Stefamilie og nytt barn

[AnonymBruker]

Mannen min har to barn fra tidligere. De bor hos oss annenhver uke og er 13 og 15 år gamle. Jeg er veldig glad i barna, og de trives sammen med meg. Etter å ha kjent hverandre i seks år og opplevd mye sammen har vi fått et nært og godt forhold.

Nå venter vi en liten en, og det er fortsatt så tidlig i svangerskapet at barna ikke vet noe. Vi har vært prøvere i to år og har ikke fortalt noen at vi prøver, for vi har hatt grunn til å tro at det ikke ville la seg gjøre å få et barn sammen. Nå har det gledelige skjedd likevel, og tida er inne for å fortelle det til barna snart.

Det rører seg mange tanker hos meg nå. Tanker som har vokst fram gjennom hele prøvetiden, men som nå er blitt veldig nære og aktuelle.

Hvordan får man til balanse når det er så stor aldersforskjell mellom barna? Far må jo selvsagt bruke tid på de eldste uten meg og babyen. Men barna har jo blitt vant til meg også som et naturlig familiemedlem og vil gjerne ha meg også med på ting, at vi alle fire gjør ting sammen. Nå er jeg redd barna skal føle seg skviset ut eller at jeg ikke bryr meg om dem fordi jeg kommer til å bli nødt til å droppe aktiviteter sammen med dem iblant pga babyen. Jeg kommer såklart til å snakke med dem om dette, og de er selvsagt store nok til å forstå. Men det er ofte forskjell på hva hodet forstår og hva hjertet føler.

I tillegg så vet jeg fra andre jeg kjenner at man ofte kan være hormonell, sliten og ekstra sårbar som nybakt førstegangsmamma, og at man derfor i en periode kanskje ikke klarer å ivareta andres behov enn sine egne og babyens. Hvordan få dette til å fungere sammen med tenåringer som også er hormonelle og i perioder mest opptatt av egne behov? Stakkars mannen som blir stående midt oppi dette hormonkaoset.

Og hvis man blir stilt til veggs av en sint tenåring med påstanden "du er mer glad i babyen enn i meg", hvordan håndterer man det? Jeg er som sagt veldig glad i mine stebarn, men jeg er også realistisk nok til å anta at jeg vil føle mye sterkere for babyen (den altoverskyggende forelskelsen nybakte mødre snakker om, den har jeg jo ikke opplevd med stebarna), selv om det er politisk ukorrekt å si det.

Veien blir jo til mens man går, men jeg tenker at det kan være lurt å høre andres erfaringer om slike omveltninger. Å være forberedt på vonde følelser som kan dukke opp kan hjelpe meg til å takle potensielle problemer på en best mulig måte sånn at tenåringene fortsatt har et godt forhold til meg og sin lillebror/lillesøster når hormonene har lagt seg hos både dem og meg.

[Gjest Annaires]

Du kan da fortsatt være med på de aller fleste aktiviteter. Slik er det jo for "vanlige" familier; at den minste bare er med på lasset

Tror uansett det ikke kommer til å bli noe problem. De færreste som er så store blir sjalu på en liten baby.

Jeg kan hvertfall ikke huske st jeg ble sjalu på mine halvsøsken jeg fikk da jeg var 15, og 17 år.

[Frøken Smilla]

Jeg tror at bare ved å være så reflektert rundt det og så opptatt av å gjøre ting "riktig", så er du sikret at det ikke blir helt krise Dette ordner seg for alle!

[Timseh]

Nå er min stesønn 11 og et par år mindre enn den yngste av stebarna dine, men han gleder seg virkelig til å bli storebror. Han snakker om bleieskift, hva han skal kjøpe til broren sin, at jeg trenger *ditten og datten* osv Vi gruet oss veldig å si det til han (les: forloveden gruet seg), men han tok det veldig fint. Til og med fortalt og skrytt av det på skolen

Nå har ikke mitt barn kommet ut i denne verden enda, men jeg har tenkt på at det er viktig at far og sønn også får/tar ALENEtid sammen, så ikke det kun blir fokus på baby. At far og stesønn drar og finner på noe kjekt og meg og baby blir hjemme - selv om stesønn vil ha med seg lillebroren på ALT mulig

Og du får nok tid til å ivareta det forholdet du har med barna. Jeg tenker at man blir nok sliten i begynnelsen, men har du en mann som stiller mye opp så får du litt tid for deg selv også. Og kanskje stebarna hjelper mye til også? F.eks med å rydde hus, skifte bleier, lage mat etc

[Sissan9]

Jeg har ikke så mange råd å komme med. Men jeg ville bare si at jeg blir så GLAD av å høre om foreldre som har de tankene du har. Glad på stebarnas vegne, og på dine vegne. Det er en god start for å få til en god familierelasjon videre.

Det eneste rådet jeg egentlig kan gi, og som du kan tenke litt på, er delingen av familien i "far og store barn" og "mor og baby". Det er nemlig ingen gitt fasit at du skal være hjemme med babyen hele tiden, mens far skal ha "kvalitetstid" med de store. Snarere tvert i mot, tror jeg hele familien har godt av at far og baby av og til blir hjemme, mens du som stemor fortsetter å engasjere deg i de store barna også. Mindre enn før selvsagt, men likevel ofte, og slik at de får følelse av at du har lyst. Selv mistet jeg litt kontakten med min stesønn i småbarnsfasen, og det likte jeg dårlig. Det kunne vært unngått med litt mer bevissthet rundt dette.

Og siden stebarna dine er såpass store, kan det jo også være mulig at de passer babyen mens mor og far tar seg en tur ut av og til fra ganske tidlig. Om de da syns baby er morsomt, det finner dere jo ut.

Gratulerer med svangerskap, og lykke til med storfamilien. Jeg er overbevist om at det kommer til å gå fint for dere!

[Sissan9]

En liten ting til: Du kommer til å finne et nytt følelsesspekter når du får egne barn. Du kommer til å elske ditt barn høyere enn dine stebarn, enn din mann, enn din mor og alt annet. Og da snakker jeg ikke om spebarnsforelskelsen (som slett ikke alle får). Dette er naturlig, og jeg syns ikke det er vanskelig å innrømme.

Men det betyr jo ikke at du blir MINDRE glad i stebarna enn du alltid har vært. Og du bør heller ikke si til dem at det er slik, om du blir konfrontert med noe slikt i sinne. For sinnet kommer ikke egentlig av graden av kjærlighet, men om opplevelsen av omsorg, omtanke og det du GJØR.