Om det å være overvektig da man gifter seg

[Gjest Anonymous]

Jeg ser i dag er det er blitt slettet en tråd hvor det ble stilt et spm om noe og en anonym ga som råd ar man burde slanke seg og ikke ta opp hele plassen på et bilde ol.

Det er ikke mening å starte tråden på nytt, men jeg vil komme med mine egne erfaringer rundt dette. Jeg er nå anonym, men den eneste grunnen til det er at det jeg skal fortelle er så personlig at jeg ville ha vondt for å se dere i øynene igjen hvis jeg møtte dere og dere viste hvem jeg er. Men jeg er en av de "faste her inne"

Det er nå en stund siden jeg giftet meg, men før jeg stolt gikk oppover kirkegulvet for å møte min kjære så hadde jeg mange interne runder med meg selv. Jeg kunne jo ikke gå oppover der og liksom skulle være vakker når jeg veide 115 kg og følte med som en flodhest. Hvordan i all verden skulle dette gå? Hvilken glede ville jeg ha å se på brudebildene i etterkant når jeg fylte opp halve bildet og var den største, overalt? Jeg måtte jo bare slanke med, hvis ikke så kunne jeg ikke bruke 10.000 kr på en kjole, så mye kunne jeg ikke spandere på et fint plagg til denne kroppen.

I flere år har jeg jobbet med meg selv og de spiseforstyrrelser jeg etterhvert har innsett at jeg har. Mitt liv var en runddans 4 mnd ned 35 kg, så 40 kg opp neste år, en evig kamp mot kilo. Enten så spiste jeg, eller så slanket jeg meg og trente 10 timer i uka. Og hele tiden så burde jeg ha vært på slanker`n for jeg var jo for tykk.

En viktig ting man bør lærer seg når man ønsker å bli kvitt overspising/tvangsspising er å slutte å slanke seg. (Teorien bak kommer jeg ikke inn på) Derfor så var det mest hensiktsmessig for meg å ikke slanke med før bryllupet, selv om mange av min nærmeste mente at jeg måtte gå ned for å "bli fin". Jeg kom til min kjære med mange unnskyldninger om hvorfor vi skulle vent med å gifte oss (og selvsagt ingen av de hadde noe med at jeg var usikker på min kjære).

Men med mye hjelp og støtte fra terapeuter og andre søstre i selvhjelpsgruppe jeg går i så bestemte jeg meg for ikke å sette livet på hold. Jeg bestemte med at jeg ville gifte meg her og nå, ikke når jeg var blitt "slank nok".

For å gjøre en lang historie kort så ble vi gift, en helt fantastisk dag og jeg følte meg som en prinsesse. Noe jeg sjelden gjør, bortsett fra når min kjære mann ser meg naken og forteller meg at alle min 115 kg er sexy, og at han elsker meg. Det er akkurat som om han ikke ser hele den store innpakningen.

Ja, jeg er størst på alle brudebildene, men jeg er vakker også. Og det jeg vet og som jeg kan tenkt på i ettertid er at der står jeg, jeg turte. Turte å leve her og nå og la min drøm gå i oppfyllelse, og ikke vente til jeg blir slankere. Og jeg kan se på bildene fra bryllupet å vite at der er jeg som jobber med meg selv og være stolt av at jeg begynner å kjenne meg selv og tørre å leve ut mine følelser. For livet er så mye mer enn akkurat min og andres kroppsinnpakning.

Verden er et sted hvor det er plass til alle og alle har rett til å hevde sine meninger. Rent logisk kan jeg bortforklare enhver spydig kommentar som kommer fra omverdene, dvs de jeg ikke kjenner med at jeg er sikkert bedre enn de på mange andre måter, og da oppveier det liksom litt.

Men uansett det slike kommentarer gjøre med meg det er igjen å bli påminnet om hvor stor jeg er, hvor lite pent det er , hvor usexy det er. Men tro du ikke at jeg ikke vet det, jeg gråter når jeg skriver dette for inne i meg er det en jente som har et så høyt ønsket at du ikke forstår etter å bli tynnere. Og det er derfor du kanskje kan opplever at enkelte overvektige medsøstre kan bli nokså fjerne når de blir spurt om de ikke ønsker å bli tynnere. Selvfølgelig, har vi lyst til å rope, det er da en selvfølge, vi vet at det er helsefarlig ol....

Så kjære dere alle som har fulgt med så langt i min ytterst personlige skriblerier.

Hva vil jeg så egentlig med dette jeg skrev?

Egentlig ikke så mye mer enn at dere skulle få en lite innblikk i hvordan det var for meg.

Takk for oppmerksomheten

[Niso]

Applaus!!!

Hilsen en også stor - og nygift - jente!

[ElleVille]

Åh, nå sitter jeg her og er kjempeimponert.

Klump i halsen og greier, det er ikke ofte skal jeg si deg.

Synes det var så flott at du følte deg vakker i bryllupet ditt, og når du ser på bildene nå etterpå. At du føler deg akkurat så skjønn som du er når mannen din ser deg naken.

Takk for at du deler dette med oss.

Klem fra en liten - og skikkelig singel - jente.

_________________

~Amanda~1212[ Dette Innlegg er endret av: Amanda den 2002-05-15 02:45 ]

[Ayla]

Kjempeflott!

Jeg tror det er mange som kan ha godt av å høre "den andre siden" også!

