Utdanning - hva skal jeg bruke livet mitt til?

[AnonymBruker]

Jeg står ved et kraftig veiskille på alle mulige områder egentlig. Også når det gjelder utdanning. Føler hvor enn jeg leser så er det noe negativt om de yrkene jeg har lyst til å velge! Har tenkt på følgende:

- Psykologi, men er redd det er for vanskelig å komme inn, med for mye lesing, og samtidig redd for at det blir en litt for destruktiv jobb.

- Sosiologi, men hørt det er vanskelig å få jobb.

-Sosialantropologi, evt statsvitenskap, men hørt det samme jobbmessig, og at det ikke er så nyttig for Norge i dag.

- Sosionom, men vil ikke sitte å bitche på NAV.

Kom gjerne med en kommentar, føler meg så rådvill

[Coffee1234]

Hva med psykologi?

[Gjest Survival]

Jeg kan garantere deg at statsvitenskap er nyttig for Norge i dag.

[AnonymBruker]

Men får man fort jobb som det?

[AnonymBruker]

Jeg glemte forresten utviklingsstudier, ser litt spennende ut det og

[Gjest Survival]

http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/statsviter

[momo]

Og som sosionom så har du mange flere muligheter enn å jobbe for nav.

[AnonymBruker]

Jeg kan garantere deg at statsvitenskap er nyttig for Norge i dag.

Selvsagt, statsvitere jobber som konsulenter i PwC, BCG og istørre private bedrifter.

Men det er for mange samfunnsvitere i Norge. Derfor er det ikke lett for de i arbeidsmarkedet.

[Tropic]

Det er ikke vanskelig å komme inn på første året på psykologi, men det er verre med 2 året, her jeg bor må man ha bare A for å komme inn år 2. Veldig mye lesing. Du kan jobbe med svært masse innen psykologi, så du trenger jo ikke jobbe med noe som er destruktivt, som du kaller det.

[AnonymBruker]

I Tromsø tror jeg ikke det er så vanskelig å komme inn på første året på psykologi, men det er vist bare 1 av 10 som kommer seg videre der fra.

[Sissan9]

Hva har du lyst til å jobbe med etter studiene da? Hvordan vil du jobbe? Direkte kontakt med mennesker/grupper? Forskning? Reising? Stor eller liten bedrift? Privat eller offentlig? Er lønn viktig?

Du har sikkert mange av svarene allerede, siden du er ganske smal i alternativene dine. Allikevel er det ganske stor forskjell på en psykolog og en statsviter på nesten alle disse spørsmålene.

Blir også litt bekymret når du kaller psykolog et destruktivt yrke, det er det da virkelig ikke. Men man skal ha en god og stabil psyke og livsmessig plattform selv for å praktisere som psykolog.

[Nabokona]

Foreslår at du skriver litt her om hva du er interessert i ellers - hvilke situasjoner trives du i, hva er du flink til, hva liker du å gjøre, hva drømmer du om osv. Lettere å gå den veien enn å først se på yrkesbeskrivelsene og så se om dette er noe for deg. Høres ut som om du trenger å finne ut mer om deg selv og mer om yrkene før du tar et valg. Hva med et år på folkehøgskole for å få testet ut interessene dine?

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg er glad i å skrive, så sånnsett kunne jeg ha jobbet som en skribent av noe slag, kanskje skrive innlegg i magasiner m.m. Men minuset med dette er at det alltid vil være et press på meg, og jeg er usikker på hvor lett det er å få jobb som det. Jeg vil ikke velge studie før jeg tenker litt på hvilket yrke jeg kan få.

Jeg skulle gjerne jobbet med forskning og, men dette blir stadig mer populært, og den selvstendige gode forskerjobben er ikke like enkel å få.

Jeg er interessert i sosiologi, psykologi. På hobbybasis liker jeg å lese om geologi og vitenskap, men ikke såpass at jeg kunne ha vært en fagperson innenfor det, føler det hadde blitt for tungt.

Akkurat nå har jeg litt menneskeangst, og er ikke kjempe glad i å prate, og føler meg heller ikke skikket til å ta ledelsen og viktige besluttninger, men jeg interesserer meg for mye. Tenker samtidig at jeg hart slitt med depresjon en 6-7 års tid pga grov omsorgssvikt, mobbing på ungdomsskolen, og vokst opp i en sekt, så jeg trenger en behandling nå som gjør at jeg kan få det stabilt følelsesmessig. Jeg tror jeg kommer til å bli det, jeg vil virkelig bli frisk, og samtidig ser jeg nytten av å bruke ressursene sine, drive med noe en liker. Jeg har avtalt et karrieremøte, så kanskje blir jeg klokere etter det.

Men jeg vet ikke, jeg synes det er noe negativt ved alle yrker.

