Hva synes dere om disse foreldrene?

[AnonymBruker]

Jeg er bare nysgjerrig på hva dere synes om disse foreldrene her:

Far: Han har et voldsomt temperament. Han gjør aldri noe praktisk arbeid med ungene sånn som bleieskift og påkledning. Han er overhodet ikke kjærlig. Han klemmer/kysser aldri barna sine, stryker dem aldri over håret, osv. Alle ungene hans er redde for ham, og ungene er alltid på vakt når han er hjemme for at han ikke skal eksplodere i raseri. Hver minste lille ting kan få det til å renne over for ham, som f eks hvis barna mister en skje i gulvet eller de ler for mye når han skal se på tv. Han slår ikke barna sine, men han kan finne på å jage etter dem og knipe hardt rundt håndleddene, eller tvinge dem ned på bakken og sparke dem lett diverse steder på kroppen.

Han har gode stunder der han er i godt humør, men han kan slå om fra å være i godt humør til å bli fly forbanna på 1 sekund. Han kan mye om mange ting, og hvis noen av barna sier sine meninger så kjefter han på dem og forklarer hvor dumme de er for han har jo selvsagt rett. Han ser det ikke som sin oppgave å lære barna noe om livet, men mener at sånt bør de lære på skolen. Han har ingen problemer med å kritisere barna sine. Hvis en av barna f eks vil begynne å spille fotball så påpeker han at det er helt latterlig for dette barnet er jo helt elendig med ball.

Moren: Hun er snill og klarer ikke sette grenser for barna. Barna har ikke tydelige grenser for hva som er lov og ikke lov, og hva foreldrene forlanger av dem. Hun er heller ikke kjærlig. Hun ga barna god natt-klem til de begynte på skolen, men så sluttet hun. Hun klemmer ikke ungene, selv ikke når de f eks skal på leir/kommer hjem fra leir som varte i 3 uker. Hun tilbringer tid med barna sine og gjør ting som å tegne og male. Men hun er ikke interessert i livene deres, og barna kan ikke fortelle henne hvordan de har det eller om opplevelser på skolen uten å få kritikk.

Hun satser også på at ungene lærer det de trenger å vite om livet på skolen og tar seg ikke bryet med å fortelle ungene om noe. Det skinner gjennom at hun bryr seg mer om at familien skal se perfekt ut fra utsiden enn at folk i familien faktisk skal ha det bra. Når en av barna f eks fikk spiseforstyrrelser og sultet seg og senere kastet opp mat så brydde hun seg ikke om å skaffe hjelp, til tross for at hun var fullt klar over hva som foregikk(en lege fortalte henne det til og med etter at han så vekttapet og fant alvorlig anemi på prøvene). Moren er oppgitt over farens oppførsel og blir noen ganger sint når faren har f eks slått knyttneven i ansiktet (lett, ikke vondt) på ungen da han snakket for mye mens han skulle lese noe på dataen.

Foreldrene sammen: De viser null kjærlighet for hverandre. Barna ser dem aldri kysse/holde hender osv. De gjør aldri ting sammen som par. Mannen synes at kona er dum med liten økonomisk sans, for ikke å snakke om vimsete. Kona synes mannen er sur og oppfarende, og at han tar for lite ansvar hjemme.

Ja, det ble litt langt, men er det noen som vil si hva de synes? Er dette en normal familie, eller? Hvis dere visste dette om foreldrene i en familie, ville dere vært bekymret for barna?

[Lunete]

For å være helt ærlig så hadde jeg ringt inn bekymringsmelding til barnevernet. Hovedsakelig basert på hvordan far er fysisk mot barna, selv om det ikke er harde slag og spark så er det fremdeles galt i mine øyne!

[Gjest HunterLady]

Det første jeg tenker er hvordan du vet alt dette. Er dette en teori du har utarbeidet pga enkelte situasjoner med de, rykter og at andre har oppfattet det samme om dette paret eller er det kanskje noen du ikke liker så veldig godt også pga andre ting du ikke nevner her?

Om far faktisk er slik du beskriver, så er det svært bekymringsverdig, men jeg undrer meg på hvor troverdige disse påstandene dine er. Hvordan vet du f.eks om mor bryr seg mer om fasade enn de indre tingene?

Ring inn en bekymringsmelding dersom du oppriktig bekymrer deg.

Endret 29. august 2011 av HunterLady

[Ciara]

Dette høres helt forferdelig ut, jeg håper ikke dette er et komplett bilde av familielivet...

[Timseh]

Kanskje TS er en av barna? Da vet TS en god del eller hvis TS er et nærmt familiemedlem.

Synes dette var trist å lese - spesielt med faren. Hvor gamle er barna?

[KatteLatte]

Er det bare jeg som synes dette høres ut som en skoleoppgave det ønskes svar på? Studerer du til å bli barnevernspedagog?

