Har lyst til å bli lege... men er jeg "for" gammel?

[amatøør]

Jeg har alltid drømt om å bli lege. Irriterende nok nå, hadde jeg ikke motivasjon til å ta opp fag etter videregående og endte opp med et annet studie i stedet.

I dag sitter jeg her med en lang utdannelse innen økonomi, en fin jobb, god lønn, er gift og har to små barn. Jeg er 31 år gammel. Men drømmen forsvinner ikke, tvert om blir den stadig sterkere. Familien har veldig god økonomi, men tiden er det jo så som så med når man har to små barn. Jobbene våre er krevende, så det blir byttet på å jobbe og være sammen med barna, selv om barna alltid kommer først.

Så, er det egoistisk å leve ut drømmen min? Det kommer til å kreve, jeg vet det.. Men jeg skal jo jobbe i veldig mange år til, og er redd for at jeg kommer til å bruke mye energi på å tenke på hva jeg egentlig har lyst til å bli.

Det er flere aspekter her som taler for at jeg skal droppe drømmen min. Ikke bare økonomi, tidsaspekt, tapte pensjonspoeng, barn... men jeg tenker også at jeg er egoistisk. Jeg HAR jo en god utdannelse, men er usikker på hvor godt jeg kommer til å trives i denne type jobb i lengden.

Er det noen som har noen lignende erfaringer? Er det tullete og for krevende i min situasjon eller er dette noe som kunne latt seg gjennomføre? Er rådvill...

Endret 3. september 2011 av amatøør

[Dace]

Er på vei inn i akkurat samme "felle" som deg faktisk.

Har en drøm om å studere medisin, men pga. de tøffe karakterkravene endte jeg opp med økonomistudier.

Vil ikke si det er tullete eller egoistisk å følge drømmen din, men skjønner jo at du er i en litt "fastlåst" familiesituasjon.

Kan kanskje være greit å begynne med å finne ut hvordan du evt. skal gjennomføre et slikt studie. Må du fremdeles ta opp fag fra VGS for å komme inn, og har du motivasjonen som trengs for å klare det nå?

[altflyter]

Det er aldri for sent å utdanne seg! Følg drømmen din og stå på!!! Så lenge du jobber hardt og gjør det du kan for familien, vil du være en bedre person når du har fått oppfylt drømmen. Ikke tenk på alder! Jeg studerer sykepleie med en på 32, og det kunne ikke falle meg inn å se på ham som for "gammel". Så lenge du har motivasjon til å prøve, er du aldri for gammel

[AnonymBruker]

Venninnen til søsteren min er i full gang med medisinstudiet. Hun har to år igjen og er i midten av 40 årene.

[AnonymBruker]

Du begynner å bli eldre enn de fleste, men det betyr på ingen måte at det ikke er mulig. Som flere har sagt er det faktisk noen i både 30- og 40-årene som studerer medisin. Så lenge du er komfortabel med at det er mye konkurranse og press innen medisin og at yngre folk (gjerne mye yngre) rundt deg har nådd lengre karrieremessig er det ikke noe problem.

Det eneste jeg kanskje vil spørre om er hvor realistisk og hvor langt unnå drømmen faktisk er. Det hjelper lite om du ville stortrives og gjøre det bra på medisin hvis du ikke kommer inn.

Hva slags poengsum har du? Har du programfagene som kreves? Disse er matte R1 (2MN) eller S1+S2 (2MS+3MS), fysikk 1 (2FY) og kjemi 1+2 (2KJ+3KJ). Navnene i parantese er fagene fra før Reform 94 som tilsvarer dagens fag i Kunnskapsløftet. I verste fall må du ta opp igjen og få toppkarakter i norsk (hovedmål, sidemål, muntlig), engelsk, matte (1T+R1), naturfag, samfunnsfag, historie, fysikk 1, kjemi 1 og kjemi 2. Dette vil jeg kanskje se på som det største «hinderet» til drømmen.

