hjelp!

[AnonymBruker]

Har værdens beste samboer som jeg virkelig har det helt fantastisk med, utenom annenhver helg. Da kommer hans sønn og skal være her, noe jeg gruer meg til allerede en uke i forveien Vi har vært samboere en god stund nå, men enda klarer jeg ikke å like gutten. Jeg blir fort irritert, på nesten alt han gjør (sier jo selfølgeli ingenitng til gutten om dette) og sliter litt med sjalusi. Jeg annser denne gutten som litt merkelig, han går i bena på pappa uansett hvor pappa skal, om det eg på toalettet eller om det er for å hente drikke, han skal alltid kose og klemme på pappa, spesielt hvis jeg er til stede. Om gutten må på do, må pappa være med inn å være der til han er ferdig, selv om gutten er 7 år. Han tåler ingenting før han begynner å gråte, og har en tendens til å gråte uten grunn men finner alltid på en historie om hvorfor han gråter, og pappa trøster alltid. Jeg ser selv at jeg ikke kommer til å få noe bedre forhåll til gutten, så prøver å holde meg litt på avstand slik at han alikevell skal ha det greit med pappa. Lurer på om noen har noen gode råd? Noen andre som har lignende problemer?

[Gjest en mann]

Har værdens beste samboer som jeg virkelig har det helt fantastisk med, utenom annenhver helg. Da kommer hans sønn og skal være her, noe jeg gruer meg til allerede en uke i forveien Vi har vært samboere en god stund nå, men enda klarer jeg ikke å like gutten. Jeg blir fort irritert, på nesten alt han gjør (sier jo selfølgeli ingenitng til gutten om dette) og sliter litt med sjalusi. Jeg annser denne gutten som litt merkelig, han går i bena på pappa uansett hvor pappa skal, om det eg på toalettet eller om det er for å hente drikke, han skal alltid kose og klemme på pappa, spesielt hvis jeg er til stede. Om gutten må på do, må pappa være med inn å være der til han er ferdig, selv om gutten er 7 år. Han tåler ingenting før han begynner å gråte, og har en tendens til å gråte uten grunn men finner alltid på en historie om hvorfor han gråter, og pappa trøster alltid. Jeg ser selv at jeg ikke kommer til å få noe bedre forhåll til gutten, så prøver å holde meg litt på avstand slik at han alikevell skal ha det greit med pappa. Lurer på om noen har noen gode råd? Noen andre som har lignende problemer?

Hei har en kollega som ahr noe lignende problem. Kom med råd en den gangen at de skulle finne på noe sammen uten den bilogiske forelder. Dvs, du og stesønn tar dere en tur i skogen sammen. Gjør noe fysisk der han må bruke kroppen. Eks. spille fotball,løpe sammen. Lage mat sammen, hogge/stable ved. Dette har virket og det går mye bedre. Dem gutten var en "pingle". Verdt et forsøk?

[AnonymBruker]

har prøvd, tatt han med ut for å finne på ting, gått på lekeplassen og slikt men uten hell. Etter dette ble egentlig ting bare verre Nå venter vi barn sammen, så er litt redd for hvordan ting skal gå når den lille kommer til verden. Jeg vil jo så klart ikke at pappa skal slutte å ha gutten annenhver helg, og jeg vil at han skal ha det bra når han er her. Så derfor velger jeg å trekke meg litt unna, lar de to finne på ting sammen uten at jeg er der hele tiden.

[Gjest en mann]

Det kan hende de 2 skal finne på noe sammen den ene dagen. En dagstur i skogen med grilling, så kommer søndagen da gjøre dere alle noe sammen. Du skriver han klynger seg ti pappa ovs. Virker som han savner han. Kanskje redd for å miste pappa`èn sin?

Mer samvær ei løsning hvis det er praktisk gjennomførbart?

Virker som det er noen år siden du kom inn i bildet, det ble slik når du kom inn pappa`èn sitt liv?

Vet ikke annen råd enn han må tro pappa vil alltid være der. Du skal ikke "ta fra han pappa".

Poenget mitt med at du og stesønn skulle være sammnen er at han skulle bli trygg på deg,stole på deg.

Tror det ligger mye der at stesønnen din må se på deg slik at du ikke "tar fra han pappa".

