Er jeg hysterisk sjalu..?

[Gjest Charmi]

Jeg sitter her med hjertebank, svette hender og sint-røde kinn. Vet ikke om reaksjonen min er overdimensjonert, og spør derfor om deres mening. Jeg går rundt med en guffen følelse av at mannen jeg elsker og har satset alt jeg har i livet på, egentlig elsker en annen...

Vi har vært sammen i halvannet år, og i denne perioden har jeg gjort store endringer i livet mitt for å legge alt til rette for å utvikle forholdet (jobb, bolig etc). Vi venter barn sammen.

Men så er det venninnen hans...De er SÅÅ gode venner, og jeg har akseptert dette fullstendig, selv om jeg vet at de har vært sammen tidligere. Jeg har stolt helt og fullt på det han har sagt om at dette er mange år siden, de har vært venner lenge etter det uten at noe har skjedd (han har dessuten hatt et annet lengre forhold siden den gang). Men det var utenforstående grunner til at det ble slutt mellom dem, jeg vet at han var helt knust. Gjennom små drypp og kommentarer har jeg skjønt at hun er den flotteste kvinnen han har sett, hun har alle karakteristika jeg vet han digger, og i en diskusjon en gang, ble det kommentert at den eneste som vekker de samme følelsene i ham som det jeg gjør, er henne. Og at han ikke kommer til å endre forholdet sitt til henne pga meg. Jeg hadde enda ikke møtt henne, for han kommer fra et annet sted, og hun bor fortsatt i hjembyen hans. Da jeg omsider traff henne (han sa hun hadde SÅ lyst til å hilse på meg, de er tross alt bestevenner), sa hun ikke et ord til meg, bare tok meg i hånden, så videre på ham og fortsatte å prate med ham. Jeg følte meg som en idiot, og kvelden var selvfølgelig ødelagt for mitt vedkommede. Jeg sa ingenting, men humøret var borte og jeg klarte ikke å late overfor ham som om alt var ok, noe som fikk ham til å skjelle meg ut og si at feilen lå hos meg. Plutselig føltes det ikke helt ok at han hadde denne gode venninnen...Telefonsamtalene med henne tar han når jeg ikke er hjemme, og nå har jeg oppdaget at han foretrekker å ringe henne fra mobilen sin mens han er på jobb. Hun utgjør ingen umiddelbar fare, for hun bor langt borte, men jeg klarer ikke å være den samme. Føler meg patetisk. Han har jo tross alt ikke gjort noe.

Jeg falt pladask da vi møttes, han var (er) gentleman til fingerspissene, overøste meg med kjærlighetserklæringer, sa at jeg er vakker, demonstrerte veldig tydelig at han var min og bare min (f.eks. ser han aldri etter andre damer, avviser høflig men bestemt alle tilnærmelser han får fra andre - egenskaper jeg sjelden har sett i menn, men som jeg alltid har håpet kunne eksistere). Jeg mente jeg hadde funnet drømmemannen. Vi kommuniserte veldig åpent og gikk raskt inn i et nokså intenst forhold. Ingenting i hans væremåte overfor meg har endret seg. Men naiviteten min er borte. Plutselig tror jeg ikke blindt på at han bare vil ha meg, jeg føler at han har tatt til takke med meg fordi det ikke ble noe mer med henne, men at det er henne han egentlig innerst inne ville ha delt livet med...

Er jeg helt håpløst, hysterisk sjalu?!?!

Nell

[chimp]

Tror du har rett i at han ikke BARE vil ha deg, men så lenge væremåten hans overfor deg ikke har forandret seg, tyder det vel på at han likevel har de samme følelsene for deg fortsatt.

Du må nok leve m vennskapet deres. Ser du for deg at han kutter henne ut hvis du forteller ham om at det er så problematisk for deg? Eller ser du for deg en konfrontasjon hvis temaet kommer opp?

I de fleste forhold tenner man på eller har lyst på andre, mer enn én gang, det er ingen hemmelighet. Spørsmålet er om man gjør noe med det?

