Singel og deprimert

[AnonymBruker]

Hvorfor kan jeg aldri lykkes med å finne kjærligheten? Føler meg så utrolig mislykket. Alle rundt meg finner seg noen hele tiden, de blir etablerte og lykkelige, mens jeg sitter her fortsatt alene. Den "gamle" venninnegjengen min fra barndommen orker jeg omtrent ikke å omgås lenger fordi alle begynner å bli etablerte og jeg orker ikke å sitte der og få all mislykketheten min rett i fleisen.

Jeg har det egentlig helt supert, trives med studiet mitt, har jobb ved siden av, venner, leilighet og alt. Men det føles så ufattelig tungt at det ikke er noen som vil ha meg. Merker et stort behov for å ha en spesiell person i livet mitt, som jeg er førstepri for og som er førstepri for meg.

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal møte noen. Nå har det gått så lang tid også at en ond sirkel har intruffet. Har ikke hatt en flørt på to år. Jeg gidder ikke gå ut å feste så mye lenger, og det er jo dumt. Samtidig som jeg føler at å drikke seg dritings, kline på fest osv ikke er det jeg har behov for:P Men jeg omgås jo bare jenter til vanlig og da må det liksom festsituasjon til for at jeg i det hele tatt skal få sjansen ti å snakke med en gutt. Fader altså. Også må jeg drikke en del for å klare å være meg selv overfor gutter og da funker det jo generelt dårlig.

Jeg har generelt lite erfaring, det har sine grunner at jeg kom seint i gang, ekstremt dårlig selvbilde forfulgte meg iallefall til jeg var 20, da kom alkoholen og studielivet og reddet meg og gjorde at jeg møtte verdens beste fyr (vi var ikke sammen, men hooket opp litt nå og da) som jeg nå, 5 år senere fortsatt har følelser for. Vi er venner, men bor på hver vår kant av landet osv, Det er forsåvidt irrelevant, men samtidig relevant fordi jeg stadig har et ørlite håp om at det en dag skal bli oss. (Det er en annen historie).

Anyways, har (derfor) aldri hatt et ordentlig forhold, men noen få avogpå affærer som aldri ble noe seriøst.

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette, men det er så utrolig deprimerende å begynne å tenke over sånne ting. Jeg er 26 år og føler det begynner å haste. I seg selv er det kanskje ikke krise, men det at jeg ikke har hatt noe ordentlig forhold gjør at jeg tenker at hvis jeg en dag møter en aktuell kandidat så vil han garantert ikke ha meg hvis det kommer frem at jeg ikke har vært i forhold og har begrensa erfaring. Dette er vel det største problemet, at jeg har kommet inn i en ond sirkel hvor terkselen for begynne å flørte med noen er kjempehøy. Og det er jo iallefall vanskelig når jeg ikke møter noen. Jeg er veldig redd for å virke interessert ovenfor noen, er veldig redd de skal tro jeg er kjempeforelska og så er ikke de det og så blir det bare pinlig for meg.

Har en profil på sukker, men jeg liker ikke konseptet nettdating. Det er noe med å møte folk på ordentlig fremfor å bare lese på profiler. Kan finne folk der som virker midt i blinken osv, men det hjelper fint lite når man ikke aner om det er noe kjemi på ordentlig. Og det å møte noen derfra tør jeg ikke. Jeg tror ikke jeg er pen nok.

Akk og ve:P Noen i samme situasjon f.eks? Eller med noen gode ord og råd?

[Gjest Carleigh-Ann]

Jepp, samme situasjon her også. Du er absolutt ikke alene! Flere og flere av de jeg kjenner har desverre funnet seg menn og begynt å yngle. Derfor har vi ikke mye til felles lenger. Vet ikke hva jeg skal si, siden jeg har gitt opp. Ser ut som de bra mannfolka har gjemt seg bak en stein

Om du ikke liker å feste, har du noen interesser? Skigåing, klatring etc? Bare det jeg tenkte, hvis du vil møte noen edru.

[vivana]

Jeg var singel i 4 år etter skilsmisse, og alt virket håpløst - jeg traff ingen jeg kunne bli forelsket i. Snille menn, gode venner, men ingen ordentlig kjemi. Hadde også profil på sukker, møteplassen, q500, you name it:) jeg gikk faktisk ut med 4-5 fra nettet, og det ble noe i et av tilfellene, men det varte ikke lengre enn et halvt år...

