Baby og depresjoner.

[Gjest Anonymous]

Hei, lurer på hva andre synes om dette. Jeg har lite familie her og savner det. Jeg skal gifte meg i juni og det er ikke noe annet jeg og samboeren min vil enn å få barn. Jeg sliter innimellom med depresjoner, har lite familie og har opplevd en del triste ting.Pga jeg ikke har skikkelig jobb og er dårlig innimellom så møter jeg på fordommer om at "Er du sikker på at du kommer til å klare det" osv. Jeg vet at det er et stort ansvar og at det krever mye, men jeg tror det vil berike livet mitt. Jeg er veldig følsom og tar mye hensyn til andre. Jeg tror selv jeg vil bli en god mor. Har mye kjærlighet å gi. Hvorfor da bli dømt nord og ned av andre vellykete A4 mennesker med hus, gode jobber, hytte osv. Det føles sårende. Hva mener andre om dette.

[14062003]

1) Dersom du er deprimert, bør du få behandling for det. Det nytter*! Jo tidligere det blir tatt tak i, jo enklere er det stort sett å behandle.

2) En graviditet har en så stor innvirkning på kroppen din at det kan hende du blir kvitt depresjonen bare på grunn av graviditeten. Men det er ikke noe å satse på i første omgang altså. Søk lege og få det du trenger for å jobbe deg ut av depresjonen. Det kan være hardt, jævlig hardt, men det nytter*!

Å ha en mor som er deprimert, kan være en stor påkjenning på et barn. Det kommer helt an på hvordan deprimert moren er. Denne boka kan lære deg litt om hvilke feller man ikke skal gå i: "Ut av dine foreldres grep

". Alle foreldre gjør feil i tide og utide, men i den boka er det snakk om vedvarende (p)syke foreldre som mishandler sine barn fysisk eller psykisk.

* Bare for å ha "covered my ass": det nytter i de aller, aller, aller fleste tilfellene.

[Retz]

Jeg vet at det er et stort ansvar og at det krever mye' date=' men jeg tror det vil berike livet mitt.[/quote']

For å snu litt på flisa: Vurderer du deg selv som i stand til å berike et barns liv?

[Gjest Anonymous]

Selvfølgelig. Jeg har alltid satt familie foran meg selv. Jeg mener alt for mange i dag for barn for at alle andre gjør det og bryr seg mest om karrierre og status enn om følelelseslivet til barna. Jeg tror det viktigste er at man gir mye kjærlighet og bruker mye tid med barna samtidig som man selvsagt setter grenser.

[Retz]

Da har du et godt utgangspunkt. Du ser dessuten ut til å ha selvinnsikt nok til å lure på om det er riktig av deg å prøve å få et barn, - hvis ikke hadde du vel ikke skrevet her? - og det er et pluss. Vær imidlertid obs på risikofaktorer som kan gjøre seg gjeldene i forhold til samspillet mellom barn og deprimerte foreldre, og skaff deg kunnskap om dette emnet. Jeg kan anbefale et par bøker av Kari Killén:

Barndommen varer i generasjoner

Sveket

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Takk skal du ha. Jeg skal snakke med en terapeut og lese masse om evner. Jeg tenker mest på hva som er best for et evt. barn og ikke meg selv.

Da har du et godt utgangspunkt. Du ser dessuten ut til å ha selvinnsikt nok til å lure på om det er riktig av deg å prøve å få et barn, - hvis ikke hadde du vel ikke skrevet her? - og det er et pluss. Vær imidlertid obs på risikofaktorer som kan gjøre seg gjeldene i forhold til samspillet mellom barn og deprimerte foreldre, og skaff deg kunnskap om dette emnet. Jeg kan anbefale et par bøker av Kari Killén:

Barndommen varer i generasjoner

Sveket

Lykke til.

[14062003]

Gjest: Du sier at du lurer på hva som er best for barnet. I første omgang kan det være enkelt å svare som så at et barn vil ha det bedre i en familie som er frisk fra før. Men tenk godt etter: du har noe som andre ikke har. Du har erfaring og kunnskap som ikke alle andre har. Kanskje denne kunnskapen kan bidra til noe positivt for barnet?

Jeg har i alle fall lært meg masse om meg selv og menneskheten (jaja, så generaliserte jeg litt da) på min vei - en vei som få andre er forundt.