Å leve med noen som mangler empati

[Gjest frøken am]

Evnen til empati er medfødt ja, med mindre det er en hjerneskade ute og går, og dette læres opp.

Man har ikke automatisk empati som barn, men muligheten er der og miljøet rundt deg hjelper forhåpentligvis til å forstå dette.

Hvis du er usikker på hvordan du skal ta det opp, kan du be om en time alene med terapeuten hvor du lufter ut dette

Asberger og forskjellige milde/ikke milde sykdommer kan også være årsaker.

Er du den eneste som er klar over dette? Hva sier venner og familie?

[AnonymBruker]

Evnen til empati er medfødt ja, med mindre det er en hjerneskade ute og går, og dette læres opp.

Man har ikke automatisk empati som barn, men muligheten er der og miljøet rundt deg hjelper forhåpentligvis til å forstå dette.

Hvis du er usikker på hvordan du skal ta det opp, kan du be om en time alene med terapeuten hvor du lufter ut dette

Asberger og forskjellige milde/ikke milde sykdommer kan også være årsaker.

Er du den eneste som er klar over dette? Hva sier venner og familie?

Når folk hører om episoder med han, eller enda "bedre" tilfeldigvis er tilstedet og opplever det selv, så er de helt sjokkert.

"HVA?!?!?! hadde aldri trodd HAN kunne gjøre eller si slikt!!"

Så han fremstår helt hærlig for folk flest. Jeg er helt utslitt.... vet ikke om jeg blir manipulert eller hva sørn det er som foregår.

Jeg skal spør om individuelle timer ja. Tror det er beste måten å gjøre det på.

Han forsvarer moren sin for alt det er verdt. Så noe innsikt i barndommen hans får man ikke gjennom å snakke med han. Det har jeg fra familie på begge sider og venner og naboer av familien.

[AnonymBruker]

Jeg har også levd med en som ikke eide empati! Det var utrolig slitsomt. Jeg levde i flere år med dette, men så var det en hendelse som skjedde i fylla en helg. Han var voldelig mot meg. Dagen etter klarte han ikke å sette seg inn i hvordan dette måtte å vært for meg. Han klarte ikke å innrømme at dette ikke var akseptabelt, ga meg delvis skylda. Han klarte ikke å si unnskyld. Han viste ikke på noen måte at han angret eller var lei seg for det som hadde skjedd. Da var det nok!

Jeg er svært glad for at jeg kom meg ut av det forholdet for snart 9 mnd siden!

[Gjest Michelle82]

Vi har hjulpet bevisstløse mennesker på gaten og tilkalt ambulanse og hjelp. Eller, jeg har stoppet opp og insistert på å hjelpe. Han er tilstedet, men på noen meters avstand. Og etterpå får jeg en kjeftebyge uten like om hvor uansvarlig jeg var, vedkommende kunne vært narkoman eller ha hiv, så ender det alltid med trumfkortet; "Du klarer bare ikke la være å gjøre ting som får deg selv til å se bra ut. Er du liksom helten nå?"

[Gjest nupp]

noen mennesker eier jeg ikke empati for. det er som oftes de som ikke eier det ovenfor meg eller mannen i gata :gjeiper: mens andre har jeg det for. jeg kan forandre meg, men ikke før andre gjør det. er en forsvar- greie :gjeiper:

hvis enkelte av de som mangler det for meg sitter å gråter, så sitter jeg å ser om det er krokodilletårer, eventuelt spør om det er det :gjeiper: , men jeg bryr meg ikke om følelsene dems

Endret 31. august 2011 av nupp

[lille_lam]

Å leve med noen som mangler empati Går det an? Hvordan?

Min mening:

Nei, det går ikke ann.

Du vil slite mye, så du må enten velge å være sammen med han og ikke forvente mye av han eller ikke å ha noe forhold med han i det hele tatt, for du kan ikke endre han..

[Gjest Gjest]

Jeg gjør det. Samboeren min har fått diagnosen dystymi, noe som karaktieriseres som en langvarig mild depresjon/nedstemthet. Må ha vært sånn i minst to år for å få diagnosen. Slik som ting er nå ser han kun seg selv og sine behov. Ser ikke hva jeg gjør, eller mine behov. Går konstant rundt på nåler og blir veldig fort lei meg (noe han ikke skjønner). Han eier ikke evnen til medfølelse ovenfor andre i det hele tatt. Han var ikke sånn før han ble syk, selv om det begynner å bli mange år siden... Ligger på soverommet å gråter akkurat nå, pga hans urimelighet. Kommer til å ligge her til kamelen er spist, og når jeg går ut i stua later han som alt er fint, selv om han vet han har oppført seg dårlig. Klarer egentlig ikke stort mer, men siden ham har begynt i terapi, på medisiner og trener må jeg bare holde ut en stund til, i håp om at ham blir frisk og den personen han en gang var.

