Dere som er single etter lange forhold..

[Obelix]

Hei Dette er noe jeg har fundert på noen ganger.

Blir man som single etter å ha vært i lange forhold veldig picky av seg?

Blir det vanskelig å finne en ny fordi man har opparbeidet seg en masse preferanser og "musts" i en partner?

Blir det slik at man nærmest må gå litt på akkord med seg selv etter vært for å kunne finne en ny?

Er ikke på vei til å bli single altså.. men etter å ha lest endel her inne så har jeg bare lurt

[Maria M]

Er selv fortsatt med min første kjæreste (heldigvis). Men jeg har hat flere nære venner som har gjort det slutt etter flere års forhold. Og uansett hvor mye de prøver å overbevise meg at de er fornøyde....så ser jeg på dem at de trekker seg litt til bake, og går i den såkalte "deprierende perioden".

Noe jeg også altid syntest er rart, er at de fleste av dem ofte blir sammen med en annen etter bare 1-2 uker. Det virker for meg at de gjør det for å fylle den tomme rommet, og ha noen å være sammen med Så da skjøner jeg heller ikke hvorfor de slår opp når de heller ikke vil nyte sigellivet???? Men når jeg spør, er altid svaret: "jeg ble lei av han"

[Bernardette]

Jeg er singel, etter to lange forhold der det ene startet like etter det andre.

Denne gangen derimot har jeg all tiden i verden og det siste jeg trenger er "noen til å fylle tomrommet", da det faktisk ikke er noe tomrom i det hele tatt, bare masse energi til å ha det kjempegøy med total frihet.

Det eneste jeg har funnet ut, er at jeg tror jeg kommer til å slite med å måtte forholde meg til monogami i fremtiden. Et år som polyamorøs har gjort at jeg vanskelig kan se for meg at ett menneske skal kunne gi meg det fem forskjellige kan.

[Sign]

Jeg er vel heller ikke helt den rette til å svare på denne, men jeg har noen tanker rundt det. Jeg har vært singel 1 1/2 år. Det var ikke mitt valg, min samboer gjennom 16 år viste seg å ha en elskerinne som han valgte å flytte til.

Selv om jeg har bearbeidet bruddet og alle sinnsstemningene det medførte og i dag har det veldig bra, så har nok denne erfaringen gjort noe med meg og min tiltro til menn. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker som har vært i langvarige forhold føler seg klar for nye forhold kun uker etter et brudd. Jeg nekter å tro at de har hatt nok tid til å bearbeide alle de følelser som nødvendigvis kommer – uavhengig av om man var den for ble forlatt eller den som forlot.

Det å ikke klare å være alene en periode tror jeg må skyldes dårlig selvtillit, behov for bekreftelse eller det at man forveksler det å være alene med å være ensom.

Jeg vet ikke hvordan jeg evt kommer til å være i framtidige forhold. Slik situasjonen er i dag føler jeg overhode ikke for å gå inn i et nytt forhold. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal møte en mann som får fram slike følelser i meg igjen og jeg ser ikke for meg at jeg skal klare å stole på noen. Samtidig ser jeg jo "faren" i å leve for lenge alene, man lager sine egne regler og måter å gjøre ting på som kanskje vil være vanskelig å endre på senere.

Samtidig håper jeg at livserfaringen min vil gjøre at jeg evt vil være storsinnet nok til å sette pris på de personlige egenskapene til en eventuell ny kjæreste og ikke la bagateller komme i veien. Men som sagt, tror ikke det kommer til å være aktuelt.

[Maria M]

Jeg er vel heller ikke helt den rette til å svare på denne, men jeg har noen tanker rundt det. Jeg har vært singel 1 1/2 år. Det var ikke mitt valg, min samboer gjennom 16 år viste seg å ha en elskerinne som han valgte å flytte til.

Selv om jeg har bearbeidet bruddet og alle sinnsstemningene det medførte og i dag har det veldig bra, så har nok denne erfaringen gjort noe med meg og min tiltro til menn. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker som har vært i langvarige forhold føler seg klar for nye forhold kun uker etter et brudd. Jeg nekter å tro at de har hatt nok tid til å bearbeide alle de følelser som nødvendigvis kommer – uavhengig av om man var den for ble forlatt eller den som forlot.

Det å ikke klare å være alene en periode tror jeg må skyldes dårlig selvtillit, behov for bekreftelse eller det at man forveksler det å være alene med å være ensom.