[AnonymBruker]

Det er aldri for sent å utdanne seg! Følg drømmen din og stå på!!! Så lenge du jobber hardt og gjør det du kan for familien, vil du være en bedre person når du har fått oppfylt drømmen. Ikke tenk på alder! Jeg studerer sykepleie med en på 32, og det kunne ikke falle meg inn å se på ham som for "gammel". Så lenge du har motivasjon til å prøve, er du aldri for gammel

Men med all respekt er medisin noe helt annet enn sykepleie. Sykepleie er et kort, enkelt og lite belastende studie med lave inntakskrav. Det er helt vanlig med «eldre» studenter der og det er en helt realistisk gjennomførbar drøm for de fleste som måtte ønske det. Trådstarter har i all sannsynlighet 10 slitsomme år foran seg før hun er lege, og attpåtil må sikkert mange av disse finansieres selv uten støtte fra lånekassen. Det er ikke en uoppnåelig drøm og det er en del på hennes alder (og en god del eldre!) som gjennomfører det, men krevende vil det være på alle fronter.

I utgangspunktet synes jeg alle skal forfølge sine drømmer, men skal man klare det må man ha et helt realistisk bilde av hva det vil kreve.

[Honesty]

Jeg var akkurat hos en lege som sa at hun begynte på legestudiene i en alder av 39 år (hun var nok i slutten av 40-årene), og det er i hvertfall desidert den legen jeg har vært hos som jeg har følt meg mest vel hos. Samtidig var hun veldig flink til å følge opp da vi dro dit med toåringen pga. atopisk eksem.

Jeg vil si at dersom du har mulighet til å studere medisin, så hvorfor ikke? Mange er bundet på hender og føtter (huslån, barn osv) når man er passert 30, men jeg tror allikevel at det meste lar seg gjøre dersom man går inn for det.

[AnonymBruker]

Er det tullete og for krevende i min situasjon eller er dette noe som kunne latt seg gjennomføre? Er rådvill...

Jeg synes det er tullete. Du har barn du skal ta deg av og i tillegg har du allerede en god utdannelse og jobb.

Du klarer helt sikkert å gjenomføre det, men mtp at du har lån som skal betjenes, barn som sakl forsørges etc. så er jeg negativ.

At du skal bruke av skattebetalernes penger for å ta en utdanning og så bare jobbe fra du er 40 til 60 er ikke bra. Da er det bedre at en ung person får den muligheten, da det ikke er mangel på søkere til utdanningen.

Skulle du blitt noe det er mangel på f.eks lærer,førskolelærer e.l så kunne jeg sett gode grunner for det.

Her er nok det beste at vi slipper til en ung og håpefull legestudent som kan jobbe i mange år.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er tullete. Du har barn du skal ta deg av og i tillegg har du allerede en god utdannelse og jobb.

Du klarer helt sikkert å gjenomføre det, men mtp at du har lån som skal betjenes, barn som sakl forsørges etc. så er jeg negativ.

At du skal bruke av skattebetalernes penger for å ta en utdanning og så bare jobbe fra du er 40 til 60 er ikke bra. Da er det bedre at en ung person får den muligheten, da det ikke er mangel på søkere til utdanningen.

Skulle du blitt noe det er mangel på f.eks lærer,førskolelærer e.l så kunne jeg sett gode grunner for det.

Her er nok det beste at vi slipper til en ung og håpefull legestudent som kan jobbe i mange år.

jeg er uenig.

Jeg er en av de som mener veldig sterkt det burde være aldersgrense på barne- og helsestudier.

Scenarioer der en umoden 23 åring jobber for barnevernet, uten spesielt med livserfaring eller erfaring med barn, skal gripe inn i en families hverdag og fortelle de rett fra galt og ta fra de barna, er en ganske opprivende situasjon.

Psykologer som er 25-26 når de er ferdig, samme greien. De har lært seg teknikker men ikke livets realiterer, de aller aller fleste.

Så sitter man der som pasient og skal liksom tømme hjertet sitt til noen som har lest en bok. Jeg ser at kjemien mellom pasient og behandler ofte ikke er til stedet i et slik scenario.

