livet som førstegangsmor

[^me^]

når vi blir mødre for første gang blir livet helt annerledes og slik jeg forstår det blir det ofte ikke helt som forventet og mye tøffere og skumlere enn tenkt.

så jeg ønsker egentlig bare å høre litt med dere mammaene om hvordan deres opplevelse av den nye verdenen var første gang dere fikk et barn.

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

- hva var du bekymret over?

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

- var du overasket over hvordan det gikk?

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

[Gjest Nuppa_]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset? Det var først da jeg skjønte at det faktisk var en baby som hadde vært i magen MIN.

- hva var du bekymret over? Det jeg var mest redd for var at jeg ikke skulle klare å trøste min egen baby hvis den gråt, at jeg ikke skulle forstå hva den trengte.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli? Jeg trodde babyer sov mer på dagen, jeg fikk en baby som var våken omtrent hele dagen fra første stund.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis? Nei det følte jeg at jeg skulle klare.

- var du overasket over hvordan det gikk? Etter et par uker var jeg ovverasket over hvor greit overgangen til å bli mamma hadde gått.

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt? Når babyen var 3 uker ca følte jeg selv at jeg var en god mamma som ga babyen min det den trengte. Da var jeg helt sikker på mitt valg om å bli mamma. Og på den tiden hadde jeg blitt kjent med han og visste hva som funka og ikke.

[^^Belle^^]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset? Jeg tenkte: ''Endelig!'' og ''Hun er så nydelig.''

- hva var du bekymret over? Absolutt alt. Men den aller første store bekymringen min var da vi kom hjem, var helt alene, og hun ble gulere og gulere. Jeg husker jeg ringte til sykehuset og var helt på gråten. Nå i ettertid vet jeg jo at det er helt normalt. Forresten...den aller første bekymringen var da hun var to dager gammel og bleia hennes var full i blod. Jeg holdt jo på å få hjerteinfarkt da jeg så det, og ringte som en gal på sykepleieren. Det er visst helt normalt det også. En minimensen kalte hun det for. Bare sånn at du vet det.

Ellers går man rundt i en bekymringsboble 24 timer i døgnet som mamma: Har hun spist nok? Har hun vondt i magen? Når var det hun bæsjet sist? Hva er den røde prikken der? Er det normalt å flasse sånn? osvosv.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli? Det at hun sov hele natten fra hun var 5 dager gammel. Det er ofte skrekkhistoriene man hører rundt omkring, om kolikkbarn som aldri sover og sånn. Selvsagt finnes de også, men jeg tror nok at gjennomsnittsbabyen er enklere å ha med å gjøre enn man tror i forkant. Jeg var faktisk mer uthvilt som spedbarnsmor enn som gravid. Og det at hun nesten ikke sov om dagen overrasket meg. Babyer skal jo liksom sove hele tiden.

Ammingen var også veldig annerledes. Det var vanskelig i starten. Og vondt.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis? Egentlig ikke. Nå er hun liksom ikke gammel nok til å bli oppdratt enda. Jeg hadde bare nok med å finne ut hvordan ting skulle gjøres.

- var du overasket over hvordan det gikk? Jeg var overrasket over hvor vanskelig det var i starten. Selv om jeg svevde på en rosa regnbuesky av lykke, var det så utrolig mye i starten som gjorde det vanskelig. Det var vanskelig å amme, jeg hadde vondt etter rupturen, jeg hadde barseltårer og ville begynne å gråte av ingenting og jeg var livredd for at noe skulle skje med henne. Bare det å komme seg ut av huset var et strev uten like, og tanken på å reise med fly til Paris om to måneder gjorde meg kvalm.

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt? Jeg følte at ''dette kan jeg jo!'' etter 2-3 uker. Da hadde på en måte hjernen min endelig klart å omstille seg og jeg hadde blitt litt kjent med den nye skapningen. ''Dette liker jeg'' tenkte jeg fra dag én.

Endret 2. september 2011 av ^^Belle^^

[AnonymBruker]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset? Huff, stakkars, håper hun ser bedre ut etter hvert!

- hva var du bekymret over? Ingenting

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli? Var overrasket over at ting gikk greit. Ammingen var f.eks. aldri noe problem, selv om det var veldig vondt den første uka.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis? Det kom vel etter noen år...

