Trenger råd fra dere som har bonusbarn

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboren min i 3 år. Vi bor sammen og mellom oss er alt som det skal. Vi har barna hans annhver helg. Jeg er veldig glad i barna hans og det gjør meg ingenting at dem er her. Tvert imot, men jeg klarer bare ikke å glede meg til dem kommer. Jeg har ingen følelser rundt det.

Jeg virker kanskje kald og at jeg ikke bryr meg, men jeg klarer faktisk ikke å glede meg over at dem kommer. De følelsene er ikke der, rett og slett.

Er det flere enn meg som er i samme situasjon, eller som har råd?

[katt1]

Sånn hadde jeg det en periode også,og det er lov så lenge du ikke viser og sier det.

Men den føelsen kommer ,jeg lover deg den kommer

[Suzy]

Hvorfor i alle dager må du glede deg da?

Om du ikke gruer deg og syns det er hyggelig når de er der, så ser jeg ikke at du har noe problem i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Jeg håper det. De er borte nå og de skal på kino i kveld, bare hjemom med maten, men da vil jeg faktisk ut. Føler ikke noe behov for å se dem. I morgen er en ny dag og da blir det som regel mye bedre, men plager meg at jeg ikke klarer å glede meg over at dem kommer. Vil sove når dem kommer hjem i kveld slik at jeg ikke behøver å møte dem i dag. Følr meg så utrolig slem, for dem er bare gode og snille, men jeg bryr meg ikke....

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager må du glede deg da?

Om du ikke gruer deg og syns det er hyggelig når de er der, så ser jeg ikke at du har noe problem i det hele tatt.

Jeg føler jeg MÅ glede meg til dem kommer. Akkurat som sambo. Det er noen uker siden sist så føler at jeg skal savne dem på en eller annen måte....

[Gjest badeand1]

Jeg føler jeg MÅ glede meg til dem kommer. Akkurat som sambo. Det er noen uker siden sist så føler at jeg skal savne dem på en eller annen måte....

Du må absolutt ikke glede deg eller savne dem altså..ingen kan tvinge fram følelser. =)

[Moscato]

Siden du faktisk ikke har noe imot at de kommer, og synes det er koselig og greit når de først er der, så synes jeg faktisk at det er en smule latterlig at du har tenkt til å "sove" for å unngå å hilse på dem når de kommer.

Greit nok å ikke føle at det er et behov, men hvis du ikke klarer å være voksen nok til å skjønne at det kan være viktig for dem (og for deres fremtidige forhold til deg) at du møter dem med et smil, da er du litt ute på viddene.

[Suzy]

Jeg føler jeg MÅ glede meg til dem kommer. Akkurat som sambo. Det er noen uker siden sist så føler at jeg skal savne dem på en eller annen måte....

Tull og tøys!

Du kan gjerne glede deg over sambos glede og ha det hyggelig med dem når de er der, men det er ikke dine barn og du må ikke savne dem masse eller se enormt frem til de kommer. Det er helt ok.

Kos deg med ungene og kjæresten din du og ikke ha dårlig samvittighet.

[Suzy]

Jeg håper det. De er borte nå og de skal på kino i kveld, bare hjemom med maten, men da vil jeg faktisk ut. Føler ikke noe behov for å se dem. I morgen er en ny dag og da blir det som regel mye bedre, men plager meg at jeg ikke klarer å glede meg over at dem kommer. Vil sove når dem kommer hjem i kveld slik at jeg ikke behøver å møte dem i dag. Følr meg så utrolig slem, for dem er bare gode og snille, men jeg bryr meg ikke....

.. også så jeg denne....

Jeg skrev: Så lenge du ikke gruer deg - men det ser det jo ut som du gjør. Hvorfor?

[Gjest badeand1]

hvorfor vil du ikke møte dem da?

[AnonymBruker]

Jeg har bonus barn og egne barn, har ikke noe i mot at barna hans er her, og det er hyggelig. Men savner dem ikke når de er vekk. Hos meg er det veldig klart at jeg aldri kan elske dem i nærheten av det jeg gjør med mine barn.

Sier ikke dette til samboer eller barna selvfølgelig.

[Phaedra]

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det, men nå som jeg gjør det, så må jeg si at jeg heller ikke går rundt og gleder meg til barna kommer på samme måte som faren deres gjør. Det bare er sånn at de kommer. For meg er det er en del av livet og hverdagen (vi har dem 50/50)

Jeg har også alltid syntes at hele den komme-inn-av-døra-og-skulle-over-overstrømmende-glad-og-klemme-alle-og-full-fres-rundt-i-huset-og-snakke-om-masse-tulleball greia er litt slitsom, men jeg har "spilt med" allikevel. En liten stund etter har alt roet seg ned og gått seg til og blitt normal hverdag. Så jeg skjønner hva du mener med at du bare vil ut en tur og at ting er bedre dagen etter Alt dette har roet seg veldig med årene, men når de var små så kunne jeg ofte føle meg bombardert med krav om oppmerksomhet og underholdning når de var her den første dagen.

