jeg holder ikke ut faren min lenger

[Gjest a]

Faren min er en kjempesnill og koselig mann, men jeg blir så jævlig såret av at han aldri husker noe om meg. Da snakker jeg viktige ting, som feks hvilke medisiner (er ikke nødvendig å huske hvilke typer - men at jeg i det hele tatt faktisk går på medisiner!!). Snakker jeg om det så er det akkurat som at han aldri har hørt det før, noe han har mange ganger. Jeg bor forresten hjemme. I tillegg så stiller han alltid spørsmål før jeg skal noe, eller om noe som har hendt. Er nesten som å være i et avhør, "hva", "hvor", "hvilken", "hvordan", osv. Dere skjønner sikkert tegninga.. Uansett, jeg klarer ikke at han stiller meg spørsmål - hvorfor skal jeg gidde å svare når han uansett aldri husker svaret? Og nei, han har ikke alzheimers eller noen sykdommer - han bare virker sykt interessert av en eller annen grunn, uten å egentlig være det. Isåfall ville han ha husket svarene jeg hadde gitt ham.

Og til dere som kommer til å kommentere at jeg er en drittunge som forventer mye, så er jeg faktisk ikke det. Hadde vært greit om han ikke husket ubetydelige ting, men ting som faktisk betyr noe for meg og er viktig er ikke så mye å forvente.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, rett og slett. Har tatt det opp med ham mange ganger, noe a la at jeg ikke skjønner hvorfor han spør så mye når han uansett ikke husker svaret uansett, og det har ikke hjulpet noe. Jeg er forresten 17 år, og jeg skal ikke flytte ut på mange år enda, så kom med et annet forslag. Det er heller ikke så utrolig artig å avfeie han hver gang han kommer med spørsmål, men jeg orker ikke å svare når han ikke hører etter.

[Gjest lillevill]

Hm..Jeg vet ikke jeg?

Du kan jo svare med et spørsmål. Hvordan det? ol.

[Gjest en mann]

Faren min er en kjempesnill og koselig mann, men jeg blir så jævlig såret av at han aldri husker noe om meg. Da snakker jeg viktige ting, som feks hvilke medisiner (er ikke nødvendig å huske hvilke typer - men at jeg i det hele tatt faktisk går på medisiner!!). Snakker jeg om det så er det akkurat som at han aldri har hørt det før, noe han har mange ganger. Jeg bor forresten hjemme. I tillegg så stiller han alltid spørsmål før jeg skal noe, eller om noe som har hendt. Er nesten som å være i et avhør, "hva", "hvor", "hvilken", "hvordan", osv. Dere skjønner sikkert tegninga.. Uansett, jeg klarer ikke at han stiller meg spørsmål - hvorfor skal jeg gidde å svare når han uansett aldri husker svaret? Og nei, han har ikke alzheimers eller noen sykdommer - han bare virker sykt interessert av en eller annen grunn, uten å egentlig være det. Isåfall ville han ha husket svarene jeg hadde gitt ham.

Og til dere som kommer til å kommentere at jeg er en drittunge som forventer mye, så er jeg faktisk ikke det. Hadde vært greit om han ikke husket ubetydelige ting, men ting som faktisk betyr noe for meg og er viktig er ikke så mye å forvente.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, rett og slett. Har tatt det opp med ham mange ganger, noe a la at jeg ikke skjønner hvorfor han spør så mye når han uansett ikke husker svaret uansett, og det har ikke hjulpet noe. Jeg er forresten 17 år, og jeg skal ikke flytte ut på mange år enda, så kom med et annet forslag. Det er heller ikke så utrolig artig å avfeie han hver gang han kommer med spørsmål, men jeg orker ikke å svare når han ikke hører etter.

Hehe kjenner meg igjen som far.

Når 2-3 år har gått og du er blitt mer moden skjønner du. Skal ikke si så mye mer en at det kan sies mye om din alder og hva du tenker.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en manne-ting ... sånn er faren min også. Nå er han 60, så jeg begynner å kunne skylde på alder, men han har vært sånn siden jeg var tenåring. Han kan stille de samme spørsmålene igjen og igjen, husker aldri at jeg har venner som heter ditt eller datt (de eneste vennene han husker, er de jeg var venn med da jeg gikk på barneskolen. På åtti- og nittitallet ...), og jeg føler tidvis at jeg kommuniserer med en gullfisk. Jeg har lært meg å leve med det, men noen ganger blir jeg så irritert at jeg nesten går i spinn.