Nå har jeg samboer og vi har til og med kjøpt hus! Jeg traff han på en nattklubb:) da var jeg på byen med en vennine og målet var ikke å møte noen, bare ha det gøy! Så begynte jeg å danse med denne kjekke fyren og etterhvert ble det dating osv:)

Så... you never know! Bare e ting er sikker - du må gå ut for å møte noen, drømmemannen ringer ikke på døra;) og han ex-en din kan du jo glemme - hadde han elsket deg, ville dere vært sammen nå, that's life...

[AnonymBruker]

Jeg syns det virker som om det er kjøsten din som ikke har lyst på barn, men at du har, så da skjønne rjeg ikke problemet.

[Gjest Corto Maltese]

Hvordan man kan være deprimert når man er singel er helt utrolig.

Det finnes ingenting bedre en og være singel

[camze]

Har det på samme måte

[muffin26]

Jeg syns det virker som om det er kjøsten din som ikke har lyst på barn, men at du har, så da skjønne rjeg ikke problemet.

HÆÆÆÆÆÆÆ?

[AnonymBruker]

Hvordan man kan være deprimert når man er singel er helt utrolig.

Det finnes ingenting bedre en og være singel

er faktisk nesten litt enig, men alt er jo lagt opp sånn at man skal ha "mann og barn" for å være lykkelig og når alle rundt en har det så er det vanskelig å nyte friheten.

Og når man aldri har lykkes med kjærligheten er det lett å føle seg mindreverdig. Kan være litt vondt å ikke være elsket.

[AnonymBruker]

Er i samme båt. Føler meg helt mislykket. Som over her sier, det er det at jeg føler meg mindreverdig og ikke elsket som er mye av problemet. Samt at jeg selvfølgelig savner noen å ha det kjekt med, le med, snakke med, og noen å bry meg om og som kan være der for meg i hverdagen.

Har hatt et par kjærester men det har aldri vært 100% og de har alle slått opp med meg fordi de har sluttet å være glad i meg, så det hjelper jo absolutt ikke på det heller.

Er 25 nå og har veldig lyst til å etablere meg om noen år; få meg bolig, barn, mann, golden retriver og stasjonsvogn osv. Men så lenge er jeg singel stopper alt opp.

[AnonymBruker]

Er også i samme båt og det ser ut til at jeg kanskje kommer til å ha det dlik resten av livet(er 29). For min del, selv om jeg offentlig er imot det, hadde det vært ypperlig med arrangert ekteskap. Da hadde jeg sluppet alt styret rundt dette med dating osv. Alt kommer rekendes på ei fjøl liksom, så utrolig deilig det hadde vært.

[Neket]

Arrangert ekteskap??? Heller singel enn stuck med en man ikke klaffer med!!

Har ingen av disse etablerte vennene deres en mann med noen single kompiser da?

[Rofl]

Føler meg litt som dere men er da gutt Liker egentlig ikke å være singel. Vil ha noen i livet mitt. Var lenge skeptisk/redd jenter så kom sent igang. De fleste jeg kjenner er i lange forhold eller er nesten gift så er det da jeg som er utenfor Meget sjenert overfor jenter så det hjelper jo ikke akkurat på. Første kjæresten min var noen jeg aldri skulle falt for men hjerte er ikke like snilt til tider. Jeg var glad i hun mens hun helst bare ville bruke og kaste meg etter en stund Prøvde nettdating (møteplassen) og der fant jeg en fantastisk jente men ble slutt etter 5 mnd Så for meg et langt liv med henne...

Jammen ikke lett med den kjærligheten nei.

[Gjest Nedfall]

Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal møte noen. Nå har det gått så lang tid også at en ond sirkel har intruffet. Har ikke hatt en flørt på to år. Jeg gidder ikke gå ut å feste så mye lenger, og det er jo dumt. Samtidig som jeg føler at å drikke seg dritings, kline på fest osv ikke er det jeg har behov for:P Men jeg omgås jo bare jenter til vanlig og da må det liksom festsituasjon til for at jeg i det hele tatt skal få sjansen ti å snakke med en gutt. Fader altså. Også må jeg drikke en del for å klare å være meg selv overfor gutter og da funker det jo generelt dårlig.

Det må ikke en festsituasjon til! Hva med å melde seg på ettellerannet på fritiden kurs/hobby et cetera. Fortrinnsvis noe ikke bare jenter møter opp på.