Endelig kjæreste....

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært alenemor til to små barn i mange år. Det har vært stritt, men gått fint. Jeg har jo selvsagt ønsket meg en kjæreste, men etter noen "frosker" ga jeg opp. Så møtte jeg Mannen like etter jul. Han er alt jeg har ønsket meg, og jeg har det veldig mye bedre enn på mange år.

Vi har vært en vennegjeng bestående av flere single. Det jeg opplever nå er at jeg ikke kan dele gleden min med dem. Og nei, jeg smører ikke inn hvor lykkelig jeg er. Men av og til har jeg lyst å fortelle at han er en flott mann som tar godt vare på meg og at jeg har det godt.

Blir litt såret når jeg ikke engang får spørsmål om hvordan det går mht han, eller hvordan han har det/jeg har det.

Jeg forstår at det er kjipt at "alle" finner seg noen- men som god venn må man vel kunne unne andre lykke (og tenke at skjer det henne kan det jaggu skje meg og!!).

Folk er rare........

[Miki]

Jeg har opplevd lignende. Min barndoms venninne virker veldig sjalu på kjæresten min og meg. Hun har ikke kjæreste selv, og ser ikke etter en heller, bare venter på at han skal dukke opp. Tror ikke hun er klar over at jeg har jobbet litt for å få han

Endret 31. august 2011 av Miki

[Steinar40]

Single går best i sammen.

Og folk i parforhold går best i sammen.

Grunnen er rett og slett at det er to fullstendig ulike livsstiler.

Veldig lite som er felles.