Bekymret for min 19 år gamle sønn

[Gjest Gjest]

Jeg er mor til 2 gutter. 14 og 19. For 3 uker siden mistet jeg mannen min. Pappaen til guttene. Min kjære mann har lenge kjempet for livet. Men måtte gi slipp en torsdagskveld for 3 uker siden. Det har ikke vært lett for verken meg eller guttene.

Yngstemann har ikke hatt problemer med å uttrykke følelser og har grått masse. Jeg også. Og det vil nok ta tid før vi klarer å ta med sorgen videre.....

Men min eldste sønn viste ikke noe tegn til smerte, sorg. Den natten mannen min døde, var han hos en kompis. Jeg måtte ringe han og si at tiden var inne for å komme hjem. Han skjønte nok hva det innebar og kom hjem fortere enn fortest. Jeg måtte bringe den dårlige nyheten, og de fikk ikke tatt ordentlig farvel. Yngstemann gråt og gråt, dette påvirket meg. Jeg gråt masse selv. Jeg ville holde masken og være sterk for guttene mine, men det gjorde for vondt.

Men min eldste sønn ble veldig kald. Stengte alle følelser ute. Og sa god natt. Jeg tenkte at han trengte litt tid å innse det. Han sto pappaen sin veldig nær. Begge guttene gjorde det. Mannen min var veldig flink med dem.

To dager etter min manns død, hadde jeg ennå ikke sett min eldste sønn reagere. Eller snakke til meg. Men jeg kunne garantert se at han hadde det vondt. Samme kvelden kunne jeg høre han gråte på badet og gikk inn. Kunne ikke la han stå der alene. Men han ville helst være alene og gikk og la seg. Jeg tittet inn døra noen minutter senere, men det hørtes ut som han sov. Gadd ikke å mase og gikk å la meg selv.

For 3 dager siden satt jeg og så på tv. Klokken var rundt 8 på kvelden og for første gang på 3 uker ville sønnen min snakke om fars død. Vi satt en stund i stua og snakket. Endelig fikk jeg høre hans tanker, hvordan han hadde det. Tårene brast ut. Han turde ikke å tenke "Pappa er død" Det ble for mye for han. Selvfølgelig. Ingen barn skal oppleve å miste sin far så tidlig. Men det var godt å snakke ut med sønnen min. Ting ble plutselig mye lettere.

For 2 dager siden sto han aldri opp. Jeg vekket han, men han sa han følte seg dårlig og ville bli hjemme. Han jobber, så jeg ba han ringe jobben sin og si ifra. Han gjorde det. Utpå dagen hørte jeg han krangle med kjæresten sin på telefonen. Det hørtes ganske ille ut og jeg ble redd. Ting kan ikke bli verre nå. Noen minutter etter at det ble stille, tittet jeg inn igjen og spurte om alt var greit. Han ristet på hodet og brast i gråt. Jeg hadde aldri sett han så knust før. Fikk ikke noe ut av han, men vi satt der en god stund. Plutselig sa han at livet ikke er verdt å leve lengre. Dette traff meg hardt. Gråt meg i søvn samme kveld.

I går kom kjæresten hans hjem til oss. Jeg kunne høre de krangle og rope oppe. Selv om døren var igjen. Det ble så høylytt at jeg tilslutt måtte gripe inn. Spurte hva som hadde skjedd. Dette vil jeg ikke gå nærmere innpå, men hun var fryktelig lei seg. Jeg måtte trøste henne. Han var bare forbannet og oppgitt. Resulterte til at hun sa det var slutt. Og sa unnskyld til meg og gikk. Ganske dramatisk. Jeg lot sønnen min være litt i fred. Vet han ikke liker mas.

Nå vet jeg nemlig ikke hvor sønnen min er. Har prøvd å kontakte han i flere timer nå. Men fikk en melding for ca. 1 time siden om at han var med noen kompiser og trengte å ha en kveld ute. Men jeg vil vite hvilken kompiser det er og om han er langt unna. Jeg er ekstra bekymret for tiden pga. min manns død. Jeg blir veldig engstelig.