Kunne ønske jeg interesserte meg for sykepleie, det er det hvertfall veldig behov for uansett.

Har vurdert psykologi, etterhvert, men skummelt dette med årsstudumet, at en nesten bare må få a for å greie det. Jeg gjorde det aldri spesielt bra på skolen, jeg fikk 5 i norsk, historie, religion osv, men aldri 6. I matte og naturfag f.eks har jeg gjort det relativt dårlig, ca en 3-er. Så jeg vet ikke. Kanskje jeg klarer det hvsi jeg bestemmer meg for det.

[Gjest Survival]

Har vurdert psykologi, etterhvert, men skummelt dette med årsstudumet, at en nesten bare må få a for å greie det. Jeg gjorde det aldri spesielt bra på skolen, jeg fikk 5 i norsk, historie, religion osv, men aldri 6. I matte og naturfag f.eks har jeg gjort det relativt dårlig, ca en 3-er. Så jeg vet ikke. Kanskje jeg klarer det hvsi jeg bestemmer meg for det.

Nå bør du kanskje vite at de fleste universiteter i Norge har gjort om fra årsstudiet og profesjonstudiet i psykologi til integrert masterprogram i psykologi for nye studenter. Jeg vet ikke 100% hvilke universiteter som allerede har fått dette, men ryktene er at også UiT skal få denne ordningen.

Nå vet ikke jeg i hvilket år du har tenkt å søke, og om årsstudiet er gjort om allerede da, men det er jo en tanke man bør ha likevel.

[Sissan9]

Umiddelbart, og utelukkende basert på hva du selv skriver, tenker jeg at du bør vurdere å utsette psykologistudiene til noe senere.

Du sier du sliter med angst, og det virker som du mener det kommer fra en vanskelig bakgrunn, noe jeg syns virker sannsynlig.

Det er ikke få av studentene som starter psykologistudiene som har vanskelige psykologiske situasjoner å bearbeide selv. Jeg vil anta mange av disse studentene hopper av etter en tid. For går man inn i et slikt studie med mål om å forstå seg selv bedre, "å reparere seg selv", tror jeg man starter med feil fot først.

Samtidig har du en helt unik personlig erfaring med både depresjon og angst som sikkert vil kunne gjøre deg veldig dyktig i dette faget når du selv har bearbeidet det. Ikke noe skremmer meg mer enn 23 år gamle psykologer som aldri har møtt motgang. Jeg har tro på levd liv for denne yrkesgruppen.

Det ER noe positivt og noe negativt med alle yrker. Ingen jobb er en dans på roser. Det er for eksempel ikke lett å få gode utfordrende stillinger, som ikke inneholder noe press. Ser du nevner sykepleieryrket - det er også et yrke med enormt press. Ja, du får jobb, men jobben er ekstremt krevende.

"Skribent" er et ganske vidt begrep. For å være skribent, må du nesten være spesialist innen et eller annet felt. Eller mener du journalist?

Ønsker deg lykke til med karriererådgivningstimen. Håper du kommer klokere ut. Og husk - det er aldri for sent å snu. Selv er jeg i gang med etterutdanning nå - i en helt annen retning enn jeg opprinnelig tok, og etter over 15 år i arbeidslivet. Og jeg valgte ikke feil, jeg har bare lyst til noe annet. Mange unge føler de velger for livet, men det er ikke slik. Det er ikke så alvorlig.

[AnonymBruker]

Hei Sissan9. Aller først vil jeg påpeke at jeg ikke skrev at psykologi er destruktivt, men jeg skrev at jeg var redd for at det kunne være det - og da tenker jeg på meg. Jeg skal definitivt jobbe med meg selv, som før skrevet lenger opp, få behandling, og minst like viktig merke bedring, før jeg evt hadde søkt psykologi. Jeg har vurdert det du skriver, og jeg ville ikke valgt et slikt studie utelukkende for å reparere meg selv. Jeg har troen på å lese seg opp når det gjelder psykologi kan hjelpe ens egen selvforståelse, men jeg ville ikke søkt utelukkende pga det. Det er minst like viktig å vurdere om en kunne ha klart en jobb som psykolog.

Er en stabil nok psykisk? Klarer en å vise medlidenhet, samtidig som å ikke gå altfor mye opp i det? Vil en trives med å høre på andres problemer, eller vil man kanskje gå fort lei? Vil en ha motivasjonen til å klare studiet? Det er mange slike ting jeg har vurdert.

[AnonymBruker]

Jeg forbinder journalister med mennesker som er der når det skjer nyhetsmessig, og nærmest "maser" etter informasjon, det er mitt litt negative inntrykk av journalister. Men kanskje det ikke nødvendigvis er slik? Kan en også være spaltist?

[Sissan9]

Du virker veldig reflektert i forhold til valget du står overfor. Ønsker deg all lykke til, aller først med karriereveiledningen :-).