Når det nye barnet kommer kan det bli begge deler, dvs. det kan skape en samhørighet om det blir gjort riktig. Den eldste gutten vil sanslyligvis kreve mer oppmerskomhet fra DERE ALLE OGSÅ BESTEFORELDRE som kommer på besøk. Den lille klarer seg med litt oppmerskomhet men får mye. Den store får lite men trenger mye. Hver obs. på dette !!!

Kjenner til dette fra ligende situasjoner.

[Gjest Purple Haze]

Dette barnet har tydeligvis emosjonelle vansker som gjør at det trenger mye voksenkontakt og oppfølging. Flott at faren gir han det når han er hos dere!

For å være helt ærlig synes jeg du har en umoden tilnærming til problemet. Dette er et barn som trenger mye og du blir sjalu. Mulig du ikke er moden for rollen som bonusmor.

[Piper]

Leste nå at dere venter barn sammen, noe jeg finner veldig trist. Rett og slett fordi du føler det slik du gjør i forhold til den gutten, og du burde aldri vært hans bonusmor. Selv om du ikke sier direkte til han at du ikke liker han, så oppfatter barn hele kroppsholdningen vår, så du kan ikke skjule det selv om du tror du er flink til det.

Han er 7 år, og du er sjalu på han. Bare det skurrer forferdelig i mine ører, fordi jeg klarer ikke i min villeste fantasti forstå hvordan noen kan bli sjalu på et lite barn som behøver litt ekstra oppmerksomhet fra faren annenhver helg. Jeg regner med at gutten savner faren i det daglige, og ønsker derfor å være pappas lille gutt når de først møtes. Jeg tenker at i løpet av den helgen, er detviktig at far og sønn finner på noe sammen for å få gutten til å føle seg tryggere. Samtidig er det viktig at du tar del av ting også, og da mener jeg rent følelsesmessig også. Om du mener at du aldri vil like denne gutten, så mener jeg seriøst at du bør avslutte forholdet med faren, gravid eller ikke. Det er ditt ansvar som den voksne å sørge for at dere bygger opp et forhold, og det første du bør fjerne fra tankene dine er sjalusien din.

Hvorfor velge å gå inn i et forhold der det er barn fra før av, når man selv egentlig ikke ønsker å være bonusmor?

Du får snu tankegangen din litt, nå som du er gravid, hvordan ville du hatt det, om det ble slutt mellom dere og den nye til far hadde sånne tanker om ditt barn som du ahr om hans barn?

[Gjest Purple Haze]

Kunne ikke vært mer enig med Piper!

[Gjest Gjest]

Er det fordi gutten er klengete og sutrer som gjør at du ikke liker han?

Finnes det noen situasjoner der far kan endre sin måte å omgås gutten på, slik at det blir slutt på sutringa?

Det er jo ingenting som er verre en sutrete unger, og dei fleste slutter med å sutre når dei nærmer seg skulestart.

[AnonymBruker]

takker for svar!

Det har seg slik at det gikk kjempebra i begynnelsen, og har heller aldri opplevd å ikke like et barn. Er selv barn- og ungdomsarbeider så synes jo selv at dette er helt forferdelig, vet at det ikke skal være slik og ja, det er kjempesynd til denne gutten! Sjalu er ikke noe jeg er annenhver helg, men det har skjedd et par ganger når gutten f.eks tar min plass i senga slik at jeg må legge meg på sofanen, men kanskje mest fordi meg og samboeren har blitt enige mange ganger om at barna har ingenting inn i senga vår å gjøre.. Det er nok mye pga klenging og sutring at jeg liker han mindre og mindre ja. Selfølgelig skal gutten få lov å klenge litt på pappa, men mener at det finnes grenser. Jeg synes det er ille at han til og med må ha med seg pappa på do, det burde en skolegutt klare alene. Og når han sutrer blir jeg irritert for at pappa trøster.

[Gjest frøken am]

Jeg forstår at du kan bli irritert og oppgitt, men dette burde du jobbe med - for din stesønns del.

At DU irriterer deg over sønnens sterke behov for faren er ikke galt i seg selv, men det er ikke overhodet sunt for relasjonene dere i mellom.

Du har nemlig INGENTING å gjøre med deres forhold!

Det er det du må lære deg å forstå og deale med.

Skaff deg hjelp. For guttens del.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at du kan bli irritert og oppgitt, men dette burde du jobbe med - for din stesønns del.

At DU irriterer deg over sønnens sterke behov for faren er ikke galt i seg selv, men det er ikke overhodet sunt for relasjonene dere i mellom.

Du har nemlig INGENTING å gjøre med deres forhold!