Tusen takk!

12

[Augustbrud02]

All ære til deg anonym, som hadde et fantastisk bryllup uansett!

Utrolig flott at du deler din historie også!

_________________

- Bryllupet er 10.august 20021212[ Dette Innlegg er endret av: Augustbrud02 den 2002-05-16 06:52 ]

[ida]

Flott!!!

Det viser bare hvor sterk du er!

mvh12

[09.08.2002]

Må bare henge meg på de andre her. Gratulerer med vell overstått bryllup! Og ikke minst gratulerer med at du turte å ta skrittet fullt ut. Det er så flott at du delte denne historien med oss. Ikke bare gjør det den andre "tykke" siden litt mindre anonym - men den er helt sikkert til stor hjelp for de kommende bruder som føler at de MÅ slanke seg (enten det er snakk om 5 eller 40 kg!).

Stor klem til deg!

[Havfruen]

Stiller meg i rekken av applauderende bruder!

Slike som deg har kommet langt!

*Taus av beundring!!*

Klem fra Havfruen

[HMSP]

Takk!

[Gjest Anonymous]

Takk til deg, har klump i halsen og frysninger på ryggen. Har selv litt de samme problemer som deg, men har med tiden heldigvis klart å komme meg over den værste kneika mht matproblemene mine. Er nå igang med slanking, ikke fordi jeg er brud, men fordi legen min anbefalte meg å finne matchvekten min som er 14 kg ned. To uker er 4 kg forsvunnet (litt stolt).

MEN anonym ! All honnør til deg ! Kjempeflott

[Gjest Anonymous]

takk skal dere ha.

[Anki1971]

Applaus fra meg også

Søstra mi giftet seg for snart to år siden, og hun er også overvektig. Hun var den største av de som var i bryllupet, men å være stor vil ikke si at man ikke er vakker. Hun har ufattelig pene øyne, - ja, pent ansikt generelt Så hun var absolutt den peneste i bryllupet sitt, syns nå jeg.

Å være vakker behøver da heller ikke å bety at man er slank. Og heldigvis har ikke alle samme smak

Tenk så kjedelig det hadde vært! 12

[Fakse]

Den vakreste bruden er hun som er fornøyd med seg selv, og som er glad og lykkelig! Dette har overhode ingenting med vekt å gjøre! Takk for at du skrev dette flotte innlegget, tror mange trengte å høre det. 12

[Gjest *Perser*]

skikkelig bra skrevet

*veldig impornert over hvor sterk du er*

[Stinemor]

Gratulerer såååååå mye med overstått bryllup!!!!!

Gir deg stående applaus!

Husk: Skjønnhet kommer innenfra ;o)

Ønsker deg lykke til i fremtiden!!!12

[Tussilago]

Så flott at du skrev dette

Lykke til videre i livet, uansett str.

[Olympia]

Kjempeflott!!!

Sterkt gjort av deg.

Jeg er selv fyldig,og kommer fortsatt til å være det på bryllupsdagen,selv om jeg slanker meg sakte men sikkert.

Håper dagen min blir like flott som din.

Det gjorde ihvertfall godt å lese dette.Takk.12

[Barbie]

Flott at dagen din ble perfekt,selv med for mange kilo.

Selv veier jeg omtrent like mye som deg,og gifter meg i august.

Jeg hadde planlagt å gå ned noen kilo før den store dagen,men det ble med tanken...

I hele mitt liv har jeg vært på slankekur,men har nå innsett at jeg er den jeg er..

Det var ikke lett å få tak i en kjole som passet,men til slutt fant jeg en vakker brudekjole som satt som et skudd.

Jeg grudde meg veldig til og prøve den,og trodde jeg ville se fryktelig ut,men jeg ble positivt overrasket.

Jeg så ut som en engel...

Riktignok en litt stor engel,men hva gjør vel det?

Med det rette tilbehøret,sminket og oppsatt hår,så tror jeg dette blir en deilig dag.

Jeg har en mann som elsker meg som jeg er,så hva mer kan jeg forlange?

Ismen

[kristin S.]

jeg gråter...er i samme siruasjon selv, er tvangsspiser og har nettopp startet hos psykolog.jeg er ikke tykk nå, har vært det og vekten khar pendlet 20 kilo opp og ned som det passer seg. jeg er evig slanker, hater meg selv uansett hvor tung jeg er. problemet er at jeg klarer rett og slett ikke slutte å spise. jeg har erkjent problemet, men veien til å bli frisk er ikke rundt neste sving. ser at du er fornøyd med deg selv, og håper på å bli det selv en dag.tusen takk for at du deler slike ting, det er godt å vite at det er flere, hvor fælt det enn er.

[Gjest Anonymous]

det er meg som skrev innlegget.

Jeg kan nok ikke si at jeg aksepterer meg slik jeg er, men jeg prøver å like meg for det.

Har tro påat når jeg forsåt hvorfor jeg gjør det jeg gjør så er det lettere å gjøre noe med det.

Kjære KristinS, flott at du har begynt hos psykolog. Stå på det kan ta tid. Slev har jeg gått mer eller mindre sammenhengende i terapi i 3 år nå, men enda har jeg en laang veg til. Men jeg kommmer dit, det vet jeg.

Har du forresten kontakt med http://www.iks.no, det har jeg og det er en flott organisajon for kvinner.