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Følte stort sett at jeg fikset det meste. Følte meg veldig trygg, og var egentlig aldri bekymret for noe. Var f.eks. ikke i kontakt med helsestasjon el.l utenom de faste kontrollen. Men "dette liker jeg" tenkte jeg vel ikke før permisjonen var over. Syntes det var veldig krevende å være hjemme med babyen, både fordi jeg var mye alene og fordi babyen sov veldig dårlig. Og ammingen gjorde at jeg satt med ansvaret døgnet rundt.

[Zoë Castillo]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

"Hvem er dette vesenet?" Jeg følte ingen tilknytning overhodet, og klarte ikke å kysse henne de første ukene/månedene. Morsinnstinktet slo inn veldig sent.

- hva var du bekymret over?

Jeg hadde ingen erfaring med småbarn, aldri byttet en bleie feks, og jeg forstod ikke hva hun mente når hun gråt. Jeg gråt konstant selv, og tenkte at jeg aldri kom til å kunne tilfredsstille behovene hennes. Pappan hennes taklet dette kjempefint fra første sekund, og det gjorde ekstra vondt, selv om det selvsagt gjorde det langt tryggere å ta henne med hjem!

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Amminga var utrolig vanskelig og smertefull de første ukene, det var jeg ikke forberedt på. Jeg husker veldig godt desperasjonen jeg følte kl 23 en lørdagskveld, med to blødende brystvorter, bryster så melkesprengte at det var umulig å få håndmelket noe som helst, et hylskrikende og sultent barn på 1 uke, ei manuell brystpumpe det var umulig å få vakuum i, og 1 times kollektivtrafikk unna nærmeste jordmor. Det var den verste natten i mitt liv, men etterhvert gikk heldigvis amminga som en drøm.

Dobesøk var forøvrig også betraktelig mye mer smertefullt enn jeg hadde forventet.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

Å oppdra barnet tenkte jeg at skulle gå fint, bare jeg klarte å få henne til å overleve de første ukene.

- var du overasket over hvordan det gikk?

Da hun var 3 mnd løsnet alt. Plutselig forstod vi gråten, amminga gikk seg til, og jeg følte at humøret steg. Alt ble plutselig VELDIG mye bedre, nesten over natta.

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Ved 3 måneders alder. Før dette var jeg konstant på gråten, og følte meg komplett udugelig og ødelagt.

[AnonymBruker]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

"Hæ? Hvem er du? Var det du som var inni magen min? Er fødselen over? Jamen... jeg skulle ikke føde i dag! "

- hva var du bekymret over?

At han ikke spiste nok. Han var veldig småspist (og slank) i forhold til andre babyer på samme alder. Det er bare tull å bekymre seg for sånt så lenge babyen virker våken, frisk og fornøyd, og det visste jeg, men jeg klarte virkelig ikke å la være å bekymre meg. Skikkelig tullete.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Jeg hadde oppriktig talt ikke tenkt så mye på hvordan det skulle bli. Jeg klarte ikke å forestille meg det, rett og slett, og tenkte mest at det er umulig å tenke seg på forhånd hvordan det vil bli.

Men jeg må sitere denne fordi den får meg til å grine:

Amminga var utrolig vanskelig og smertefull de første ukene, det var jeg ikke forberedt på. Jeg husker veldig godt desperasjonen jeg følte kl 23 en lørdagskveld, med to blødende brystvorter, bryster så melkesprengte at det var umulig å få håndmelket noe som helst, et hylskrikende og sultent barn på 1 uke, ei manuell brystpumpe det var umulig å få vakuum i, og 1 times kollektivtrafikk unna nærmeste jordmor. Det var den verste natten i mitt liv, men etterhvert gikk heldigvis amminga som en drøm.

