Å leve med noen som mangler empati

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre litt fra erfaringene til dere som lever/har levd med en partner som mangler empati.

Jeg er nysgjerrig på hva dere anser som de sikreste tegnene på at din partner mangler empati?

Når merket du det?

Hva er de største utfordringene?

Er din partner klar over sin egen mangel på empati?

Og er det mulig å leve med en slik?

Kan man bli "frisk"?

Jeg har vært med min samboer i 3 år, og etter en lang rekke hendelser begynner jeg nå og innse at han kanskje mangler empati. Jeg har googlet og lett etter info om dette, men synest det meste er tungt stoff om personlighetsforstyrrelser ol.

Vi går til samlivsterapeut, og jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal ta dette opp. Min partner kommer sikkert til å fly i flint om jeg så mye som hinter om noe som er kritikkverdig ovenfor han.

Vil noen dele sin erfaring og synspunkter med meg?

(Dette er ikke en tråd om psykopater der jeg vil det skal diskuteres i det lange og brede. )

[AnonymBruker]

Kjæresten min har ikke empati. Om jeg er trist, så kan han se på meg og spørre "hva er det du er sur for?" så snur han seg og fortsetter med sitt. Vanlige mennesker ville ha trøstet og spurt hva som er galt, sånn at jeg fikk snakke ut. Når jeg gråter, så gjør han ingenting. Dette er noe jeg har blitt vandt til, men slitsomt i lengden.. Han er klar over dette selv, og mener at sånn er det bare. Vi klarer oss fint, han er en utrolig god og morsom mann. Men empati har utrolig mye å si, og det kan tære litt. Sitter og lurer selv på om det er noe som kan gjøres med det.

[Gjest Sicula]

Det kan være så mange grunner til at han mangler empati!

Hva er det han gjør (eller ikke gjør) som viser at han mangler empati? Gjelder det bare empati ovenfor deg selv, eller med familie generelt, venner, kolleger, eller alle generelt?

Har han alltid vært sånn, eller har noe forandret seg nylig? Har du snakket med han om det?

Jeg hadde en langvarig atypisk depresjon (som jeg ikke visste jeg hadde), som førte blant annet til at jeg ikke hadde empati for andre. Rett og slett fordi jeg ikke hadde energi nok til å gjøre noe annet enn å ta vare på meg selv. For meg måtte det et sammenbrudd til, som førte til behandling med psykolog og medisiner, før jeg innså at jeg hadde et problem og kunne begynne å bli frisk. Så for min del var det absolutt noe som kunne fikses!

[AnonymBruker]

Det kan være så mange grunner til at han mangler empati!

Hva er det han gjør (eller ikke gjør) som viser at han mangler empati? Gjelder det bare empati ovenfor deg selv, eller med familie generelt, venner, kolleger, eller alle generelt?

Har han alltid vært sånn, eller har noe forandret seg nylig? Har du snakket med han om det?

Jeg hadde en langvarig atypisk depresjon (som jeg ikke visste jeg hadde), som førte blant annet til at jeg ikke hadde empati for andre. Rett og slett fordi jeg ikke hadde energi nok til å gjøre noe annet enn å ta vare på meg selv. For meg måtte det et sammenbrudd til, som førte til behandling med psykolog og medisiner, før jeg innså at jeg hadde et problem og kunne begynne å bli frisk. Så for min del var det absolutt noe som kunne fikses!

TS her.

Takk for svar.

Tiden før vi ble sammen var han uendelig sjarmerende og virket veldig interessert i meg og mitt. Så snart vi faktisk ble et par så ble det mye sjalusi og greier. Jeg forklarte dette og de andre hendelsene med usikkerhet og at det var nytt for han å være forelsket og elske noen. For han fortalte meg at jeg var den første han har elsket.

Han var det som folk flest kaller en player. Mange damer, mye penger, mange reiser, mye festing, og ingen ansvar eller grenser.

Han virket tidligere utroooolig forståelsesfull ovenfor min og andres situasjoner. Tror til og med jeg kalte han en god menneskekjenner på et punkt.

Han er enormt knyttet til sin mor, og alt hun sier og gjør er flott og fantastisk. Så den eneste jeg kan tenke meg han viser noe som ligner normal omtanke ovenfor er henne.