[Kosemose]

Jo, empati kan fikses og læres. I hvert fall til en viss grad. Men det krever at han innser at han har et problem, og at han er villig til å jobbe for å bli friskere.

Det du nevner om at han er overfølsom for kritikk gjør at jeg tenker på atypisk depresjon som en mulighet. Det er nemlig et av symptomene. Kan være verdt å lese litt om det, for å se om det kan stemme. Det er en depresjon som nesten ikke arter seg som en depresjon i det hele tatt. Jeg hadde dette i 7 år uten å vite om det før jeg fikk behandling. Det kom så gradvis på at jeg trodde jeg "bare er sånn". Nå, nesten et år senere, er jeg som en ny person.

Om det er dette samboeren din har, så kan det behandles og det kan bli bedre!

Hvor har du det fra at empatiforstyrrelse kan fikses? Greit at man kan øve opp fraser som passer seg i sosiale sammenhenger, eks at man kan si "stakkars deg, går det bra?" hvis man ser at noen gråter og sånn, men det er jo i såfall bare snakk om ytre tegn, empatien er ikke verken større eller mindre. Og etter det jeg har hørt bør man ikke gå rundt og tro at mennesker med empatiforstyrrelser skal få empati.

TS jeg sier som noen andre her, du må nesten veie for og imot. Men jeg tror ikke du skal tenke at han kommer til å våken opp med mer empati en vakker dag.

[AnonymBruker]

Dette er tegn på psykopati,eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Mannen min er slik,men siden han også viser tegn på empati blir jeg "forvirret".Om barnet vårt feks.slår seg så er han der og trøster. Men han kan være voldelig mot meg kjefte osv.og litt senere/dagen etter så er det som det ikke har skjedd. Slik om en sa over her,han sier ikke unnskyld og tenker ikke på hvordan jeg opplevde det.Etter snart 4 år med slik oppførsel mangler jeg empati for han. Jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg hvis vi fortsetter å bo sammen,kanskje jeg også blir mer ufølsom? Men jeg er det bare ovenfor han.Hvis han blir syk,ligger med feber osv.har jeg faktisk nesten ingen medfølelse.Fordi han har oppført seg slik så lenge. Jeg bryr med ikke så mye om han lenger. Han har ødelagt så mye.

Slike ting blir som regel ikke bedre,kanskje det utvikler seg mer og han gjør andre ting som å være voldelig,true osv.Det er lettere for de å skade andre,nettopp fordi de mangler empati.

[AnonymBruker]

Det høres jo egentlig utrolig tungt og ensomt ut å være den eneste som leser og forstår andres følelser og reaksjoner, spesielt når det kommer til felles barn.

Vi har ikke time før i morgen, så har litt mer tid å fundere på dette her.

Et av de store poengene i et forhold, for meg i allefall, er jo nettopp det å ha noen å dele alle sorger og gleder med. Blir jo ikke akkurat slik med noen som ikke evner å vise følelser på en ekte og genuin måte.

Kanskje det er slik som en ovenfor sier, vedkommende kan kun lære seg å spørr de riktige spørsmålene, men ikke faktisk å føle genuin omtanke.

huff... hvordan har jeg rotet meg så uendelig langt inn i dette her..

TS

[AnonymBruker]

Jeg levde med en mann og fikk 3 unger sammen med han. Etter 12 år når jeg endelig klarte å gå i fra han lagde han rett og slett helvete med meg. Med å stjele barna når jeg rømte i krisesenter og han hadde samvær. Nektet meg å se barna i 1 mnd. Og ja masse masse mer. ALDRI ALDRI MER. sier jeg bare. STYR UNNA!!

Siste 7 årene bodde vi bare sammen pga jeg ble gravid med minstedame og jeg klarte ikke å ta abort. Så hvorfor jeg ble så lenge var jeg trodde på tomme løfter og ville ikke bare gå pga barna og det var ikke slik jeg var. Jeg ville leve med en resten av mitt liv, ikke få barn med en og bare dra. Men ser nå at jeg var helt blåst når det kom til han. Han var jo ikke riktig i hodet i hele tatt...