Tips?

Jeg vet ikke.

Sarkasme og galgenhumor funker for meg. Type: "du husker ikke Cathrine nå heller, nei?". Da blir han ofte litt stuss, og sier "ikke nå heller?", hvorpå jeg kan parere at "nei, du husker henne aldri", og gi ham litt dårlig samvittighet

[Carrot]

Hvor gammel er din far?

[Gjest nupp]

sånn var min kjære far også. han glemte hva jeg likte å spise . der og da ble jeg såret, men seinere har jeg ikke brydd meg om det. jeg var på din alder da han glemte det :gjeiper:

[Gjest Interstella]

Som kvinnene i min familie pleier å si; typisk mannfolk!

Men må si at jeg har opplevd noe lignende, selv om jeg ikke har bodd med pappa siden jeg var 4-5 år. Da jeg ble 11 år, spurte han meg; Ja..hvor gammel blir du nå a? - han visste helt ærlig ikke hvor gammel jeg ble..

Kanskje du burde si det rett ut; Jeg har nettopp fortalt deg det - følger du ikke med? Hvorfor spør du om dette når vi nettopp har snakket om det? Det har jeg svart deg på før. Jeg føler ikke at du hører på meg når vi snakker..

[Rainbow]

Tror det er en manneting og en alderting. Min pappa er 63 nå, og han husker ingenting. Kan også stille spørsmål for så å ikke høre etter på svaret. Har mange venninner som han ALLTID, uten unntak lurer på hvem er når jeg nevner det. Jeg er 30, og bor ikke der lenger, men er ofte på besøk. Jeg tror det er litt alder, og litt det å ha mange ting i hodet og ikke klare å fokusere på flere ting samtidig.

Han glemmer også ganske viktige ting, feks kan jeg si at jeg har angst for noe, og han blir helt sånn "Hæææ?? Angst? Hva mener du??" Når han faktisk har vært tilstede når jeg har snakka om det mange ganger.

Årets ferie er jeg sikker på jeg fortalte ham om fire-fem ganger, mens det var som en nyhet for ham hver gang. Veldig frustrerende, og han blir kjempesur og såra hvis jeg poengterer at jeg har sagt det før, så det har jeg gitt opp.

Så mitt råd er vel egentlig bare å puste dypt og gjenta det du har sagt så mange ganger før. Evt si "får du med deg dette, du tenker ikke på noe annet nå?"

Skjønner deg, men vet ikke hvordan man skal få dem til å faktisk lytte og ikke glemme.

[Gjest Purple Haze]

Min eksmann er sånn. Jeg pleide si til han: "Hva sa jeg nå?", når jeg skjønte at han ikke hørte etter. Ikke at det hjalp nevneverdig, for han er akkurat slik fortsatt :gjeiper:

[Kråkesaks]

Det har nok med fokus å gjøre, ja. Snakk med han om den nye duppeditten du har kjøpt så skal du se han lytter.

[AnonymBruker]

Sånn er min far også. Han husker aldri noe om meg. For eksempel har han ikke peiling på hva mat og spiselige ting jeg liker eller ikke liker, selv om jeg har sagt det til han en milliard ganger, OG vi bodde i lag i 20 år.

For litt siden hadde vi en prat om marsipan, der jeg sa at jeg ikke liker det og har aldri likt det. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kan fordra det. Vi pratet også om Troika-sjokoladen. Han spurte om jeg likte den (den har jo litt masipan i). Jeg sa nei jeg hater den sjokoladen. Noen uker senere sender han meg en pakke med masse sjokolade fra Norge til meg hvor blant annet det var Troika-sjokolade. Det er jo kjempe snilt av foreldrene mine å sende meg sjokolade fra Norge når jeg oppholder meg i et annet land, og jeg er ikke utakknemlig for det, men det er litt rart at noen uker etter at vi hadde en prat om hvor mye jeg faktisk hater en type sjokolade så greier han ikke å huske det.

[Dragonfly84]

Sånn er det, dessverre! Pappa er også sånn. Han er i 60-åra, husker kanskje litt dårligere enn før, men jeg tror ærlig talt han alltid har vært sånn... Da jeg bodde hjemme og f.eks. skulle låne bilen, måtte jeg ha mange samtaler om det samme, type sånn:

"Kan jeg låne bilen, for jeg skal til ei venninne etterpå?"

