Tungt å være datter...

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18år og 1 dag.

Min mors tørre kommentar på det tidspunktet var : "Du kommer vel hjem igjen når du blir sulten." Hun snakket ikke med meg på 6 måneder.

Generelt har vi alltid kommunisert dårlig. Nå som jeg er i 30årene legger jeg merke til at hun alltid vil styre ved hjelp av å gi dårlig samvittighet. Når jeg besøker er det første jeg får høre at det er lenge siden jeg har vært der. Og når jeg går blir det sagt at jeg har vært der for kort tid, og at det er for galt at jeg skal gå allerede. Det gjør at det er negativt å forholde seg til henne.

Samtidig er jeg glad i henne og omsorgsfull. Hun sliter med psyken (men kaller det smerter i kroppen, er utredet for absolutt alt uten at noen har funnet noe). Hun skjeller ut fysioterapeuter, naprapater, kiropraktorer og leger dersom de nevner at smerter osv kan være psykisk eller henge sammen med livet ellers... Kort fortalt har damen lite selvinnsikt.

Jeg har kontakt med henne i dag - fordi jeg tenker at hvis jeg en gang får barn, så skal jeg ikke frarøve dem muligheten for å ha en bestemor. Men i perioder blir jeg svært sliten, og det er "meg, meg, meg" samt snakk om plager og sykdom når hun ringer/ sms'er meg.

Har noen gode erfaringer med å endre en relasjon til en forelder som det har funket dårlig å kommunisere med? Jeg vet jeg ikke kan endre henne, men kun meg selv. Har et håp om at jeg en dag skal ha det lettere med at hun prøver å styre meg, jeg unnviker, hun griner, jeg trøster/ gir etter og hele den runddansen der. Innimellom gir jeg jo klare grenser, men ofte lar jeg henne "tømme seg" for gørr i telefonen som jeg holder 20 cm fra øret.

Gode råd ?

[AnonymBruker]

Auda, så trist. Håper forholdet deres blir bedre snart (er jo lov å håpe?).

Ang. det din mor sier når du er på besøk (lenge siden sist/var her for kort), så er det faktisk ting som er HYGGELIG å si, når det sies av vanlige folk ihvertfall. Det betyr jo bare at vedkommende er glad for å se deg og gjerne skulle ønsket du kunne vært der lenger. Ikkenoe ondt der. Men det kan jo selvsagt være som du sier; Kommer jo an på hvordan hun oppfører seg forøvrig.

Når det er sagt, så vil jeg absolutt fraråde deg å "ofre" deg selv på den måten du beskriver. Hvis din mor er så ille som du beskriver henne, så tror jeg det ville ødelagt psyken din helt.

Selv har jeg hatt en del personer i livet som har vært kontrollfriker, og folk som bare har vært interresert i å ha noe med meg å gjøre når de trenger noe fra meg, men aldri/skjelden ellers. En dag fikk jeg nok, og bestemte meg for at det var på tide å sette mitt eget liv i fokus; Og kuttet ut disse negative personene fra mitt liv. Det inkluderte noen slektninger, og noen "venner". Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg utav mine psykiske problemer hadde jeg IKKE satt foten ned. Men så er det jo kanskje litt lettere å be slektninger og dårlige venner om å ryke&reise enn sin egen mor.

Du sier du ikke vil frarøve ditt barn sin mulighet til å ha ei bestemor. Men vurder og om din mors oppførsel/person er bra for barnet ditt.

Dersom du kommer til at hun ville vært en for negativ innflytelse, og du er helt sikker; Så ville jeg selv ihvertfall sett det som at jeg ikke hadde noe valg, og at det var min mor som gjorde valget for meg ved å ikke høre på hva de rundt henne sa.

[Gjest vimse]

Er i lignende situasjon ... ser nå at jeg skulle kuttet kontakt for lengst ... pga eget liv. det gikk for langt for mitt vedkommende , og sliter selv nå psykisk. har vel i grunn gjort det i "all" tid og nå er jeg kommet dit at jeg ser hvorfor . det er min mor som har mesteparten av skylden her . Npr jeg sporer meg bak til barndommen blir jeg forbannet over hva slags forhold et mor virkelig har til sitt barn . hva er det som gjør et menneske så selvsentrert og tom for empati?? særlig i forhold til sitt eget blod? Nå var det forsivdt ikke jeg som tok steget og kuttet båndet her , men er glad for at det ble slik , stygt sagt . Jeg har det bedre. ungene har det bedre. dvs ungene er såpass store nå at de selv bestemmer , hvorav den eldste har bittelitt kontakt slik sporadisk . Hvorfor ? fordi bestemoren ikke evner å se andre eller annet enn seg selv , og hvor ille hun har det og hvor drittsekker alle andre er . som du sier ... megmegmeg og syksyksyk . Jeg orket ikke mer av dette , orket ikke å bli totalt nedkjørt etter hver samtale . orket ikke den kvalmen som oppsto hver gang jeg tenkte at jeg MÅ ringe eller MÅ besøke . så for din del og eventuelle barn sin del ...... gå din egen vei. Det er ikke DU som skal forandre deg !!! Kjære vene, Hun er såkalt voksen og skal vise deg veien i livet , være der til støtte og hjelp og ikke bruke deg som sin egen mur ..... håper du finner ut av dette .... og at du får det bra med deg selv. Og et lite råd muligens er vel å ta kontakt med samtaletjenesten i kommunen eller lignende , for dette tror jeg du kan ha godt av å få sortert med en tredjeperson som er kjent med problemstillingen din . Lykke til

[lillevill]

Det er slik at når vi barna blir voksne, jeg er også 30, så er det noen foreldre som ikke klarer å være foreldre lengre. Det kommer frem at de har psykiske problemer og trenger noen, og "ungene" er lette å strekke seg ut til.

Jeg har en mor som sier jeg er en liten pie, og i det neste så sier hun at hun har tanker om å ville gi opp på livet.

Sannheten er at vi er voksne nå, og må være sterke for de som er eldre som begynner å trekke på årene, og ja, de begynner å bli gamle og svake. Moren din vil ikke plutselig bli ungdommelig igjen, hun vil stadig bli mer og mer pensjonist. Kansje vil hun si flere tåpelige ting, og kansje enda værre ting som går ut på å gi deg dårlig samvittighet. Her skal du være sterk og tro på deg selv. Du er normal, du er flink og du er voksen. Kansje du er mer moden i hodet enn din mor, og ihvertfall mer reflekterende. Kansje du er støtten hun trenger.