Poenget med dette innlegget, er at jeg håper noen mødre der ute, kan svare meg på hva jeg kan gjøre for guttene mine i denne vanskelige tiden. Spesielt for han eldste. Han har det virkelig ikke lett, men jeg vet han ikke er en unge lenger. Han er 19 år og kan passe på seg selv, men jeg som mor, vil gjerne stille opp så mye som mulig og være der når han trenger meg. Jeg blir ekstra engstelig. Tankene mine går i surr. Rådvill ... :omg:

PS!!! Jeg er 36 år. Fikk eldstemann da jeg var 17. Mannen min var 19 og han er min første kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg noengang kan klare å binde meg til en ny mann igjen...

[Enceladus]

Sender deg en varm klem

[Gjest Gjest]

Sender deg en varm klem

Jo, takk for det! Det trenger jeg masse av.

[Gjest Gjest]

Sitter oppe og venter. Tørr ikke å legge meg, selv om jeg skal jobbe i morgen. Tenker at hvis sønnen min er i fare, er ikke jeg der. Merker jeg er redd for hva han kan finne på i denne situasjonen.

Hadde vært fint med litt råd fra andre mødre der ute!

[Gjest Katten.]

La han blåse det ut alene, slik han ønsker.

[lorena]

Jeg leser det innlegget ditt, kjempe flott at du uttrykker deg så utrolig bra.

Det jeg kan gi deg som et godt råd er å ta en samtale med en person som er utenforstående.

Forum er også et godt alternativ, men en person som veit hvordan vi mennesker reagerer i sorg.

Vi har jo alle forskjellige forsvarsmekanismer, og sorgprossesser. Det jeg har lært er at man kan gå frem og tilbake i disse fasene. Det kan være lurt å få en med litt mer faglig tyngde til å samtale med deg. Jeg skjønner at det er litt "skummelt" å ta kontakt, men det kan kanskje hjelpe? Eller ikke?

Det er ymse med stoff på nettet om slikt, vær litt kritisk

Husk, er bare du som kjenner deg og dine barn.

Føler ikke at jeg kan gi deg noen gode svar, enn at din eldste sønn finner veien til ulike svar selv? Det er kanskje ikke like lett som mor og se på en sønn som ikke har det godt. Vis litt omsorg, gi han en klapp på skuldern, finn på noe koselig sammen alle 3, som gjør at fokuset blir litt annerledes. Hva med entur på badeland, eller spille monopol?

Håper dette gå deg litt.

[Gjest Gjest]

La han blåse det ut alene, slik han ønsker.

Ja. Jeg lar han få gjøre sitt og reagere på sin måte. Lar han være med kompisene sine. Men jeg bekymrer meg over den endrede oppførselen han har hatt i det siste. Forståelig nok at han har det vondt og oppfører seg litt annerledes, men han har vært mye ute om kveldene. Alltid gitt beskjed. Alltid sagt hvem han er med og hvor han er. Han har aldri vært et problembarn, alltid respektert reglene mine.

Men dette er første kvelden han aldri tar telefonen. Og har bare sendt en sms om at han er ute med "noen". At han er så hemmelighetsfull gjør meg redd og bekymret som mor! Han har vært så langt nede disse siste dagene... Jeg vet av min erfaring, at når man er så svak skjer det ting.

Huff, jeg overreagerer sikkert. Men som mor kan jeg ikke noe for det.

[lorena]

Sitter oppe og venter. Tørr ikke å legge meg, selv om jeg skal jobbe i morgen. Tenker at hvis sønnen min er i fare, er ikke jeg der. Merker jeg er redd for hva han kan finne på i denne situasjonen.

Hadde vært fint med litt råd fra andre mødre der ute!

Kan du ikke sende en SMS til en eks.kjæresten hans? Kan være at de er sammen?