Jeg opplevde da min samboer var kreftsyk og døende, så lå han på et universitetssykehus, noe som innebærer studenter er med.

Legen er inne for å snakke om slutten på livet og hvor lite håp det er, effekter av medisiner som bryter kroppen helt ned og du ligger igjen som en grønnsak. Og med seg på lasset har han to jyplinger på 20 år, som står og ser helt fjærne ut. Aldri opplevd noe mer upassende.

Så jeg mener man absolutt burde være mer voksen når man studere de retnigene her. Jeg sier go for it, TS!!

Alt er mulig. Du klarer alt du brenner for og jobber målrettet for!

Du er uansett ikke ferdig som lege når du er 60.

Du er evt ferdig når du er 37-38, og har nesten 30 gode år på deg innen yrket.

Go for it!

[AnonymBruker]

Så jeg mener man absolutt burde være mer voksen når man studere de retnigene her. Jeg sier go for it, TS!!

Det er på ingen måte slik at eldre leger er bedre på pasientkontakt og medmenneskelighet. Å påstå slikt er bare tull. Med tanke på hvor lang tid det tar å opparbeide seg spesialistkompetanse er det heller ikke forsvarlig at man skal begynne med noen aldersgrense.

Alt er mulig. Du klarer alt du brenner for og jobber målrettet for!

Jeg skjønner ikke hvordan du kan si det. Det er overhodet ikke slik at alt er mulig. Det er overhodet ikke slik at man klarer alt man brenner for. Det er overhodet ikke slik at man klarer alt man jobber målrettet for. Det er overhodet ikke slik at man kan bli akkurat hva man vil.

Du er evt ferdig når du er 37-38, og har nesten 30 gode år på deg innen yrket.

Go for it!

Jeg synes ikke du skal undervurdere hvor ekstremt krevende det vil være. Hun er 31 i år. Hvis hun skal ta opp fag er det tidligste hun kan begynne med det neste vår. La oss så si at det tar tre semestre å ta opp alle fagene (som vel er det absolutt minste som er teknisk mulig, i realiteten kan det nok ta lenger til om man må ha seksere). Det vil sil at hun teoretisk sett kan begynne studiene når hun er 33. Hun vil da være over 40 når hun er ferdig lege.

I løpet av alle disse årene vil mesteparten av hverdagen dreie seg om studier, på bekostning av familie, barn og økonomi. I all sannsynlighet vil de ikke kunne beholde samme levesett som i dag. Muligens må de også flytte for at det skal fungere.

I tillegg er øvre aldersgrense for fullt studielån 35 år og man har rett til støtte i 8 år. Muligens har hun brukt så mye om 5 eller mer av disse allerede, men la oss si at hun kun har en bachelorgrad da. Da har hun rett til 5 år til. Dette er ikke nok til hele medisinstudiet på 6 år og eventuelle ekstra år hun trenger for å ta opp fag. I tillegg vil hun overskride 35 år. Har hun midler til dette?

At hun tar studieplassen fra noen yngre synes jeg ikke har noen verdens ting å si, men det er andre forhold her som er viktig å tenke gjennom.

[AnonymBruker]

At hun tar studieplassen fra noen yngre synes jeg ikke har noen verdens ting å si, men det er andre forhold her som er viktig å tenke gjennom.

Det koster skattebetalerne ca. 1 million kroner å utdanne en lege og da ser jeg bort fra livsopphold.

Ca. 150.000 i skolepenger pr. år koster det, og det er en av de dyreste utdanningene som staten gir.

Derfor er det viktig at de kan jobbe i så mange år som mulig, slik at vi kan få et best mulig helsetilbud da det er begrenset hvor mange leger vi kan utdanne pga den høye kostnaden som skattebetalerne må ta.

[AnonymBruker]

Øvre aldersgrense for lån fra Lånekassa er 65 år, øvre grense for fullt lån er 45 år.