[AnonymBruker]

Jeg er ts. Jeg vet såpass mye om situasjonen fordi jeg er en av barna. Dette er faren og moren min. Vi barna er ganske store nå, jeg er 24, og de andre er 22 og 15. Dette er mitt syn på foreldrene mine, og sånn har jeg vokst opp.

Jeg ville egentlig bare vite om det er jeg som er helt tullerusk som mener at foreldrene mine har sviktet litt når det kommer til det å oppdra og ha omsorg for oss barna.

Vi barna er ganske normale utad, men personlig så sliter jeg en del psykisk. Har lav selvtillit, og jeg var den som hadde spiseforstyrrelser da jeg var 13 (og strengt tatt så har jeg enorme problemer med mat ennå). I ungdomsårene var jeg veldig utagerende seksuelt.. Det er først nå de siste årene jeg har funnet ut at jeg faktisk er verdt noe, og jeg har fått litt bedre selvtillit. Men jeg mener at livet mitt hadde blitt totalt annerledes hadde foreldrene mine gjort jobben sin, og selv om jeg vet jeg ikke kan forandre fortiden så sliter jeg litt med å akseptere den. Det gjør det ikke noe bedre at foreldrene mine mener at de har gjort en god jobb når det kommer til å være foreldre.

Søsteren min bor fortsatt hjemme, men hun takler pappa bra. Hun tar tilbake med samme mynt når han går over streken med henne. Hun har imidlertid blitt så redd for pappa at hun har forlatt huset i frykt for hva han kan gjøre (hun hadde brent noe mat, så da klikka han). Mamma var ikke hjemme, og måtte kjøre rundt i kommunen for å lete etter henne da hun kom hjem. Hun fant henne vandrende langs veien. Dette tilhører sjeldenhetene, og mamma ga klar beskjed om at neste gang noe sånt skjedde er det over.

[altflyter]

Det er enda ikke for sent å søke hjelp og å ringe inn til barnevernet så de i det minste skjønner hva de har gjort, selv om dere er voksne nå

[~white lady~]

Jeg er ts. Jeg vet såpass mye om situasjonen fordi jeg er en av barna. Dette er faren og moren min. Vi barna er ganske store nå, jeg er 24, og de andre er 22 og 15. Dette er mitt syn på foreldrene mine, og sånn har jeg vokst opp.

Jeg ville egentlig bare vite om det er jeg som er helt tullerusk som mener at foreldrene mine har sviktet litt når det kommer til det å oppdra og ha omsorg for oss barna.

Vi barna er ganske normale utad, men personlig så sliter jeg en del psykisk. Har lav selvtillit, og jeg var den som hadde spiseforstyrrelser da jeg var 13 (og strengt tatt så har jeg enorme problemer med mat ennå). I ungdomsårene var jeg veldig utagerende seksuelt.. Det er først nå de siste årene jeg har funnet ut at jeg faktisk er verdt noe, og jeg har fått litt bedre selvtillit. Men jeg mener at livet mitt hadde blitt totalt annerledes hadde foreldrene mine gjort jobben sin, og selv om jeg vet jeg ikke kan forandre fortiden så sliter jeg litt med å akseptere den. Det gjør det ikke noe bedre at foreldrene mine mener at de har gjort en god jobb når det kommer til å være foreldre.

Søsteren min bor fortsatt hjemme, men hun takler pappa bra. Hun tar tilbake med samme mynt når han går over streken med henne. Hun har imidlertid blitt så redd for pappa at hun har forlatt huset i frykt for hva han kan gjøre (hun hadde brent noe mat, så da klikka han). Mamma var ikke hjemme, og måtte kjøre rundt i kommunen for å lete etter henne da hun kom hjem. Hun fant henne vandrende langs veien. Dette tilhører sjeldenhetene, og mamma ga klar beskjed om at neste gang noe sånt skjedde er det over.

For å være helt ærlig, så synes jeg ikke dette høres så unormalt ut. Jeg har selv vokst opp i en tidvis dysfunksjonell familie, og ut ifra hva jeg har hørt/ blitt fortalt/observert selv, så er det mye merkelig som foregår innenfor husets fire vegger hos andre familier også.

Legg det bak deg, du er voksen nå og kan skape ditt eget liv. Du trenger heller ikke ha noe mer med foreldrene dine å gjøre enn du velger selv.

[Darkannie]

For å være helt ærlig, så synes jeg ikke dette høres så unormalt ut. Jeg har selv vokst opp i en tidvis dysfunksjonell familie, og ut ifra hva jeg har hørt/ blitt fortalt/observert selv, så er det mye merkelig som foregår innenfor husets fire vegger hos andre familier også.