[Gjest vilde]

Jeg var gift med en slik mann, og det magiske ordet er heldigvis var..

I ettertid ser jeg at jeg burde sett signalene allerede etter et halvt års tid, men det ble både år, bryllup og barn før jeg innså at han var slik. Har flust av eksempler, men blir fortsatt dårlig bare jeg tenker tilbake på den tiden..

I hans tilfelle tror jeg han manglet/mangler empati for absolutt alle, det finnes liksom ikke tegn til å bry seg om andres følelser eller hjelpe til/bidra med noe som helst. Selv forventer han at alle skal stille opp og gjøre livet behagelig for ham, og du får ikke en takk tilbake engang. I løpet av 10 år sammen sa han ikke ett eneste unnskyld, aldri! For det var jo aldri hans feil, og det betød ingen ting for ham om han såret andre..

Hans svar da jeg gikk fra ham? Han pakket snippsekken og flyttet til utlandet, og her hjemme sitter 3 barn uten faren sin. De har ikke sett ham på halvannet år - og vet heldigvis ikke at han sannsynligvis ikke bryr seg særlig med det heller...

[Gjest vilde]

uff- da er vi iallefall to, og sikkert flere. Det er ikke noe å gjøre med, velg å leve med det eller velg det bort. Det første går ikke i lengden. Skuffelser på skuffelser- peker alltid på andre som har feil, ingen omtanke, han måtte liksom velge hva han skulle føle og noen ganger ble det skikkelig feil... Bare å gå som gjelder, det triste er at det er ikke like enkelt for barna. Hvor lenge man skal prøve å dekke over for å skåne de er også vanskelig. Ingen håp- get out...

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS?

Jeg kom over denne tråden, og fikk meg en skikkelig vekker, for jeg kjenner meg så voldsomt igjen i mye av det dere skriver. Mannen min er veldig lik.

Han mener også at min virkelighetsoppfatning er feil, jeg overdramatiserer etc. Jeg begynner jo ærlig talt å lure på min egen dømmekraft oppi dette.

Gråter jeg er det ingen trøst å hente, er jeg syk så viser han lite eller ingen omsorg.

Jeg er så ufattelig lei.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke klart å leve med en mann som ikke har empati. Det er en dealbreaker for meg og mange, mange andre.

[Gjest Gjest]

Når folk hører om episoder med han, eller enda "bedre" tilfeldigvis er tilstedet og opplever det selv, så er de helt sjokkert.

"HVA?!?!?! hadde aldri trodd HAN kunne gjøre eller si slikt!!"

Så han fremstår helt hærlig for folk flest. Jeg er helt utslitt.... vet ikke om jeg blir manipulert eller hva sørn det er som foregår.

Jeg skal spør om individuelle timer ja. Tror det er beste måten å gjøre det på.

Han forsvarer moren sin for alt det er verdt. Så noe innsikt i barndommen hans får man ikke gjennom å snakke med han. Det har jeg fra familie på begge sider og venner og naboer av familien.

Beklager, men fyren høres ut som en psykopat, helt uten tvil.

[Gjest Anonym]

Jeg vil gjerne høre litt fra erfaringene til dere som lever/har levd med en partner som mangler empati.

Jeg er nysgjerrig på hva dere anser som de sikreste tegnene på at din partner mangler empati?

Når merket du det?

Hva er de største utfordringene?

Er din partner klar over sin egen mangel på empati?

Og er det mulig å leve med en slik?

Kan man bli "frisk"?

Jeg har vært med min samboer i 3 år, og etter en lang rekke hendelser begynner jeg nå og innse at han kanskje mangler empati. Jeg har googlet og lett etter info om dette, men synest det meste er tungt stoff om personlighetsforstyrrelser ol.

Vi går til samlivsterapeut, og jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal ta dette opp. Min partner kommer sikkert til å fly i flint om jeg så mye som hinter om noe som er kritikkverdig ovenfor han.

Vil noen dele sin erfaring og synspunkter med meg?

(Dette er ikke en tråd om psykopater der jeg vil det skal diskuteres i det lange og brede. )

k

Jeg er nysgjerrig på hva dere anser som de sikreste tegnene på at din partner mangler empati?