Jeg vet ikke hvordan jeg evt kommer til å være i framtidige forhold. Slik situasjonen er i dag føler jeg overhode ikke for å gå inn i et nytt forhold. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal møte en mann som får fram slike følelser i meg igjen og jeg ser ikke for meg at jeg skal klare å stole på noen. Samtidig ser jeg jo "faren" i å leve for lenge alene, man lager sine egne regler og måter å gjøre ting på som kanskje vil være vanskelig å endre på senere.

Samtidig håper jeg at livserfaringen min vil gjøre at jeg evt vil være storsinnet nok til å sette pris på de personlige egenskapene til en eventuell ny kjæreste og ikke la bagateller komme i veien. Men som sagt, tror ikke det kommer til å være aktuelt.

Jeg tror nok det er flere som deg der ute. Har selv en søster som ble dumpet....og hun valgte å få seg en ny kjæreste med det samme. Men det viste seg at heller ikke den forholdet så til å funke. Så derfor er hun i det samme situasjonen som deg nå. Hun stoler rett og slett på INGEN. Det er flere gutter som hun faktisk har hat litt følelser for, med som hun har avvist kun på grunn av at hun er redd for å gå gjennom det samme en gang til

[AnonymBruker]

Jeg har nok vært borti den fellen og "fylle tomrommet" med en annen ikke lenge etterpå. Det verste jeg kunne gjort, det er virkelig ikke det rette og gjøre. Nå har jeg vært singel i snart 7 måneder, holdt litt på med noen, men har endelig bestemt meg at nok er nok. Jeg føler meg litt for gammel til å skulle holde på med en person, og ikke ha noe forhold. Jeg er en kjærestejente, definitivt, men jeg vil ikke finne noen for å finne noen. Og ja jeg sliter med dårlig selvtillit, mistet endel av troen på at jeg kan komme til å stole på en fyr igjen (pga dårlige erfaringer), men jeg tror fremdeles at jeg en dag kommer til å være heldig. Bare at akkurat nå (selv om jeg ikke liker å være singel), "trives" jeg med det. Jeg vet at det er best for meg. Tror det er flere som finner det ut etter hvert og, det at man ikke bare kan finne noen for å finne noen. Bedre å være singel enn i et forhold der man ikke er oppriktig med personen.

[AnonymBruker]

Mange "fyller tomrommet" ganske fort etter et brudd, men det kan være flere grunner til det.

Jeg kan bare svae for meg slev, men jeg var ferdig med min x flere år før jeg gikk ut av forholdet. Det var kun barna som holdt meg tilbake. Når jeg da fant en ny ganske kort tid etter jeg flyttet så var jeg helt ferdig med min x. Jeg var klar for noe nytt, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde noen planer om et nytt forhold.

Jeg så for meg hverdagen som singel i mange år. Men det var vel skjebnen eller hva man kaller det som sendte meg en ny mann ganske kjapt, og jeg angrer ikke på at jeg tok den sjansen som dukket opp.

Jeg tror det er stor forskjell på hvor fort man er klar for et nytt forhold, og hva som er grunnen til at man går inn i et nytt forhold. Noen trives ikke alene, noen er heldige og finner den rette like etter et brudd.

H

[LadyMarmelade]

Jeg hadde behov for noen år alene for å fordøye opplevelser med psykisk mishandling og utroskap. Finne meg selv, igjen. Eller på nytt, om du vil.

På et tidspunkt var det mer behagelig å være alene enn å ta risikoen med å gi så mye av seg selv på nytt. Klart jeg var skeptisk, og redd for å gå i samme fella igjen.

Men, tiden går, og man kommer til det punkt etterhvert hvor man innser at etter noen år alene hadde det vært hyggelig å ha en spesiell å dele livet med.

Veien dit er bare ikke så helt enkel bestandig.

[AnonymBruker]

Jeg blir vanskeligere på den måten at jeg vet tydelig hva jeg vil ha! Lista med uønskede egenskaper øker...

F.eks før var ikke "mange jentevenner", "høye jobbambisjoner", "røyk", "glad i å feste" osv negativt. Nå får alle de tingene med mer alarmklokkene til å ringe.

Sjansen for å møte den perfekte minker når du så tydelig vet hva som ikke funker for deg.

For 5 år siden var jeg åpen for det meste... Nå er jeg en god del mindre åpen, for å si det sånn.