(jepp, virkelig grine)

Det var noen sånne episoder her også i starten. I ettertid er det nesten pussig at jeg kunne føle en sånn desperasjon/sårbarhet/hjelpesløshet i disse episodene, men der og da var det absolutt helt forferdelig. Det er spesielt én episode jeg husker som det er vondt å tenke på. Mannen hadde gått ut en tur (han hadde fått klarsignal av meg) og jeg lå på sofaen med babyen sovende i fanget. Jeg hadde en kjempevond og steinhard pupp som var i ferd med å bli rød. Hadde googlet meg fram til at det var viktig at babyen tømte brystet godt, med underleppa mot det vonde området, men fikk det bare ikke til. Babyen var mett, og amminga var uansett så vrien at jeg ikke ville fått han til å "sikte" om han hadde vært sulten. Jeg følte meg så alene! Jeg så på klokka flere ganger i minuttet og grein og telte minutter til mannen skulle komme hjem igjen (visste han ville være borte i en times tid. Tror det er den lengste timen i mitt liv. Ønsket at babyen skulle våkne og "fikse" problemet, men ønsket samtidig ikke det siden amminga var så vond at blod og tårer "spruta". Helt helt helt forferdelig. Ikke klarte jeg å massere vekk det vonde heller. Og det endte med at jeg la meg med vond pupp den kvelden. Neste dag var det brystbetennelse, 40 i feber og ett stykk mamma som ikke klarte å stå på beina i dusjen

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

Det har jeg ikke tørt å begynne å tenke på en gang!

- var du overasket over hvordan det gikk?

Jeg var overrasket over hvor vanskelig det ville være med amminga. Selv om jeg var forberedt på at det kunne være vanskelig, og at mme ikke ville være noen krise, så var det kjempevanskelig å "kapitlurere" og starte med mme. Så jeg sleit meg gjennom den første måneden. Deretter ble det plutselig mye bedre, og i ettertid er jeg glad for at jeg ikke "ga opp". Samtidig skjønner jeg VELDIG godt de som bytter hjemmebrygg i kjøpemelk.

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Jeg liker det!! Husker ikke når jeg begynte å føle det, men. Syns stadig vekk jeg begynner å få litt dreisen på ting, men plutselig endrer babyen rytme, rutiner og vaner og vips er jeg temmelig grønn igjen. Kanskje jeg vil føle mer at jeg kan det om det skulle komme en baby nummer 2 seinere?

[Lyra]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

Første reaksjonen var vantro etter en styrtfødsel 3 uker for tidlig. Så tenkte jeg at "Deg kjenner jeg". Var så spent på hvordan hun kom til å se ut mens hun var i magen, når jeg fikk se henne syns jeg hun så helt riktig ut, at jeg kjente henne igjen på en måte.

- hva var du bekymret over?

Absolutt alt. At ammingen skulle gå bra, at hun skulle få i seg nok mat, at hun skulle bæsje, om hun var frisk. Var redd for å rulle over henne i senga, at hun skulle bli for kald, for varm, at jeg skulle snuble og ramle ned trappa med henne... you name it... Det roar seg heldigvis etter hvert da, hun er 7 mnd nå, og jeg bekymrer meg jo fortsatt over ting og tang, men ikke så mye som da hun var nyfødt.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Var virkelig forberedt på det verste, både ammetrøbbel, skrikerunge og depresjon. Ingen av delene skjedde, jeg er faktisk en av dem som hadde en så og si rosenrød barseltid. Jeg var heller ikke forberedt på hvor avhengig jeg kom til å bli av henne, hadde en trang til å ha fysisk kontakt med henne så og si døgnet rundt. Så de første ukene lå hun stort sett på brystet mitt 24/7.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

Tar det som det kommer tenker jeg. Prøver å ha noen grunnpsinsipper vi vil følge som vi er enige om, men ellers ta situasjonene som de kommer og reagere i øyeblikket. Hun er så lita enda da, så det har ikke vært så mye "oppdragelse" i den forstand enda.

- var du overasket over hvordan det gikk?

Ja, igrunn. Det er mindre slitsomt enn jeg trodde. Første ukene sov hun døgnet rundt. Så hadde vi en måned der hun hadde mye luftsmerter, selv om det var slitsomt der og da så gikk det veldig fint. Jeg takler våkennetter og skriking mye bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men så er vesla mi en veldig "grei" unge i utgangspunktet da.