Det er akkurat som om at han ikke blir berørt. Han hører hva som blir fortalt, men det er ingen reaksjon hos han. Ikke noe instinkt om trøst eller klem eller gode varme ord.

[Gjest ekskona]

Jeg var gift med en slik mann, og det magiske ordet er heldigvis var..

I ettertid ser jeg at jeg burde sett signalene allerede etter et halvt års tid, men det ble både år, bryllup og barn før jeg innså at han var slik. Har flust av eksempler, men blir fortsatt dårlig bare jeg tenker tilbake på den tiden..

I hans tilfelle tror jeg han manglet/mangler empati for absolutt alle, det finnes liksom ikke tegn til å bry seg om andres følelser eller hjelpe til/bidra med noe som helst. Selv forventer han at alle skal stille opp og gjøre livet behagelig for ham, og du får ikke en takk tilbake engang. I løpet av 10 år sammen sa han ikke ett eneste unnskyld, aldri! For det var jo aldri hans feil, og det betød ingen ting for ham om han såret andre..

Hans svar da jeg gikk fra ham? Han pakket snippsekken og flyttet til utlandet, og her hjemme sitter 3 barn uten faren sin. De har ikke sett ham på halvannet år - og vet heldigvis ikke at han sannsynligvis ikke bryr seg særlig med det heller...

[Gjest Sicula]

Det er akkurat som om at han ikke blir berørt. Han hører hva som blir fortalt, men det er ingen reaksjon hos han. Ikke noe instinkt om trøst eller klem eller gode varme ord.

Har du spurt han om hvorfor han ikke reagerer? Hva sier han er grunnen?

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en slik mann, og det magiske ordet er heldigvis var..

I ettertid ser jeg at jeg burde sett signalene allerede etter et halvt års tid, men det ble både år, bryllup og barn før jeg innså at han var slik. Har flust av eksempler, men blir fortsatt dårlig bare jeg tenker tilbake på den tiden..

I hans tilfelle tror jeg han manglet/mangler empati for absolutt alle, det finnes liksom ikke tegn til å bry seg om andres følelser eller hjelpe til/bidra med noe som helst. Selv forventer han at alle skal stille opp og gjøre livet behagelig for ham, og du får ikke en takk tilbake engang. I løpet av 10 år sammen sa han ikke ett eneste unnskyld, aldri! For det var jo aldri hans feil, og det betød ingen ting for ham om han såret andre..

Hans svar da jeg gikk fra ham? Han pakket snippsekken og flyttet til utlandet, og her hjemme sitter 3 barn uten faren sin. De har ikke sett ham på halvannet år - og vet heldigvis ikke at han sannsynligvis ikke bryr seg særlig med det heller...

Det høres ut som en destruktiv hverdag med den mannen. Håper du har kommet deg til hektene igjen

Jeg blir faktisk skremt over forskjellene. Jeg skjuler ingenting eller skammer meg over noen av følelsene mine. Kan gråte og le når jeg selv finner det naturlig. Men samboeren han har først og fremst mye sinne og aggresjon i seg. Lite glede. Og enste reaksjon jeg ser hos han er agggresjon.

Vi har hjulpet bevisstløse mennesker på gaten og tilkalt ambulanse og hjelp. Eller, jeg har stoppet opp og insistert på å hjelpe. Han er tilstedet, men på noen meters avstand. Og etterpå får jeg en kjeftebyge uten like om hvor uansvarlig jeg var, vedkommende kunne vært narkoman eller ha hiv, så ender det alltid med trumfkortet; "Du klarer bare ikke la være å gjøre ting som får deg selv til å se bra ut. Er du liksom helten nå?"

Om jeg gråter og er lei meg så er det ingen reaksjon fra han. Ingenting. Det er sånn som hun lengre oppe forklarte om sin partner.

Jeg har så vanskelig for å se at man kan leve et langt og lykkelig samliv med noen som er slik. Jeg er sliten allerede etter 3 år......

[AnonymBruker]

Har du spurt han om hvorfor han ikke reagerer? Hva sier han er grunnen?

Han blir rasende. Reagerer med sinne og sier ting som

"ingen ting jeg gjør er godt nok"

"du kommer bare med kritikk"

"gjør jeg slik er det galt, gjør jeg sånn er det galt"

"du blir aldri fornøyd"

"du er ikke noe bedre selv"

"er du så jævlig perfekt?!"