Om jeg eller barna blir lei oss for noe, slår oss eller blir syke bryr han seg ikke mye om det.

Går på "skjerp deg", " er vel ikke så ille", "gå for deg selv"

Når merket du det?

Da vi var nygift og jeg fikk en kraftig halsbetennelse med veldig høy feber og var sengeliggende i 2 uker. Ingen trøst, ingen hjelp, han "forsvant" heller på kvelden en å være i leiligheten hos meg, var jo krise om han måtte hjelpe til med noe. Ble lite mat og drikke på de ukene for å si det slik for jeg klarte ikke ordne til noe selv.

(Dette er noe som stort sett har skjedd vær gang jeg eller etter hvert ungene har blidt syke siden)

Hva er de største utfordringene?

Når jeg eller barna trenger hjelp og ikke får det men heller møter likegyldighet

Er din partner klar over sin egen mangel på empati?

Ja. Mener det bare er slik han er,,, og ferdig med den saken.

Og er det mulig å leve med en slik?

Det går, har vert gift i over 20 år nå. En må bare være klar over det og ikke forvente sympati, empati om en skulle trenge det.

Det krever mer av deg som foreldre siden det er DITT ansvar om noe skulle dukke opp.

Og til slutt håpe at en aldri blir så syk at en MÅ ha hjelp, da kan en fort stå helt alene.

Kan man bli "frisk"?

Ikke om han ikke vil eller ønsker det selv. Terapi er han ikke interesert i.

Vil noen dele sin erfaring og synspunkter med meg?

En må veie fordeler og ulemer opp mot hverandre og se hva som veier mest.

Min mann har alle andre gode egenskaper jeg ønsker meg i en mann. Bare ikke empati og sympati.

Han er rolig, stabil, fornuftig, trofast og en god far ellers. Stiller opp 100% for ungene både i skole og aktiviteter, så lenge det ikke har noe direkte med slike følelser å gjøre. (det er min oppgave)

Så lenge en er klar over hva en går til er det lettere å leve med en en tror.

Men selvfølgelig kan det være utrolig slitsomt til tider, spessielt når ungene trenger en på den måten.

[Blod]

Empati kan vel kanskje ikke fikses eller læres? Er det noe nevrologisk som ble ødelagt som barn eller?

Jo, det er så absolutt noe man kan lære seg bedre å forstå. Gjelder vel ikke alle, men for mange så.

[AnonymBruker]

Tror det er mange som blander empati og sympati her (kan også være jeg som tar feil)

En empatisk sadist kan vel vite hvordan offeret for sadismen føler seg, setter seg i hans sted og nyter det.

Man kan vel godt ha empati men fremdeles i enkelte situasjoner blåse en lang marsj i hvordan andre har det. For eksempel så empatiserer jeg med en som blir mobbet, utsatt for vold og frøset ut, men om dette skjer med f.eks en insatt som har vært stygg med ett barn så sympatiserer jeg aldeles ikke med vedkommende.

Jeg unnlater også å hjelpe i enkelte vanskelige situasjoner fordi jeg vet at selv om det føles forferdelig der og da vinner vedkommende på dette på sikt. (For eksempel å ta konsekvens av egne handlinger)

Anonym poster: 5f9d9362a3c9de45ab0ce1b284ac8d2d

[AnonymBruker]

Tror det er mange som blander empati og sympati her (kan også være jeg som tar feil)

En empatisk sadist kan vel vite hvordan offeret for sadismen føler seg, setter seg i hans sted og nyter det.

Man kan vel godt ha empati men fremdeles i enkelte situasjoner blåse en lang marsj i hvordan andre har det. For eksempel så empatiserer jeg med en som blir mobbet, utsatt for vold og frøset ut, men om dette skjer med f.eks en insatt som har vært stygg med ett barn så sympatiserer jeg aldeles ikke med vedkommende.

Jeg unnlater også å hjelpe i enkelte vanskelige situasjoner fordi jeg vet at selv om det føles forferdelig der og da vinner vedkommende på dette på sikt. (For eksempel å ta konsekvens av egne handlinger)

Anonym poster: 5f9d9362a3c9de45ab0ce1b284ac8d2d

Det er riktig nok, men i tillegg har du mange som mangler empati, de er ubetenksomme, forstår ikke hvordan andre føler. Dette er noe annet enn å være en sadist som nyter at andre lider.

Anonym poster: 004827ec02eb07d848f0adf0bc92099b