"Ja, klart."

En halv time senere:

"Da tar jeg bilen etterpå da?"

"Hvor skal du?"

"Jeg sa jeg skulle til ei venninne?"

"Åja."

En time senere:

"Da drar jeg, da!"

"Hvor skulle du igjen?"

Man må bare prøve å få fokuset. F.eks. ikke spørre om ting når det er fotballkamp (med mindre man vil bruke det mot dem senere) :gjeiper:

[AnonymBruker]

Samboeren min er også en sånn kar. Han er verdens snilleste mann som bare vil alle godt hele tiden, men han klarer ikke å huske ting. Hvis jeg snakker om min venninne Lise som han har møtt 100 ganger gjennom årenes løp, så spør han likevel "Lise, er det hun som bor i byen eller hun på landet?". Sånne eksempler kan jeg plukke fram i hopetall, men det er ikke poenget akkurat nå.

Greia er at han har et hukommelsesproblem som ikke er synlig på noen måte. Han har verken Alzheimer eller er syk på noen måte, men hukommelsen hans fungerer ikke helt som den skal. Han har vært til utredning og konklusjonen er at han er frisk.

Vi som er rundt kan til tider bli frustrerte, men vi må prøve å huske at han ikke gjør det med vilje. Iblant skriver han ned ting for å huske bedre.

Til TS:

Du kan jo snakke med han om dette på en rolig og ikke anklagende måte en gang dere har litt tid til overs. Sitt ned og ta en rolig samtale uten stress og frustrasjon. Forklar hvordan du opplever det (igjen: uten å være anklagende, si det på en diplomatisk måte) og spør han hva han mener om det. Er det et hukommelsesproblem eller er det at han er distré og ikke fokuserer på det du forteller ham? Spør han bare for å være høflig/fordi det er forventet av ham uten å egentlig følge med på det dere snakker om?

Du er jo så gammel nå at en slik samtale skal du klare å ta initiativ til og være litt samtalestyrer sånn at du kan få sagt noe om hvordan dette sliter på deg uten å gjøre det til en krangel, og at dere sammen kanskje kan finne en løsning som gjør at dere møtes på midten. Å håpe/tro at han plutselig skal huske alt er ikke realistisk, men kanskje kan han ha en liten notatbok i lomma der han skriver ned enkelte ting som det er kjekt for deg at han husker.

[AnonymBruker]

I tillegg så stiller han alltid spørsmål før jeg skal noe, eller om noe som har hendt. Er nesten som å være i et avhør, "hva", "hvor", "hvilken", "hvordan", osv.

Det første som slår meg er at det kan være to grunner til dette avhøret:

1: Han er en overbeskyttende pappa som prøver å holde oversikten sånn at han vet at datteren hans har det bra og ikke roter seg borti noe tull.

2: Han har hørt/lest/blitt fortalt at det er en positiv ting å snakke med barna sine og vise at man er interessert i livene deres. Men så har han ikke helt de kommunikative evnene som skal til for å gjøre dette på en smidig måte, så da blir det avhørsmetoden istedet. Og siden han har problemer med å huske så gjentar han de samme spørsmålene gang på gang.

Nr. 2 her er slik min samboer gjør med sin datter på 18. Han ønsker å være deltaker i hennes liv og vise interesse, men så aner han ikke hvordan man snakker med ei jente på 18.

[AnonymBruker]

Min pappa er stort sett ikke sånn, men jeg kjenner mange menn som er det. Du får forsøke å snakke med ham og be ham om å skrive opp ting som det er viktig at han husker, for eksempel medisinene dine. Likevel synes jeg du skal svare om han spør deg, selv om det er for n-te gang. Ellers kan du jo, hvis det ellers er en god tone mellom dere, bare gi tullesvar som at du drar på ferie med Brysthild og Juanita til Afghanistan eller at du kommer sent hjem fordi du skal på ditt ukentlige kurs i å bygge romskip.

[Jannu]

Mannfolk sier jeg bare.

Guttungen har tydeligvis arva faren, husker ikke en døtt.

Jeg minner jo faren hans på når mora hans har bursdag :gjeiper:

Faren tuller med både alder og klassetrinn på guttungen.

Han husker ikke hvor gamle folk i slekta er, hvem som har hvilke unger osv osv.