"fortjener du liksom trøst?!!??!"

alt er sagt med rop og skrik. Ikke noe rolige kontrollerte svar. Mener uten unntak alltid at det er jeg som har brukt feil ord, formulert meg dårlig, provosert han, sagt stygge ting eller kommet med kritikk.

Det han kaller kritikk er på et sånt nivå at jeg ikkje skjønner det en gang. Absolutt alt man kan si til han kan han oppfatte som kritikk og "stygt".

[Gjest ekskona]

Det høres ut som en destruktiv hverdag med den mannen. Håper du har kommet deg til hektene igjen

Tusen takk for det . Og jeg kan med hånden på hjertet si at det føles som om jeg har fått et helt nytt liv, nyter tiden "etter ham" til fulle!

.. Men samboeren han har først og fremst mye sinne og aggresjon i seg. Lite glede. Og enste reaksjon jeg ser hos han er agggresjon.

Vi har hjulpet bevisstløse mennesker på gaten og tilkalt ambulanse og hjelp. Eller, jeg har stoppet opp og insistert på å hjelpe. Han er tilstedet, men på noen meters avstand. Og etterpå får jeg en kjeftebyge uten like om hvor uansvarlig jeg var, vedkommende kunne vært narkoman eller ha hiv, så ender det alltid med trumfkortet; "Du klarer bare ikke la være å gjøre ting som får deg selv til å se bra ut. Er du liksom helten nå?"

Høres absolutt ut som min eks!

Jeg har så vanskelig for å se at man kan leve et langt og lykkelig samliv med noen som er slik. Jeg er sliten allerede etter 3 år......

Jeg kan ikke si annet enn at lykken forsvant fort, og jeg ble gående på en knivegg for ikke å provosere ham på noe som helst vis. Kjempetrist å høre at du har det sånn; jeg unner virkelig ingen å leve med en slik mann

[pøbelsara]

Å leve med noen som mangler empati, er helt utmattende og utslettende og ødeleggende.

Hva er positivt med forholdet deres? Jeg tror du må veie for og imot, og ta en avgjørelse basert på det. Er det noe som er så fint med forholdet deres i dag at du er villig til å ikke bli sett/ikke bli møtt med kjærlighet og forståelse for å få det som er bra?

Å vente på at han skal bli som han var helt i starten, er nok helt fånyttes.

[Gjest Gjest]

Men da går du fra han. Alt det du beskrev om han i tidligere innlegg er jo klassiske tegn på psykopati. Gjør det riktige for deg selv nå...

[Gjest Sicula]

Han blir rasende. Reagerer med sinne og sier ting som

"ingen ting jeg gjør er godt nok"

"du kommer bare med kritikk"

"gjør jeg slik er det galt, gjør jeg sånn er det galt"

"du blir aldri fornøyd"

"du er ikke noe bedre selv"

"er du så jævlig perfekt?!"

"fortjener du liksom trøst?!!??!"

alt er sagt med rop og skrik. Ikke noe rolige kontrollerte svar. Mener uten unntak alltid at det er jeg som har brukt feil ord, formulert meg dårlig, provosert han, sagt stygge ting eller kommet med kritikk.

Det han kaller kritikk er på et sånt nivå at jeg ikkje skjønner det en gang. Absolutt alt man kan si til han kan han oppfatte som kritikk og "stygt".

Psykopat eller ikke, slik skal det ikke være i et forhold. Du skal ikke lære deg å leve med dette, for det er selvødleggende.

Forandring må til, men hva den forandringen skal bestå av er opp til dere to. Vil du - og han - forsøke å gjøre ting bedre, vha samlivsterapi som du nevnte? Viser han forståelse for at måten han oppfører seg på er et problem? Viser han vilje til å endre seg? Har du nok kjærlighet igjen for ham til at du vil satse? Eller vil det koste deg for mye, føler du at du må komme deg bort for din egen mentale helses skyld?

Det er lettvint for oss her på et anonymt forum å si at du må dumpe ham, men bare du kjenner hele historien og bare du kan vurdere hvorvidt det er håp for dette forholdet.

[AnonymBruker]

Men da går du fra han. Alt det du beskrev om han i tidligere innlegg er jo klassiske tegn på psykopati. Gjør det riktige for deg selv nå...

Jeg har ikke lyst å bruke begrepet psykopat. Det er utdatert og jeg oppfatter det også som misbrukt av mange.