[Gjest Marregutt]

Sitter oppe og venter. Tørr ikke å legge meg, selv om jeg skal jobbe i morgen. Tenker at hvis sønnen min er i fare, er ikke jeg der. Merker jeg er redd for hva han kan finne på i denne situasjonen.

Hadde vært fint med litt råd fra andre mødre der ute!

Virker som han må finne sin egen måte å takle det på. Har en nær venn som mistet sin lillebror på 10 år (vi er 23, var da rundt 18 år). Han er en av mine nærmeste venner. Han var også kald og lukket i en periode etter det tragiske skjedde. Det kunne gå flere dager mellom hver gang vi fikk tak i han. Vet også at familien hans ble veldig bekymret da han var åpenbart dypt deprimert. Nå noen år etterpå vet vi at det han hadde bedrevet var å sitte i skogen ikke langt hjemmefra i time etter time, og at det var hans form for terapi hvor han bare kunne la tankene flyte. Han opptrådte også kald og lukket mot både personer rundt seg og hendelser som skjedde. JEg snakket en del med han om dette da jeg er en av hans nærmeste venner, og han sa han trengte avstand fra alt, og måtte samle tankene sine og føle at han forstod og kunne akseptere det som hadde skjedd. Jeg hadde også nær kontakt med moren hans (litt bak hans rygg) i denne perioden, da det var meg hun henvendte seg til av oss i kompisgjengen, for hun var naturligvis bekymret for sønnen.

Vet du spurte etter andre mødres svar på dette, noe jeg ikke er. Men leste den ubeskrivelig triste situasjonen du befinner deg i, og kjente igjen kompisen min litt i sønnen din. Tenkte da at det kanskje var ok å høre fra en som har sett dette utenfra selv, fra en litt "annen vinkel" enn familien hans så i den perioden.

Jeg sender dere varme tanker, og håper dere kommer dere gjennom denne tunge perioden.

[Gjest Gjest]

Jeg leser det innlegget ditt, kjempe flott at du uttrykker deg så utrolig bra.

Det jeg kan gi deg som et godt råd er å ta en samtale med en person som er utenforstående.

Forum er også et godt alternativ, men en person som veit hvordan vi mennesker reagerer i sorg.

Vi har jo alle forskjellige forsvarsmekanismer, og sorgprossesser. Det jeg har lært er at man kan gå frem og tilbake i disse fasene. Det kan være lurt å få en med litt mer faglig tyngde til å samtale med deg. Jeg skjønner at det er litt "skummelt" å ta kontakt, men det kan kanskje hjelpe? Eller ikke?

Det er ymse med stoff på nettet om slikt, vær litt kritisk

Husk, er bare du som kjenner deg og dine barn.

Føler ikke at jeg kan gi deg noen gode svar, enn at din eldste sønn finner veien til ulike svar selv? Det er kanskje ikke like lett som mor og se på en sønn som ikke har det godt. Vis litt omsorg, gi han en klapp på skuldern, finn på noe koselig sammen alle 3, som gjør at fokuset blir litt annerledes. Hva med entur på badeland, eller spille monopol?

Håper dette gå deg litt.

Ja, dette har jeg tenkt veldig mye på selv. Har også klart å nevne dette til guttene, men de mener det ikke er vits. Yngstesønn tror jeg klarer seg fint. Men jeg ønsker ikke å presse på noe for min eldste. Jeg vil ikke mase på han og gjøre han verre. Han er en moden gutt, alltid vært det. Alltid vært moden for alderen og alltid vært fornuftig. Dette var jeg redd for ikke skulle skje siden jeg fikk han så tidlig osv.

Men sønnen min er en flott ung mann som kommer til å få et flott liv! Jeg er bare redd for at han vil ødelegge det i sorgen han bærer på nå. Han er svak og jeg føler meg litt hjelpesløs. Vil ikke la han falle utfor. Jeg glemmer ikke så lett alt det vonde han sa her om dagen.