Legg det bak deg, du er voksen nå og kan skape ditt eget liv. Du trenger heller ikke ha noe mer med foreldrene dine å gjøre enn du velger selv.

Det er kanskje ikke unormalt, men det er helt helt feil! Hvor er kjærligheten, samholdet, gleden, TRYGGHETEN?? Og at hun skal legge det bak seg er en ting, men det bor en 15-åring hjemme som fortsatt skal bo der i flere år! Jeg hadde uten tvil sendt bekymringsmelding til barnevernet!

Endret 29. august 2011 av Darkannie

[AnonymBruker]

Men hva kan barnevernet gjøre egentlig? Vil det ikke bare gjøre vondt verre? Hvis foreldrene mine får vite at noen har sendt inn bekymringsmelding til barnevernet så kommer de neppe til å forandre seg. De kommer til å gå rett i selvforsvar med en gang. Og alle som kjenner moren min vil si hvor god mor hun er, og alle som kjenner faren min vil si at han er hissig, men at han aldri har skadet oss barna.

Og ja, jeg vet jeg burde ha kommet over dette for lengst. Se fremover, ikke bakover, osv. Men det er lettere sagt enn gjort.

Jeg er bekymra for søstra mi på 15 som bor hjemme, men tror ikke akkurat hun ville ønsket å flytte fra dem enda.

[AnonymBruker]

Ts over, forresten.

[AnonymBruker]

Men hva med DEG da TS! Du er jo den som kan gå til barnevernet og bekrefte hvordan det egentlig er, du har vokst opp der! Eller blir det helt fjernt?

Det at søsteren din ikke ønsker å flytte fra dem enda, har med å gjøre at hun vet ikke hvordan man skal ha det når man har det godt.

[tingeling]

Hei TS

Dette er ikke normalt, det er ikke ok og det er ikke rart at du har ettervirkninger etter en slik oppvekst.

Kan du være en støtte for søsteren din slik at hun vet at hun kan komme til deg ved behov?

I normale, velfungerende familier er man glade i hverandre, har respekt for hverandre og viser at man setter pris på hverandre. Jeg sier ikke at det er slik i alle familier, men slik du beskriver din oppvekst så dreier det seg om barnemishandling, selv om dere ikke opplevde fysisk vold i stor grad.

Jeg håper at du kan finne noen å prate med, for du har sikkert behov for det slik at du kan få et godt forhold til deg selv og fungere bra den dagen du selv får barn.

Tingeling

[Gjest Gjest]

Vokste selv opp i en familie uten kjærlighet og omsorg. far som slo og mor som lukket øynene. psykisk og fysisk vold var normalt.

Jeg trodde det var slik man levde.

Som voksen tok jeg kontakt med psykolog og fikk snakket ut om det jeg hadde opplevd. dette anbefaler jeg deg.

Da jeg ble mor selv kom mye opp igjen og jeg tok en ny runde med samtaler.

Det viktigste du kan gjøre for deg selv er å vite at dette er galt. Tenk over hvordan forskjell du ønsker å gjøre for deg og dine.

Tenk over og vær bevisst på at du ikke vil videreføre det du lærte hjemme.

Begynn å vis søsteren din som bor hjemme kjærlighet. Gi henne en klem. send henne en smsw hver dag evt ring og spør henne hvordan hun har det. Spør hvordan det er hjemme, og prat med henne om hvordan det er med skolen, venne r ol.

Vær den personen som støtter henne gjennom de siste årene hjemme.

Evt om du vikke vil kontakte barnevernet kan du kontakte helsesøster og fortelle om dette, og de kan hjelpe henne med ssamtaler/støtte på skolen og vurdere situasjonen underveis.

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk egne barn allerede. Men jeg er veldig bevisst på å ikke videreføre det jeg ble "utsatt" for som barn. Jeg har måttet lest meg opp på barneoppdragelse og diverse siden jeg ikke ønsker å benytte de samme metodene som mine foreldre. Mine barn er små enda men jeg føler jeg klarer å gi dem den omsorgen de trenger og det kommer (heldigvis) ganske naturlig for meg til tross for at jeg ikke opplevde dette som barn selv.

Når det gjelder søsteren min så kunne jeg vært flinkere til å være der for henne. Det at hun er så mye yngre enn meg og at vi bor et godt stykke unna hverandre gjør at vi ikke har et veldig nært forhold. Men det er ingen unnskyldning. Jeg skal skjerpe meg. Hun har heldigvis gode venner på skolen, noe jeg manglet, så det er bra. Helsesøstra på skolen hennes er venninne av moren vår, så å ta det opp med henne tror jeg ikke er noen god ide..

Jeg har faktisk gått til en psykiatrisk sykepleier (er ikke psykolog her jeg bor), men jeg sluttet å gå da jeg fant ut at hun spurte meg om det samme gang etter gang fordi hun ikke husket noe fra forrige gang jeg var der. Ikke mye vits..