Tror de bare er lagd slik noen av de jeg.

Vi damer er flinkere til å huske ting, vi organiserer og holder styr på det meste

[Gjest Bjørn82]

Faren min er en kjempesnill og koselig mann, men jeg blir så jævlig såret av at han aldri husker noe om meg. Da snakker jeg viktige ting, som feks hvilke medisiner (er ikke nødvendig å huske hvilke typer - men at jeg i det hele tatt faktisk går på medisiner!!). Snakker jeg om det så er det akkurat som at han aldri har hørt det før, noe han har mange ganger. Jeg bor forresten hjemme. I tillegg så stiller han alltid spørsmål før jeg skal noe, eller om noe som har hendt. Er nesten som å være i et avhør, "hva", "hvor", "hvilken", "hvordan", osv. Dere skjønner sikkert tegninga.. Uansett, jeg klarer ikke at han stiller meg spørsmål - hvorfor skal jeg gidde å svare når han uansett aldri husker svaret? Og nei, han har ikke alzheimers eller noen sykdommer - han bare virker sykt interessert av en eller annen grunn, uten å egentlig være det. Isåfall ville han ha husket svarene jeg hadde gitt ham.

Og til dere som kommer til å kommentere at jeg er en drittunge som forventer mye, så er jeg faktisk ikke det. Hadde vært greit om han ikke husket ubetydelige ting, men ting som faktisk betyr noe for meg og er viktig er ikke så mye å forvente.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, rett og slett. Har tatt det opp med ham mange ganger, noe a la at jeg ikke skjønner hvorfor han spør så mye når han uansett ikke husker svaret uansett, og det har ikke hjulpet noe. Jeg er forresten 17 år, og jeg skal ikke flytte ut på mange år enda, så kom med et annet forslag. Det er heller ikke så utrolig artig å avfeie han hver gang han kommer med spørsmål, men jeg orker ikke å svare når han ikke hører etter.

Jeg vet hvordan det er å vokse opp uten foreldre eller besteforeldre. Hadde ikke mange spørsmål om noe som helst i min oppvekst. Det er vel ikke mye til alternativ.

[Gjest lillevill]

Hehe kjenner meg igjen som far.

Når 2-3 år har gått og du er blitt mer moden skjønner du. Skal ikke si så mye mer en at det kan sies mye om din alder og hva du tenker.

Er ikke så lett for oss unge når vi skal kommunisere med dere oldiser, skjønner du. Dere hører jo ikke etter.

[AnonymBruker]

Mannfolk sier jeg bare.

Guttungen har tydeligvis arva faren, husker ikke en døtt.

Jeg minner jo faren hans på når mora hans har bursdag :gjeiper:

Faren tuller med både alder og klassetrinn på guttungen.

Han husker ikke hvor gamle folk i slekta er, hvem som har hvilke unger osv osv.

Tror de bare er lagd slik noen av de jeg.

Vi damer er flinkere til å huske ting, vi organiserer og holder styr på det meste

Godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn da.

I perioder tar jeg pause fra å være hukommelsen hans, og da går mye i surr og han glemmer bursdager osv. Han glemmer at datteren har begynt på ungdomsskolen og må ta buss, hun kan ikke lenger gå slik som før. Han har null peiling på hvilke dager datteren har trening osv heller. Godt hun ikke har arvet farens distre glemsomhet. Det har faktisk blitt sånn at når moren til datteren hans skal gi ham viktige beskjeder om at hun (mor) skal reise bort på jobb osv så gir hun beskjeden til meg også, for hun vet at han glemmer det uansett.

Notatblokk og penn bør henge rundt halsen på sånne menn.

[meesah]

Det er bare sånn menn er..det tok 5 år! Før pappa klarte å huske at jeg liker kaffe, og drikker det. Hver gang vi var på besøk ble han like overrasket over at jeg takket ja. Vi hadde den samme samtalen hver gang!

"Skal du ha kaffe, fuffa mi? Nei, du drikjer ikke kaffe du."

"joda pappa, jeg vil gjerne ha kaffe."

"Hva? Drikker du kaffe du da? Når begynte du med det"

" har drukket kaffe siden jeg var 17 jeg, pappa"

Hver. Bidige. Gang!

Han husker heller ikke bursdagen min, hvor gammel jeg err, eller hva sønnene mine heter..men det blir noe annet igjen.

Det betyr ikke at han ikke er glad i deg