Jeg har tenkt at man ikke bør ta en så lang utdanning som medisin når man er "eldre", samtidig er jeg selv i en fireårig (eg. femårig, men tar den raskere) utdanning som 34-åring, så jeg har vel endret mening der. Leger er også en av de yrkesgruppene hvor mange står i jobb til de er langt over pensjonsalder, hvis man er selvstendig næringsdrivende er det ingen som nekter deg å jobbe til du er over 80... Jeg er innen et annet fagfelt, men en av de mest aktive "altmuligmennene"(forelesninger, kongresser, forskning) vi har på universitetet er 75 år.

Jeg tror heller ikke man trenger la det gå utover barna at man utdanner seg i voksen alder. Ofte har man noe mer fleksible dager enn på jobb, og det å ha barn kan hjelpe en i å jobbe strukturert og jevnt med skolearbeidet. Det som i mine øyne er viktig å reflektere over er:

* hvordan en skal finansiere studiene

* hvor mye en har å gå på økonomisk, faktiske konsekvenser det får for pensjon o.l

* om det med trivsel og drømmer er noenunde realistisk. Har man mulighet til å utvikle seg og ha det bedre med den utdanningen man har? Og selv om man har mange viktige og spennende oppgaver som lege er det også vanlig å jobbe svært mye, lange (!) nattevakter (som du kanskje er nødt til i turnus i hvert fall) og arbeidspresset er høyt. Min tidligere fastlege fortalte at hun pleide å jobbe til 20 om kvelden og ofte sov på sofaen på kontoret...

* om en har de nødvendige evnene i de grunnleggende fagene

[AnonymBruker]

Derfor er det viktig at de kan jobbe i så mange år som mulig, slik at vi kan få et best mulig helsetilbud da det er begrenset hvor mange leger vi kan utdanne pga den høye kostnaden som skattebetalerne må ta.

Da får du jobbe politisk for å få en øvre grense på 22 år. Enn så lenge finnes ikke noe slikt, og jeg ville overhodet ikke hatt dårlig dårlig samvittighet. At det er viktig at hovedparten er unge har jeg allerede nevnt. Ikke hovedsaklig for å få tynt flest mulig arbeidsår ut av investeringen, men fordi det er nødvendig for å sikre et høyt kompetansenivå som tar tid å opparbeide. Den dagen det er en reel problemstilling at halve klassen er fylt opp med 40-åringer vil jeg støtte alderskvoter.

[FruLuna]

Jeg har studert medisin, og på kullet mitt var det noen som begynte da de var 30-31 år, og faktisk også en som begynte rundt 50 år. Jeg har ingenting imot vedkommede som begynte rundt 50 år, men siden h*n var ferdig ved 55 års alder, så turnus i 1.5 år, så rekker h*n så vidt en kort spesialistutdanning før det begynner å nærme seg pensjonistalder. Det er vanlig å jobbe til man er 70 år som lege, men det blir likevel få år som yrkesaktiv. De som begynte rundt 30-31 år, har derimot en ganske lang yrkesaktiv periode foran seg, og jeg ser ikke noe problem i det. Jeg er i utgangspunktet positiv til at folk skal følge drømmene sine, og jeg forstår selvfølgelig svært godt at du ønsker å bli lege - det er jo verdens beste yrke! Men i så fall bør du gjøre noe med det nå - og ikke vente så veldig mye lenger med å bestemme deg. En viktig ting å ta med i betraktningen er både utplasseringsperioder under studiet - flere måneder hvor du må regne med å flytte til en annen by for å være i praksis. Vil dette være gjennomførbart ift familien din? Turnustjeneste er en annen sak - fortsetter den gamle ordningen kan du sannsynligvis søke barneplass der du bor nå, men blir det søknadsbasert turnus (som det mest sannsynlig blir), vil du antagelig ikke få slike fordeler, og da må man flytte dit man får jobb. Blir det søknadsbasert turnus, vil du sannsynligvis også ha svært gode karakterer (hvis dette blir gjeninnført)/skaffe deg jobberfaring/delta i organsisasjonsarbeid for å skille deg ut i søknadsbunken. Mine studiekamerater som hadde små barn under studiet hadde små sjanser til å gjøre noe særlig annet enn å studere og være med familien, for det skal ikke legges skjul på at studiet krever svært mye. I store deler av studiet hadde vi undervisning fra 8-16 i hvert fall 4 dager i uken, og da må man lese på kvelden og i helgene for å henge med. Dette krever mye disiplin og man må ofre en del sosial kontakt med andre enn de man studerer med.