Det blir liksom svada med en gang man sier at mannen er psykopat.

Jeg vil heller ikke automatisk si at en som mangler empati er psykopat. Synest det er tungt å lese meg opp på dette, så hadde jo håpt at vedkommende kanskje kan hjelpes.

For jeg oppfatter han som snill og morsom. Vi kan snakke om alt mellom himmel og jord og vi er også veldig glad i å reise sammen. Poenget er at han virker utrolig tynnhudet, tar seg selv høgtidelig og føler seg enormt raskt kritisert, selv om jeg virkelig aldri mente å si noe stygt eller negativt.

Vil så gjerne hjelpe han, men aner bare ikke hvordan eller om det i det hele tatt kan hjelpes.

Han får jo meg også til å tro at det er jeg som er på bærtur, altså at hans reaksjoner og måter er riktig, men at det er jeg som tar feil eller har en unormal oppfattelse av situasjoner.

[AnonymBruker]

Psykopat eller ikke, slik skal det ikke være i et forhold. Du skal ikke lære deg å leve med dette, for det er selvødleggende.

Forandring må til, men hva den forandringen skal bestå av er opp til dere to. Vil du - og han - forsøke å gjøre ting bedre, vha samlivsterapi som du nevnte? Viser han forståelse for at måten han oppfører seg på er et problem? Viser han vilje til å endre seg? Har du nok kjærlighet igjen for ham til at du vil satse? Eller vil det koste deg for mye, føler du at du må komme deg bort for din egen mentale helses skyld?

Det er lettvint for oss her på et anonymt forum å si at du må dumpe ham, men bare du kjenner hele historien og bare du kan vurdere hvorvidt det er håp for dette forholdet.

Takk for seriøse svar.

Nei, han er nok ikke klar over de her tingene om seg selv. Han mener jo helt genuint at jeg har en feil virkelighetsoppfatning. Og med tiden så har jeg jo stilt spørsmålstegn ved meg selv som en konsekvens av dette. Men har forhørt meg med venner og familie og ingen har en slik oppfatning av meg som han har.

Jeg gikk til og med til psykolog fordi jeg var redd han hadde rett at det var noe galt med meg. Men psykologen lo nesten og prøvde å trøste meg og si at det slettes ikke var noe galt med meg. At jeg var å regne som stabil og normal og verken psykotisk eller narsissistisk. Vi hadde 4 timer på mitt initiativ, ikke psykologens.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta dette opp i timene våre.

Empati kan vel kanskje ikke fikses eller læres? Er det noe nevrologisk som ble ødelagt som barn eller?

huff.... at det skulle bli slik...

[Gjest lillevill]

Jeg var sammen med en slik fyr, og han er faktisk værre nå. Han har fått smaken på makt da han har blitt lærer, skjønner du.

Jeg dumpa ham etter et år med dritt, og det er det BESTE jeg har gjort!!

I ettertid har han blitt dumpa igjen og igjen, nå har han ny dame og det virker som de har et ganske tamt forhold..

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke vil ha en tråd om psykopati, og det skjønner jeg. Men det du beskriver er nettopp et kraftig signal om at noe er alvorlig galt fatt med denne mannens psyke. En kan tenke seg at det at han har vært en player tidligere, har gjort han hard, men det kan like gjerne være selve grunnen til at han var en player. Han kan gjerne være morsom, "snill" og fin å være sammen med, men når alt kommer til alt er det evnen til å føle med og vise omsorg som kjennetegner en god mann. Om dere skal leve sammen i mange år, i smerte og sorg som hører livet til, kanskje få barn sammen, så må simpelten dette være på plass om du ikke skal ende med å føle deg som verdens mest ensomme menneske.

Jeg var gift med en sånn mann i mange år. Han viste seg riktignok å være psykopat (sier ikke at din er det), men de første tegnene jeg såg, var de du beskriver. Jeg kom meg heldigvis bort, ikke uten varige mèn, men skulle ønske alle årene ugjort. Det er ofte ikke før man kommer ut av det og får møte ekte omsorg og kjærlighet, at man evner å se hva man har vært i. Jeg unner deg ikke det.

Lykke til med valget! Og husk nå for all del dette: Du kan IKKE forandre han!