Det er det du må lære deg å forstå og deale med.

Skaff deg hjelp. For guttens del.

Knallhard du!

Ka i all daga, klart ho har med far og sønns forhold å gjere.

Har du gått glipp av det vesentige i HIs innlegg. Ho vil far/barn og sitt eget beste framover og då ser eg ikkje at ditt innlegg er til noko hjelp her.

Lykke til framover og at sutringa tek slutt om ikkje alt for lenge.

[Gjest frøken am]

Nei. Hun har i bunn og grunn ikke det.

- Hun har ingenting hun skulle sagt i forhold til oppdragelse

- Hun har ingen rett til å bestemme hvor mye faren skal trøste og hvor mye gutten skal sutre

- Hva de finnes på og hvordan de forholder seg til hverandre har hun heller ingenting med

Det hun HAR noe med å gjøre er sitt eget forhold til gutten og hvordan de to som voksne samarbeider.

De kan bli enige og lufte tanker og ideer og finne felles "kjørestil". Men utover det er hun ikke mor eller far, og derfor ikke oppdrager (med mindre hun har adoptert sønnen fordi mora er ute av bildet...).

PS: Les mitt forrige innlegg på nytt. Der står det svart på hvitt at hun burde skaffe seg hjelp til å deale med problemet.

Så jeg syns jeg hjalp jeg

Endret 29. august 2011 av frøken am

[AnonymBruker]

Synes faktisk at jeg har noe med deres forhold å gjøre, hvordan skulle vi ellers fått noe som helst til å fungere? Når den lille kommer til verden skal det da bli slik at vi skal bestemme over hver sitt barn? Om jeg skal ta ditt "råd" og ikke ha noe med deres forhold å gjøre, kommer jo i alle fall gutten til å føle seg til side satt, for da bryr jeg meg jo ikke om hva som skjer..

[Bonito]

Jeg har selv hatt en (skikkelig) ond stemor i mine yngre dager, men jeg opplever ikke TS slik. Det virker jo som hun er oppriktig fortvilet over situasjonen, og gjerne vil gjøre noe med den. Selv om hun kanskje ikke helt vet hvordan. Noen konkrete råd har jeg dessverre ikke å komme med, har du snakket med far om hvordan du føler ting?

Samt må jeg si jeg syntes det blir litt galt å si at en steforelder ikke har noe med oppdragelsen å gjøre i det hele tatt. En steforelder er også del av familien, og så lenge h*n vil det beste for barnet bør det jo være positivt at h*n involverer seg til en viss grad.

[Gjest frøken am]

Synes faktisk at jeg har noe med deres forhold å gjøre, hvordan skulle vi ellers fått noe som helst til å fungere? Når den lille kommer til verden skal det da bli slik at vi skal bestemme over hver sitt barn? Om jeg skal ta ditt "råd" og ikke ha noe med deres forhold å gjøre, kommer jo i alle fall gutten til å føle seg til side satt, for da bryr jeg meg jo ikke om hva som skjer..

Det er trist for gutten at du sidestiller det å vise omsorg med det å oppdra.

Dette kan være en og samme ting, og det kan også være to forskjellige ting. Kommer ann på situasjonen.

Men poenget er at du har ikke noe med hans oppdragelse å gjøre ettersom du ikke er moren!

[AnonymBruker]

samboeren vet alt om hvordan jeg føler dette, og verken han eller jeg vil overhode ikke avslutte forholdet. Jeg legger meg aldri opp i hva gutten og pappa finner på, om det er med eller uten meg. Gutten har en mamma og en pappa som skal oppdra han, det er jeg fullstendig klar over, men i vårt hjem er vi to som bestemmer.Vi har regler som at vi spiser med bordet, vasker hendene når vi har vært på do eller skal lage mat/spise, sover i den senga som er di, hopper ikke i senga eller i sofaen og slike ting. er det da galt av meg og blanne meg inn/ta del i disse reglene? Jeg sier aldri noe til gutten om jeg synes han gjør noe galt, jeg sier det til pappa så e det hans oppgave å velge hva han vil gjøre. Hvis det er galt av meg og gjøre dette, hva skal jeg ellers gjøre? Om jeg ikke skal få lov å være med å bestemme i mitt eget hjem, og ikke kan bestemme litt over gutten fordi han allerede han en mor som skal gjøre det, hvorfor skal jeg da vise omsorg for denne gutten? Han har jo allerede en mor som skal gjøre det.