Det er også helt klart at mannen min har helt andre følelser enn meg når det gjelder dette, og det synes jeg ikke er rart i det hele tatt. Men det kommer aldri barna til å få vite, og jeg lar være å ta det opp med mannen min (han kan ikke gjøre noe fra eller til uansett, og jeg vil ikke ødelegge det at han gleder seg)

Og jeg vet allikevel med sikkerhet at jeg er veldig veldig glad i barna hans

[AnonymBruker]

Til dere to over. Jeg gruer meg ikke, og jeg liker dem. Men tenker at det kanske er fordi vi har dem bare annhver helg. Og da blir det gjerne at "herjer" en helg også blir dem borte. Får ikke knyttet meg til dem som om de skulle vært her annhver uke f.eks. Når dem er her så er det pappa de savner. Sønnen gjør sitt. gjerne på data osv. Frøkna vil være med pappa, og det har jeg full forståelse for. Jeg føler de er på besøk, og at vi ikke er en familie noe jeg skulle ønske vi var mere av.

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det, men nå som jeg gjør det, så må jeg si at jeg heller ikke går rundt og gleder meg til barna kommer på samme måte som faren deres gjør. Det bare er sånn at de kommer. For meg er det er en del av livet og hverdagen (vi har dem 50/50)

Jeg har også alltid syntes at hele den komme-inn-av-døra-og-skulle-over-overstrømmende-glad-og-klemme-alle-og-full-fres-rundt-i-huset-og-snakke-om-masse-tulleball greia er litt slitsom, men jeg har "spilt med" allikevel. En liten stund etter har alt roet seg ned og gått seg til og blitt normal hverdag. Så jeg skjønner hva du mener med at du bare vil ut en tur og at ting er bedre dagen etter Alt dette har roet seg veldig med årene, men når de var små så kunne jeg ofte føle meg bombardert med krav om oppmerksomhet og underholdning når de var her den første dagen.

Det er også helt klart at mannen min har helt andre følelser enn meg når det gjelder dette, og det synes jeg ikke er rart i det hele tatt. Men det kommer aldri barna til å få vite, og jeg lar være å ta det opp med mannen min (han kan ikke gjøre noe fra eller til uansett, og jeg vil ikke ødelegge det at han gleder seg)

Og jeg vet allikevel med sikkerhet at jeg er veldig veldig glad i barna hans

Jeg så ikke at du hadde svart, men det er akkurat slik jeg følr det og. ift å være glad, klemme osv. Godt å vite at jeg ikke er alene og ikke er noen slem person av den grunn at jeg føler det slik

[Husfrua]

Til dere to over. Jeg gruer meg ikke, og jeg liker dem. Men tenker at det kanske er fordi vi har dem bare annhver helg. Og da blir det gjerne at "herjer" en helg også blir dem borte. Får ikke knyttet meg til dem som om de skulle vært her annhver uke f.eks. Når dem er her så er det pappa de savner. Sønnen gjør sitt. gjerne på data osv. Frøkna vil være med pappa, og det har jeg full forståelse for. Jeg føler de er på besøk, og at vi ikke er en familie noe jeg skulle ønske vi var mere av.

jeg skjønner akkurat hva du prater om. Her er de litt oftere, men allikevel så er det bare 1-2 dager om gangen. Jeg syns dette nesten bare blir slitsomt, fordi jeg i mellomtiden blir så vant til at det er bare vår "lille familie", også plutselig er de her igjen, for så å nesten dra før de har kommet inn av døra. Det jeg merket var at det var mye hyggeligere om sommeren når de var her 14 dager i strekk. Jeg ble tryggere på dem og motsatt. Jeg ble så vant til at de var her, at det ble nesten litt tomt når de dro.

Men jeg savner de heller ikke når jeg ikke har sett dem på en stund. Men jeg ser jo at vårt felles barn har glede av dem, og det er jo veldig koselig

[AnonymBruker]

Det er jeg enig med deg i husfrua. Vi hadde dem i to uker i sommer og det var kjempe koselig. Får satt seg inn i rutiner og gjort koselige ting. Og som du sier, bli trygge på hverandre

[Gjest try]

Jeg tror dette er ganske vanlig.

Hvor gamle er barna?

Etterhvert som min samboer sine barn har blitt litt større, har det blitt mindre stress og krav når de kommer. Hos oss er de i en uke av gangen, og det var flere ganger før hvor jeg trakk meg unna dagen de kom. På en måte slappet alle litt bedre av med det - far fikk brukt oppmerksomheten 100 % på barna og de var selvsagt glade for å ha hele hans oppmerksomhet - nå skal det sies at far og barn er veldig knyttet til hverandre. Etterhvert som de blir større slipper jo gjerne barna litt mer tak i foreldrene også.

Kanskje det vil hjelpe hvis dere en helg planlegger noe hyggelig sammen en av dagene, slik at både du og de har noe å se frem til den helgen?

[Gjest Gjest]

det blir ikke noen ordentlig familie før dere får egne, felles barn

[Phaedra]

det blir ikke noen ordentlig familie før dere får egne, felles barn

Det spørs hva definisjonen på "ordentlig" er. Vi har ikke egne felles barn enda, men jeg vil så si at vi er en ganske så "ordentlig" familie allikevel.

Men hvilken relevans mener du din ganske så bastante påstand har i forhold til det TS spute om?

[AnonymBruker]

Barna er 11 og 14. Jeg merker at stemmningen blir litt lettere om de får pappa alene noen timer først. Da er jeg liksom ikke i veien når de kommer. Vi skal ha et felles barn om en mnd og jeg vet jo selv at min kjærlighet til mitt eget barn blir noe helt spesielt, men det sier jeg ikke til barna!

Jeg dro ut i sted og kom tilbake til fult hus. De har da begynt med sitt. Koselig at de er her nå, men er som en sa over her, "vår lille familie". Synd barna ikke er her oftere for de blir et "prosjekt" den helgen.