Og jo nærmere man kommer "barn og bryllupp"-alderen jo viktigere er det hvem du velger. Å være kjæreste med en da man var 20 er annerledes enn nå, fordi nå vil jeg flytte sammen, evnt barn osv. Rett og slett mer risky å velge feil.

[Herr Langbein]

Hei Dette er noe jeg har fundert på noen ganger.

Blir man som single etter å ha vært i lange forhold veldig picky av seg?

Bakgrunn: 12 år i forhold. Jeg ble forlatt, men har også innsett at muligheten for en større, bedre kjærlighet enn eksen absolutt er tilstede.

Blir det vanskelig å finne en ny fordi man har opparbeidet seg en masse preferanser og "musts" i en partner?

Tja. Det er vel sånn at alle mennesker man møter gir inntrykk på en eller annen måte, og man lærer seg hvilke egenskaper man setter pris på i andre. Med kjærester blir det bare enda mer tydelig og viktig.

Jeg har egentlig veldig få musts: No drama queens need apply. Intelligens, selvstendighet og ambisjoner. Trofasthet. Alle disse hadde jeg hatt uten hensyn til tidligere forhold.

Blir det slik at man nærmest må gå litt på akkord med seg selv etter vært for å kunne finne en ny?

Akkurat nå trives jeg så godt med å være single. Jeg gjorde opp status her om dagen, og konklusjonen min var at selv om jeg savner nærhet og det å ha noen her, har jeg det så godt om dagen som bare meg at en forelskelse ville komme ubeleilig.

Slik det er akkurat nå er svaret derfor: Tvert i mot. Det skal være en _veldig_ spesiell kvinne som skal kunne sjarmere meg til et forhold akkurat nå.

[AnonymBruker]

For nesten et år siden ble jeg singel etter 4 år som samboer. Han flyttet ut og jeg bodde alene og gjør det enda. Jeg syntes det var ubeskrivelig godt å være alene litt igjen, og jeg bestemte meg for at nå skulle jeg glemme alt som heter forhold på en god stund. Tenke på andre ting og meg selv og livet mitt. Så begynte jeg på kurs og vips så ble jeg kjent med en fantastisk good looking og koselig 15 år eldre mann som jeg ble såå betatt av med tiden. Vi bor på samme lille plass og ser ofte hverandre daglig i sentrum o.l. Klarte ikke tenke på noe annet enn han, og det kom seg ikke da jeg sov over og hadde en fantastisk natt. Da var jeg ikke mye blid på meg selv og spesielt ikke da han avsluttet mellom oss pga. eksen hans (som forøvrig har han rundt lillefingeren) løy og sa at jeg hadde gjort et eller annet. "Pleietiden" min skulle gå til å være alene og ta tid til meg selv, ikke å gå å være så betatt av en annen og nå blir det to pleietider i 1. Argh, av og til skulle jeg ønske jeg var lesbisk....

[AnonymBruker]

Var sammen med eksen i 3,5 år, og det ble slutt for 3,5 mnd siden...

Da jeg endelig tok skrittet og avsluttet ting med eksen hadde forholdet vårt skrantet i hvertfall i 9 måneder. Jeg kom til et punkt der det var UMULIG for meg å fortsette i forholdet, og jeg har ikke angret så mye som ett sekund på min avgjørelse. Det siste året hadde vi sex kanskje 8 ganger (enda vi var 21 og 22), der den siste gangen faktisk endte i tårer for min del fordi INGENTING fungerte mellom oss. Vi hadde ingenting å prate om, ingen felles hobbyer, ingen felles venner...

Etter tre måneder som singel har jeg nå "møtt en ny". Vi er enige om at vi bør ta ting slow, men det er enklere sagt enn gjort. Sier ikke nødvendigvis at jeg ønsker meg en ny kjæreste akkurat nå - det var absolutt ikke planen. Men denne karen jeg har møtt nå er vanskelig å ikke falle for.

Jeg ser ikke på meg selv som "desperat" eller "ensom", men til og med jeg går rundt og lurer på hva folk tenker om meg hvis jeg eventuelt skal ta ting ett skritt lengre med denne karen. Likevel er jeg ikke villig til å risikere dette vennskapet (disse følelsene) i tilfelle det har potensialet til å bli noe viktig.

Planen min etter forholdet mitt var altså å være singel en stund. Noen ganger forandrer ting seg. Noen ganger møter man mennesker som man ikke visste at eksisterte. Noen ganger må man ta en sjanse.