[Gjest Gjest]

Virker som han må finne sin egen måte å takle det på. Har en nær venn som mistet sin lillebror på 10 år (vi er 23, var da rundt 18 år). Han er en av mine nærmeste venner. Han var også kald og lukket i en periode etter det tragiske skjedde. Det kunne gå flere dager mellom hver gang vi fikk tak i han. Vet også at familien hans ble veldig bekymret da han var åpenbart dypt deprimert. Nå noen år etterpå vet vi at det han hadde bedrevet var å sitte i skogen ikke langt hjemmefra i time etter time, og at det var hans form for terapi hvor han bare kunne la tankene flyte. Han opptrådte også kald og lukket mot både personer rundt seg og hendelser som skjedde. JEg snakket en del med han om dette da jeg er en av hans nærmeste venner, og han sa han trengte avstand fra alt, og måtte samle tankene sine og føle at han forstod og kunne akseptere det som hadde skjedd. Jeg hadde også nær kontakt med moren hans (litt bak hans rygg) i denne perioden, da det var meg hun henvendte seg til av oss i kompisgjengen, for hun var naturligvis bekymret for sønnen.

Vet du spurte etter andre mødres svar på dette, noe jeg ikke er. Men leste den ubeskrivelig triste situasjonen du befinner deg i, og kjente igjen kompisen min litt i sønnen din. Tenkte da at det kanskje var ok å høre fra en som har sett dette utenfra selv, fra en litt "annen vinkel" enn familien hans så i den perioden.

Jeg sender dere varme tanker, og håper dere kommer dere gjennom denne tunge perioden.

Dette var til mye hjelp! Godt å høre at det ikke trenger å bety noe ille, bare en måte å sørge på. Hans måte å komme seg videre på. Håper det er samme sak med sønnen min og at han kommer seg ut av det etter hvert. Takker så mye for svar!

Tikket nettopp inn en melding. Han er på vei hjem, så da kan jeg endelig slappe av litt. Det hjalp meg mye å bare få ut det som har skjedd og ta imot tilbakemeldinger.

Takk til alle som tok seg tid til å svare.

[Gjest Marregutt]

Dette var til mye hjelp! Godt å høre at det ikke trenger å bety noe ille, bare en måte å sørge på. Hans måte å komme seg videre på. Håper det er samme sak med sønnen min og at han kommer seg ut av det etter hvert. Takker så mye for svar!

Tikket nettopp inn en melding. Han er på vei hjem, så da kan jeg endelig slappe av litt. Det hjalp meg mye å bare få ut det som har skjedd og ta imot tilbakemeldinger.

Takk til alle som tok seg tid til å svare.

Godt å høre at det hjalp litt! Som oftest så bekymrer man seg unødig mye for vonde ting som aldri slår til, sånn er det vel ved de fleste sider i livet. Men i den situasjonen du befinner deg i, skjønner jeg at det må virke umulig å skue mellom trærne. Forøvrig kan jeg nevne at etter denne tragiske hendelsen med min gode venn sin lillebror, altså etter at familien hadde klart å akseptere det som hadde hendt til den grad det går, så har kompisen min og moren hans fått et mye sterkere bånd. De gjør veldig mye aktiviteter sammen, og snakker mye på telefon når han er borte. De gangen jeg observerer dem begge sammen så merker jeg at de har en kommunikasjon som er på et utrolig bra nivå. Så det kom noe godt ut av den håpløsheten de ble rammet av og.

Men igjen, håper virkelig dere klarer dere selvom alt virker håpløst. Det er nå dere må gripe fast i det dere har kjært!

[Gjest Anon]

Min bror reagerte på samme måte som din sønn gjør da vår far døde. Alle har hver sin sorgprosess, men det er viktig at alle får et utløp for sorgen. For mange er dette å grine, men for noen er det ikke en naturlig reaksjon å la tårene falle. Noen er sinte, noen skriver og andre går lange turer. Kanskje du kan legge litt fokus på å hjelpe han med å finne et utløp? Hvertfall ha en samtale om dette når anledningen byr seg?

Ønsker deg lykke til! Klemmer og kjærleik!