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Ja, har en mye bedre følelse at at jeg greier dette nå etter hvert som tiden går og jeg ser at jenta utvikler seg og trivs. Mamma (og pappa såklart) vet best :gjeiper: Jeg elsker å være mamma til lille jenta mi

[Gjest imli]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

Var som å holde ein heilt vanleg unge. Følte ikkje at "dette er MIN unge" og blei heller ikkje overvelda av noko morslykke slik alle påstår at ein blir. Trur det er mange som har det slik, men dei tør ikkje seie det, for det er liksom opplest og vedtatt at alle skal vera overlykkelege med ein gong ungen er ute.

- hva var du bekymret over?

Ingenting, for å vera heilt ærleg.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Det var mykje meir slitsomt enn eg trudde.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

Ikkje i starten, men etterkvart, så klart. No har eg ein 3,5-åring og ein 2-åring, klart eg tenkjer innimellom at eg ikkje greier å vera den mora eg ynskjer, og eg er redd ungane mine vil bli uoppdragne og fæle. Men som regel tenkjer eg at det går stort sett greitt

- var du overasket over hvordan det gikk?

Var overraska over at det var så slitsomt å ha ungar. Dessutan trudde eg at når ungen blei eit år, så var vel "det verste over". Men å nei... Det er då alt startar!

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Det tok ein del månader.

[AnonymBruker]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

For en usedvanelig vakker liten sak! (hadde ikke forventet dette)

- hva var du bekymret over?

Om jeg noengang kom til å bli "normal" i kroppen igjen. Og om jeg kom til å forbli inkontinent resten av livet.

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Tiden etterpå med barseltårer og alt styret med helsekontroller, veiing, måling, amming med alle vansker og problemer.

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

Nei. Rett og slett fordi det ikke var tid eller krefter til å tenke på noe annet enn akkurat her og nå. Innså at min mann var en stor helt som var kjempeflink med jenta vår, det var veldig beroligende, mens jeg lå der utslitt og ultrahormonell...

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Følte ingenting, men alt kom naturlig, selv for en som meg, som knapt hadde tatt i en unge før.

[Kooko]

- hva tenkte du når barnet lå i armene dine på sykehuset?

Jeg tenkte at hun var den vakreste baby i hele verden :rodmer: og hvorfor var jeg så redd å ha barn når hun var så fin og perfekt!

- hva var du bekymret over?

før fødselen-- ingenting

når vi kom hjem - absolutt alt! Amming og om hun veier nok... det var ingenting som tydet på at hun ikke fikk nok mat men jeg bekymret meg over det... og ikke minst min psykiske tilstand... Jeg slitter meg ++ greier fra før og var såååååå redd for PPD (depresjon) men heldigvis gikk det greit... slett meg ++++++ angst og det tok meg helt... var ikke forberedt på det og det tærer på meg enkelte ganger...

- hva var helt annerledes enn det du hadde tenkt skulle bli?

Amminga var en dritt!!! Grrr!!! Jeg ble såååååå frustrert at jeg klarte ikke å amme uten å få vondt på et eller annet sted... Jeg trodde at jeg kunne bare dra ut puppen og "feste" babyen på men neiiiiiiii... det gikk ikke i det hele tatt... Slett med stillinger HELE tiden og klarte ikke å amme utenfor huset... Måtte gi opp etter 3-4 mnder... At jeg måtte bruker masse vis av putter, at jeg fikk vondt i armen, nakken, ryggen, osv... Har fremdeles den tro at det er min feil... men men... babyen har det kjempegrei likevel...

- lurte du ofte på om hvordan du skulle klare å oppdra barnet ditt på skikkelig vis?

tør ikke å tenke på det... jeg begynner å oppdage at jeg er den "for snille foreldre" mellom meg og mannen... tørr ikke å tenkte hvordan det blir når hun vokser...

- var du overasket over hvordan det gikk?

veldig mye faktisk... Liker ikke barn, har ALDRI likt barn, er veldig REDD for barn... derfor tenkte jeg at jeg ikke ville bli "happy" med babyen, at jeg ikke ville likt min rolle som mamma men det skjedde ikke!!! Jeg ELSKER mitt barn og å være mamma til henne!! Helt forelska i hun!!

- når følte du at "ok, dette kan jeg jo!og dette liker jeg!", evt følte du det i det hele tatt?

Føler meg noe mer sikkert men ikke helt 100%... Det tar ikke mye før jeg begynne å tenke at jeg er udugelig, at jeg får DÅRLIGMOR stemple på panna! må jobbe med det...