[AnonymBruker]

Kjenner flere som viser lite empati og tror ikke det er så unormalt dessverre. De mangler fullstendig innlevelsesevne hvis det ikke er noe de har opplevd selv. Problemet er at man ofte ikke vet dette før langt inn i forholdet når hverdagen melder seg.

Har en venninne som har en sånn mann og da hun plutselig fikk sterk angst måtte hun ty til venner fordi mannen hennes mente det bare var å ta seg sammen.

En slik mann skulle virkelig ha mange andre bra kvaliteter hvis jeg skulle orke å bo sammen han.

[AnonymBruker]

Ja.. vi har et barn på vei nå. Derfor jeg stresser det med samlivsterapeut og slikt, for jeg vil ikke oppdra barnet vårt i et usunt miljø.

Hadde kanskje håpt at noen kunne fortelle at de eller deres partner har manglet empati men fått hjelp og på en måte "lært" seg å leve i harmoni med omverdenen. Vet ikke helt hva jeg så for meg.

Kanskje det blir for naivt. Man tar jo det nesten for gitt at alle er jo liiiiit forskjellig, men ikke at noen mangler et helt personlighetstrekk. Blir helt satt ut og litt, ja, rådvill.

[Gjest Gjest]

Jeg er nysgjerrig på hva dere anser som de sikreste tegnene på at din partner mangler empati?

Om jeg eller barna blir lei oss for noe, slår oss eller blir syke bryr han seg ikke mye om det.

Går på "skjerp deg", " er vel ikke så ille", "gå for deg selv"

Når merket du det?

Da vi var nygift og jeg fikk en kraftig halsbetennelse med veldig høy feber og var sengeliggende i 2 uker. Ingen trøst, ingen hjelp, han "forsvant" heller på kvelden en å være i leiligheten hos meg, var jo krise om han måtte hjelpe til med noe. Ble lite mat og drikke på de ukene for å si det slik for jeg klarte ikke ordne til noe selv.

(Dette er noe som stort sett har skjedd vær gang jeg eller etter hvert ungene har blidt syke siden)

Hva er de største utfordringene?

Når jeg eller barna trenger hjelp og ikke får det men heller møter likegyldighet

Er din partner klar over sin egen mangel på empati?

Ja. Mener det bare er slik han er,,, og ferdig med den saken.

Og er det mulig å leve med en slik?

Det går, har vert gift i over 20 år nå. En må bare være klar over det og ikke forvente sympati, empati om en skulle trenge det.

Det krever mer av deg som foreldre siden det er DITT ansvar om noe skulle dukke opp.

Og til slutt håpe at en aldri blir så syk at en MÅ ha hjelp, da kan en fort stå helt alene.

Kan man bli "frisk"?

Ikke om han ikke vil eller ønsker det selv. Terapi er han ikke interesert i.

Vil noen dele sin erfaring og synspunkter med meg?

En må veie fordeler og ulemer opp mot hverandre og se hva som veier mest.

Min mann har alle andre gode egenskaper jeg ønsker meg i en mann. Bare ikke empati og sympati.

Han er rolig, stabil, fornuftig, trofast og en god far ellers. Stiller opp 100% for ungene både i skole og aktiviteter, så lenge det ikke har noe direkte med slike følelser å gjøre. (det er min oppgave)

Så lenge en er klar over hva en går til er det lettere å leve med en en tror.

Men selvfølgelig kan det være utrolig slitsomt til tider, spessielt når ungene trenger en på den måten.

[Gjest Sicula]

Empati kan vel kanskje ikke fikses eller læres? Er det noe nevrologisk som ble ødelagt som barn eller?

Jo, empati kan fikses og læres. I hvert fall til en viss grad. Men det krever at han innser at han har et problem, og at han er villig til å jobbe for å bli friskere.

Det du nevner om at han er overfølsom for kritikk gjør at jeg tenker på atypisk depresjon som en mulighet. Det er nemlig et av symptomene. Kan være verdt å lese litt om det, for å se om det kan stemme. Det er en depresjon som nesten ikke arter seg som en depresjon i det hele tatt. Jeg hadde dette i 7 år uten å vite om det før jeg fikk behandling. Det kom så gradvis på at jeg trodde jeg "bare er sånn". Nå, nesten et år senere, er jeg som en ny person.

Om det er dette samboeren din har, så kan det behandles og det kan bli bedre!