg enda streng,men har et tonn dårlig samvittighet når jeg er det,selv om jeg vet det er til deres eget beste å ha regler og et minimum av disiplin.

[nickless]

Jeg er tilhenger av å lære barn rett og galt , og tenker ofte " Det der hadde jeg ikke godtatt , barnet gjør jo som det vil! " jeg er strengere med mine barn en mine søsken med sine , og vi har nok ikke samme syn på barneoppdragelse. Men jeg blander meg heller ikke inn , de kjenner barna sine og handler som de syntes er naturlig og rett. Jeg har tro på att barn liker tydelige grenser og voksne , og att uakseptabel oppførsel får konsekvenser. Det er klart jeg kan få dårlig samvittighet som de fleste mødre og fedre når ett av barna gråtende blir sendt på rommet en liten stund eller en leke blir fjernet for en ettermiddag , men heller det en å la det passere og ende opp med barn som styrer familien....