Ikke meningen å skremme deg bort fra å følge drømmen din, men jeg tenker at det er greit å være forberedt på dette på forhånd Lykke til med hva du enn velger å gjøre!

[amatøør]

Tusen takk for mange reflekterte svar!

Jeg er fullstendig klar over hva det koster å bli lege. Jeg er vokst opp i en legefamilie, har flere venner som er utdannet lege.

Jeg har dårlig samvittighet for å tenke at jeg skal utdanne meg en gang til - som økonom (mastergrad) - vet jeg hva det koster. Hvis jeg forfølger drømmen min, kommer jeg nok ikke til å ta opp studielån, men muligens har jeg rett til noe stipend.

Jeg har alle realfag, men må nok forbedre noen fag for komme inn (anslår 6-7 stykk, men må ha rådgivning for å være sikker). I realiteten betyr dette at jeg må ta opp fag i noen semestere. Jeg har nok en fordel i at jeg skal ta opp fag jeg har studert på universitetet (som feks matte og fysikk). To fag jeg gruer meg til er nynorsk og tysk. Ellers bare gleder jeg meg til å ta opp fag.

Økonomisk er vi i en drømmesituasjon om jeg får mannen min med meg på dette (det er avgjørende). Vi har en "delt" økonomi, men vi kan sikkert komme til en ordning. Jeg så for meg å jobbe endel (feks 60 %) mens jeg tar opp fag (og heller ta fri noen måender før eksamener). Jeg har også en venninne som er lærer på videregående som jeg sikkert kan få råd og tips fra (og eventuelt lab.trening).

Men igjen.. jeg vet ikke. Forståelig nok er ikke mannen min over seg av glede for dette, og uten han går dette ikke :-)

[AnonymBruker]

Det koster skattebetalerne ca. 1 million kroner å utdanne en lege og da ser jeg bort fra livsopphold.

Ca. 150.000 i skolepenger pr. år koster det, og det er en av de dyreste utdanningene som staten gir.

Derfor er det viktig at de kan jobbe i så mange år som mulig, slik at vi kan få et best mulig helsetilbud da det er begrenset hvor mange leger vi kan utdanne pga den høye kostnaden som skattebetalerne må ta.

En viss prosent unge leger tar opp studieplasser som eldre kunne ha fått! Mange unge bruker altfor lang tid, sinker, stryker og klarer ikke å fullføre.

I dag jobber folk til de er 62-70.

[AnonymBruker]

Hvis du søker etter 23/5-regelen slipper du jo tysk da, men men.

[AnonymBruker]

Forståelig nok er ikke mannen min over seg av glede for dette, og uten han går dette ikke :-)

Forståelig nok ja...hadde ikke ønsket at konen begynte på en ny lang utdanning når vi har jobber begge to og små barn! Høres ikke bra ut for samlivet.

[AnonymBruker]

Hvis du søker etter 23/5-regelen slipper du jo tysk da, men men.

Regner med at tanken bak er at leger må være ekstremt gode i nynorsk og tysk.

[AnonymBruker]

Hvis dere har god økonomi, er du usedvanlig priviligert som faktisk har mulighet til å begynne å studere på nytt.

En av mine beste venner er 42 og er nettopp ferdig med fjerde året.

Jeg merker at det er mye morsommere å diskutere fag med ham enn med hans jevnaldrende studenter, og han og et par andre litt "eldre" studenter har en god del innsikt å bidra med som de andre studentene ikke har. På den annen side "sliter" kompisen min med at han er etablert økonomisk sett, og faller litt ut av studentmiljøet fordi han har dyrere vaner og voksnere smak, pluss at han ikke har noen særlig innsikt i hvordan mindre priviligerte pasienter har det.

Mannen din burde egentlig kun interessere seg for hva som vil gjøre deg lykkelig.