Forøvrig syns jeg ikke hun høres noe hyggelig ut, og jeg forstår deg igrunnen godt! Kanskje hun er sjalu på deg??? Oppførselen kunne kanskje tyde på det!

Vet ikke sikkert jeg, men føler du at hun er en reell trusel, prøv å spill dine kort riktig! Sjalusidramaer er ødeleggende! At du omtaler henne på en negativ måte, kan være veldig dumt! Da vil han gjerne reagere m å gå i forsvar for henne, og da er du like langt! Hva m å prøve samme taktikk! Dra på byen, gjerne m en kompis hvis du har....Vær litt hemmelighetsfull! Få han til å lure litt på hva du driver med/hvem du treffer....Spill litt på det at han kan bli sjalu han også.....Blir han det, vet du hvor du har ham! Ikke umulig at det kan løse problemene.

[Gjest Anonymous]

Synes vel egentlig du har rett til å være sjalu. Jeg skal ikke si at han ikke har rett til å ha jentevenner men jeg mener det blir litt annderledes når han har vært sammen med henne.

Du ble sjalu etter at du møtte henne om jeg forstår deg riktig. Ikke så rart siden hun oppførte seg slik som hun gjorde. Kunne nesten virke som at hun ikke klarte å være hyggelig mot deg siden du er kjæresten hans. Jeg mener hvorfor oppførte hun seg slik mot deg? Virket nesten som at hun ikke helt klarte å akseptere at du er kjæresten hans. Skjønner godt at du blir engstelig siden du venter barn med ham og alt.

Han er jo sammen med deg og det er sikkert deg han elsker. Og når det gjelder det å snakke i tlf. så trenger det ikke være noe galt selv om han foretrekker å prate med henne når du ikke er der. Jeg prater også helst med mine venninner når samboeren min ikke er hjemme eller så går jeg inn på et annet rom.

Om du er sjalu med grunn er vanskelig å svare på. Jeg ville blitt sjalu hvis jeg var deg. Er ikke vanlig å gå rundt å snakke til kjæresten sin om hvor fantastisk eksen er.

[murmeldyret]

Vanskelig situasjon :-?

Jeg tror nok jeg ville vært sjalu om jeg var deg. Men hvis deres vennskap inneholder dypere følelser, hvorfor har de da ikke prøvd å finne tilbake til hverandre igjen tidligere. Var de ikke like gode venner da han møtte deg også?

Når det gjelder ditt møte med henne, så tenkte også jeg at hun må være sjalu på deg. Hennes frykt ble tydeligvis forsterket da hun møtte deg. Tipper hun ikke følte seg som nr.1 lengere.

Ellers er jeg redd jeg ikke har noen gode råd. Ved å vise sjalusien din, vil du sansynligvis oppnå motsatt effekt hos samboeren din.

Han har vel valgt å satse på deg når dere venter barn sammen?

Lykke til!

[Gjest Charmi]

Sjalusien kom vel egentlig da han sa at det bare er en annen person som får ham til å føle det jeg vekker i ham: henne. Jeg følte så veldig sterkt at følelsene mellom oss var noe helt spesielt (jeg har flere lengre forhold bak meg og er ikke helt uerfaren i livet, har rundet de 30...), men dette forsvant den dagen. Plutselig var ikke forholdet vårt "made in Heaven". Sexlivet endret seg, jeg klarer ikke lengre å åpne meg som før, men de gangene jeg har forsøkt å ta opp mine følelser og min skuffelse, blir han bare irritert - og det var i en slik sammenheng han sa at han ikke kom til å endre forholdet til henne pga meg.

