Våkner med angst

[AnonymBruker]

På dagen klarer jeg meg stortsett greit. Blir inniblant deprimert, og føler tomhet og håpløshet, men prøver å sortere tankene mine slik at jeg ikke knekker helt sammen. Prøver å holde meg i form fysisk, være nokså sosial, og holde hverdagen gående. Dette klarer jeg greit. Men på natta, og på morgenen føler jeg ofte angst og stress. I dag våknet jeg med uro, og en overveldende følelse av å ikke ha lyst til å stå opp av sengen. Noen andre som har det lignende? Er det normalt å ikke ha lyst til å stå opp, også går ting seg til etterhvert?

Mvh

[rigelgutten]

Har du mistet noen ? Ja,dette er helt vanlige reaksjoner. Du må ta det med ro,ikke gjør mer enn du klarer.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har mistet noen.

Noen dager får jeg bare ikke lyst til å stå opp av sengen. Det er som om jeg ikke har LYST til å føle meg bra heller, og jeg gir opp å ta de nødvendige skrittene for å få meg bedre.

Jeg prøver stortsett å holde meg i form, men sånn som i dag vet jeg at en joggetur hadde hjulpet humøret mitt, men jeg har liksom ikke ork eller motivasjon til å pushe meg til å trene... Er så redd for at jeg aldri skal få motivasjonen til å gjøre endringer i livet mitt, det er som om jeg har gitt opp alt jeg er flink til, alt som får meg til å ha lyst til å prøve, og å åpne meg.

Ting er vondt.

[Cicilia]

Kjenner godt igjen det du skriver om indre uro på natt, og om morgenen når jeg nettopp har våknet. Det er som en klo som biter seg fast i magen...Tåler man mindre på disse tidspunktene på døgnet, tro? Det er som om natta forvrenger, eller iallefall forsterker alt som er vondt å tenke på.

Ellers er det så mange måter å sørge på, her er det ingen fasit..Noen blir kanskje som deg, tung og depressiv, mens jeg er mer nevrotisk og kjenner på angst :-) Må bare komme meg opp om morgenen for jeg klarer ikke ligge lenge med den angsten.

Sett deg små mål, kanskje? Ta en dag av gangen? Supert at du holder deg i grei fysisk form da. Jeg tror små, hverdagslige ting ofte hjelper- som du skriver- holde deg gående.. Er det lenge siden du mistet han eller hun du var så glad i? Jeg tror det kan ha litt å si- for hvis sorgen har "stivnet fast" over lang tid er det kanskje verre enn hvis du bare har en normal og naturlig reaksjon kort tid etter at hun eller han avsluttet livet sitt.

Det er mye kjærlighet i sorg.