Jeg tror ikke jeg kommer til å kontakte barnevernet. Jeg klarer bare ikke. Vi fungerer som en normal familie i det daglige. Jeg tar barna mine med på jevnlige besøk dit osv.

TS

[AnonymBruker]

Jeg er ts. Jeg vet såpass mye om situasjonen fordi jeg er en av barna. Dette er faren og moren min. Vi barna er ganske store nå, jeg er 24, og de andre er 22 og 15. Dette er mitt syn på foreldrene mine, og sånn har jeg vokst opp.

Jeg ville egentlig bare vite om det er jeg som er helt tullerusk som mener at foreldrene mine har sviktet litt når det kommer til det å oppdra og ha omsorg for oss barna.

Vi barna er ganske normale utad, men personlig så sliter jeg en del psykisk. Har lav selvtillit, og jeg var den som hadde spiseforstyrrelser da jeg var 13 (og strengt tatt så har jeg enorme problemer med mat ennå). I ungdomsårene var jeg veldig utagerende seksuelt.. Det er først nå de siste årene jeg har funnet ut at jeg faktisk er verdt noe, og jeg har fått litt bedre selvtillit. Men jeg mener at livet mitt hadde blitt totalt annerledes hadde foreldrene mine gjort jobben sin, og selv om jeg vet jeg ikke kan forandre fortiden så sliter jeg litt med å akseptere den. Det gjør det ikke noe bedre at foreldrene mine mener at de har gjort en god jobb når det kommer til å være foreldre.

Søsteren min bor fortsatt hjemme, men hun takler pappa bra. Hun tar tilbake med samme mynt når han går over streken med henne. Hun har imidlertid blitt så redd for pappa at hun har forlatt huset i frykt for hva han kan gjøre (hun hadde brent noe mat, så da klikka han). Mamma var ikke hjemme, og måtte kjøre rundt i kommunen for å lete etter henne da hun kom hjem. Hun fant henne vandrende langs veien. Dette tilhører sjeldenhetene, og mamma ga klar beskjed om at neste gang noe sånt skjedde er det over.

Synes synd på deg, mest fordi dette minner meg om min familie. Med unntak av at det er blitt forskjellsbehandling av 2 barn. Der den ene har fått det den trengte og den andre(jeg) ikke har det. Jeg snakker ikke med mine foreldre fordi jeg ikke får respekt og annerkjennelse for den jeg er og føler at jeg lærer mer om livet av å bo alene. Har samboer som har hjulpet meg.

Å holde ting innenfor 4 vegger er det dummeste man gjør. Dine foreldre er tydeligvis mer opptatt av hvordan de ser ut overfor andre, og jeg mener at dette ikke er en god egenskap.

Vil bare spørre om hvor mye kontakt du har med dem, og da hvordan forholdet mellom dere er?

[~white lady~]

For å være helt ærlig så hadde jeg ringt inn bekymringsmelding til barnevernet. Hovedsakelig basert på hvordan far er fysisk mot barna, selv om det ikke er harde slag og spark så er det fremdeles galt i mine øyne!

Ikke for å forsvare foreldrene, men "barna" er 24, 22 og 15 år gamle. Skulle barnevernet blitt kontaktet burde det skjedd for flere år siden.

[~white lady~]

Det er kanskje ikke unormalt, men det er helt helt feil! Hvor er kjærligheten, samholdet, gleden, TRYGGHETEN?? Og at hun skal legge det bak seg er en ting, men det bor en 15-åring hjemme som fortsatt skal bo der i flere år! Jeg hadde uten tvil sendt bekymringsmelding til barnevernet!

Barnevernet griper ikke inn før det er reell omsorgssvikt inne i bildet. Det er hverken alkoholiserte foreldre, seksuelt overgrep eller (grov) fysisk vold inne i bildet her.

Mener du det er bedre at 15åringen blir flyttet til fosterforeldre de siste tre årene før hun blir myndig?

Støtter forslagene om at TS gjør det hun kan for å være tilstede for søsteren sin, det kan bety mye.

[Darkannie]

Barnevernet griper ikke inn før det er reell omsorgssvikt inne i bildet. Det er hverken alkoholiserte foreldre, seksuelt overgrep eller (grov) fysisk vold inne i bildet her.

Mener du det er bedre at 15åringen blir flyttet til fosterforeldre de siste tre årene før hun blir myndig?

Støtter forslagene om at TS gjør det hun kan for å være tilstede for søsteren sin, det kan bety mye.

Det finnes andre tiltak enn å bli flyttet til fosterforeldre. Obligatorisk familieterapi f.eks. Selv om det sikkert er lettere sagt enn gjort.