Jeg har selv kuttet kontakten med de av mine mannlige venner som kunne skape problemer mellom meg og samboeren min (det gjelder to stykker, som jeg vet har hatt i tankene at vennskapet kunne utvikle seg), samtidig er jeg veldig imot å skulle bryte alle vennskap pga sjalusi. Følelsen jeg sitter med er at dersom vi skulle gå igjennom en lengre, vanskelig periode (som man jo må forvente dersom man har bestemt seg for å dele resten av livet gjennom bl.a. å få barn), ville denne venninna være den naturlige trøsten. Om ikke rent fysisk, så iallefall den han kan "gråte på skulderen til". Og når hun så markant avviser meg, klarer jeg ikke helt å akseptere at hun er en god venninne som vil ham alt vel. Alle hans andre venner og venninner har vist oppriktig interesse og glede over å bli kjent med meg.

Det som er så synd, er at jeg innser at det er lite jeg kan gjøre, for jeg har ingenting å vinne på å oppføre meg hysterisk og patetisk. Men jeg er ikke lenger like åpen og sexlivet fungerer ikke som før. Jeg har rett og slett mistet den fine (naive) TROEN som for meg var en stor del av grunnlaget vårt.

Charmi

[Gjest Meg]

Denne historien minner meg litt om filmen "min beste venn's bryllup"

Tar litt ordene derfra:

Husk, det er deg han ønsker å leve med, det er deg han har valgt

[aline]

Selv om du har prøvd før, så prøv igjen å prat med ham om det.

Ikke på en måte som lyser at du synes han har gjort noe galt, men fortell ham at DU har ett problem i forhold til at du er usikker på om du er spesiell for ham, siden han faktisk har sagt at X-en vekker de samme følelsene i ham som du gjør.

Det er ingen tragedie om man må ha en liten uoverenskommelse, det er helt normalt når man skal forholde seg til en person som faktisk ikke er en selv. Om det blir litt sinne, sårhet eller tårer underveis, så tror jeg det er en del av det å leve sammen. Dere må tåle å kunne krangle litt når dere ikke kommer over ens.

Jeg skjønner følelsen din. Kjærsten min er god kamerat med to av sine X-er, men den ene har blitt så sjalu på forholdet vårt at hun er mer eller mindre ute av bildet. (ikke fordi jeg har bedt ham om det, men fordi han faktisk ønsker å prioritere meg fremfor henne, det er vi som skal være der for hverandre i hverdagen, ikke han og x-en).

Men den andre x-en hadde han ett lengre og mer solid forhold til, det ble slutt pga feil timing, de gikk for fort frem etc etc, så hun er nok en person han liker veldig godt fremdeles. Hun har gått videre å fått barn med en annen, men er nå singel igjen. Vi kommer egentlig godt overens, men hun er veldig vant til at han på en måte er "hennes", så hun tar seg på en måte til rette og oppfører seg som om det er hun som er den viktigste når vi er sammen ute bl. a. Det har jeg sagt klart ifra om hva jeg synes om, for jeg liker det ikke. Han ER ikke hennes lenger, og jeg har ingen problemer med at de er venner, med at han er der for henne etc men de får faktisk oppføre seg etter det fakta at han nå er sammen med meg, ellers får de være uten meg.

Jeg sier ifra om min sjalusi, når jeg føler den er berettiget så sier jeg hva jeg synes var galt av ham/dem å gjøre, når den er uberettiget (for det har også skjedd) så snakker vi bare om det, og jeg forklarer at jeg blir usikker, at jeg trenger at han vet det, men at jeg vil han skal hjelpe meg å ikke være det lenger ved å hjelpe meg i min sikkerhet på meg selv i forhold til ham. (altså ikke at han ikke skal gjøre og snakke med de han vil, men at han da må hjelpe meg å forsikre meg om at det bare er det det er.)

Risiker at han blir sur og grinete, om han kjefter på deg for din usikkerhet, så si ifra at han faktisk kunne hjulpet deg i å være sikker, istedenfor å kjefte på deg.

Dersom dette er ett forhold han vil satse på, så er det DERE som har ett problem, ikke bare du.

Og det behøver IKKE å bety at han ikke skal se henne mer/snakke med henne mer, men det betyr at han må jobbe MED deg for at dere begge skal vite hva dere vil med forholdet og kunne være sikre på hverandre.

Lykke til uansett.