[Gjest otrivin]

...

Endret 2. september 2011 av otrivin

[Gjest nupp]

[dvleos]

Hei! Jeg har ingen tips, råd eller kloke ord. Vil bare si at jeg er selv 20 år og ligner veldig på sønnen din, jeg vil være i fred når sånt skjer og kun snakke om det når jeg en sjelden gang føler for det. Veldig lik. Hadde jeg hatt deg som mor i en slik situasjon hadde jeg vært så utrolig, utrolig takknemlig - synes du har taklet alt sammen utrolig godt. Hadde det vært meg hadde jeg trengt fred og å få gjøre litt som jeg vil en god stund fremover før jeg sakte men sikkert ville funnet tilbake til mitt gamle jeg igjen. Men samtidig vite at mammaen min er der for meg.

En stor klem til deg

[Piper]

Hei, vil først kondolere, og gi deg en stor klem

Jeg mistet min mann i mai, og i samme situasjon som deg. Har en sønn på 23, en på 18 og en på 16. Han på 18 er som din sønn, og jeg forstår din bekymring. Han har på en måte lukket følelsene sine inni seg, for jeg tror det er for vondt for han å kjenne på dem. Om din sønn gråter alene, så la han gjøre det. Jeg forstår at du ønsker å være der for han, men så lenge han gråter får han smerten ut også. Det er verre om han ikke får det ut, tenker jeg. Så ønsker han å være alene, må du respektere det, selv om det er forferdelig vanskelig. Men dere kan samme sette noen regler for hvordan tingene kan være, og han er såpass gammel at han forstår om du forklarer han hvorfor du er så urolig som du er når du ikke hører noe. Derfor er det bedre at han gir beskjed at han behøver noen timer for seg selv, men at han akkurat nå gjerne kan sende en og annen melding sånn at du vet at alt står bra til med han.

Når det gjelder å snakke om faren, ville jeg snakket masse om han. Tatt frem gode minner, hva han gjorde, hvordan han sa ting, om han ble sinna for filleting, og prøve å se det litt humoristisk også, selv om det er forferdelig vondt. Vi har snakket masse, og de dagene barna mine ikke har snakket så mye har jeg snakket og fortalt mye som jeg husker og som jeg vet de husker. Har da merket at de har åpnet seg mer også, og da fortalt litt selv også.

Det er tøft nok å miste foreldrene sine når de har blitt eldre, men akkurat nå er de i en veldig sårbar alder. Men det beste du kan gjøre er å vise at du er der for de, men la de se at du er lei deg også, og forklar de at det er lov å være lei seg. Det er vondt for dere alle sammen, og det inkluderer deg også. Jeg forstår tanken din at du skal være sterk for de, men jeg tror at de kan ha godt av å se at dette er tøft for deg også. Det kan også være lettere for de å vise følelsene sine, om du gjør det også.

Jeg ville også ha snakket med kjæresten hans, rett og slett for å finne ut hva som skjer. Jeg syns hun virker veldig umoden, siden hun ikke klarer å forstå at det er en gutt i sorg hun nå har med å gjøre, og ikke den gamle kjæresten hun hadde. Jeg syns det er litt lettvint for henne å bare snu ryggen til han nå, men kanskje det er det beste om hun ikke klarer å være en støttespiller for han i denne vanskelige tiden.

Som sagt ville jeg snakket med dem, og latt de få den tiden de behøver alene også. Jeg merker selv at enkelte dager er det godt å bare være alene med min egen sorg, mens andre dager er det godt å ha mennesker rundt seg. Dette er av og til litt vanskelig å tenke at barna også behøver, for vi mødre vil gjerne fikse det vonde. Men vi må kanskje av og til trekke oss litt unna, og la de få det pusterommet de behøver. Men det er kanskje enklere å gi de det pusterommet, om de svarer på meldinger sånn at vi vet at de har det bra.

Du er hjertelig velkommen til å sende meg en pm om du vil, og igjen en stor klem til deg