Vil høre fra ALENEMØDRE der far IKKE er involvert.

[AnonymBruker]

Hvordan løser dere det når barnet deres kommer i den alderen at det begynner å legge merke til at det mangler en pappa, og faktisk begynner å spør etter pappa. Ser at andre blir hentet av sin far i barnehage, eller leker med barna sine på lekeplass osv. Barnet vil jo før eller senere legge merke til det, og spør. Og dere som ikke har barn i den alderen enda, hvordan tenker dere at dere skal løse det?

Venninnen min har en 2år gammel sønn som begynner å si ord som Pappa, og hun bekymrer seg. Faren er ikke i bildet, han nekter å ha noe som helst med de å gjøre. Betaler litt tvunget bidrag via NAV, men vil aldri ha kontakt med hverken henne eller gutten igjen. Han flyttet til andre siden av landet for å jobbe, og slippe dem før barnet var født.

Hun er lei seg på guttens vegne, og vet ikke hvordan det er best å takle det. Skal man si det rett ut etterhvert? "Faren din ville ikke ha hverken meg eller deg lille venn, han er ikke interessert". Nei, det er litt stygt og for drastisk synes jeg, det er ikke bra å føle at man ikke er ønsket i så ung alder. Samtidig, hva f*** skal en si?

..

[Gjest Liss Katrin]

eneste fornuftige er å si at han ikke er der. enkelt og greit. det klarer man fint å komme unna med hos en toåring.

når han blir litt eldre får man legge på flere og flere detaljer. det viktigste er å ALDRI ALDRI lyve. ALDRI.

og på et tidspunkt kan hun la sønnen ringe faren og spørre han selv. gutten har bare EN person han kan stole på, det er viktig at han ser på henne som "sin advokat" - en som står på hans side og er hundr eprosent ærlig.

vi vet jo at menn som ikke vil ha kontakt med barna sine stort sett gjør det for å straffe moren. det er gutten selvsagt alt for ung til å forstå. om han noen gang vil forstå det da. sønnen min er straks atten oghar ikke hatt kontakt med faren sin i noen særlig grad. men han er veldig veldigglad for at jeg hele tiden har vært ærlig, og for at jeg utsatte han for å ringe selv og oppdage selv. høres kanskje brutalt ut, men førstehåndserfaring plasserer vonde følelser der de hører hjemme, og styrker guttens bånd til mor.

[Jannu]

Jeg har en gutt hvor far ikke har vært involvert i oppveksten så langt, nå er han 9 år.

Far valgt å trekke seg ut av livet hans selv, og da sa jeg at det er opp til sønnen vår om og når han ville ta kontakt med faren igjen. Faren har aldri gjort det for å straffe meg, men det handler mer om han som ikke har hatt like stort ønske om å være far og som heller ville leve sitt eget liv.

Jeg har aldri sagt noe annet en at pappaen er glad i han, bare at han ikke er så flink til å være sånn pappa som kanskje andre pappaer er. (Jeg viste jo ikke om dette var sant, men sa det uansett.)

Når sønnen vår var 7 1/2 ville han ta kontakt med pappa, noe vi gjorde.

Så smått fikk vi kontakt igjen, men vi er alle enige om at det blir litt annerledes en andre forhold.

Samtidig benyttet vi oss av familieteamet her i kommunen (som er en del av helsestasjon), som hadde en barnepsykolog som hjalp oss igjennom en del av det vanskelige.

Han har sett pappaen sin et par-tre ganger de siste årene.

De snakker sammen av og til og har grei kontakt.

Vi er absolutt ikke ferdige med det vonde, men alt skjer på sønnen vår sine premisser og han føler at han blir hørt.

Får vi behov for hjelp igjen, vet vi hvor vi kan henvende oss.

Når det kommer til penger så blir ikke barnebidrag betalt, men det har jeg valgt å lukke øynene for. Slik kan far og jeg ha en god dialog, noe som er viktigere en penger.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 5,5 år der far ikke har noe med henne å gjøre. Det er egentlig ikke noe konflikt i saken, jeg ble gravid og han valgte å ikke være involvert (vi var ikke i et forhold og familien hans truet med å kutte all kontakt med ham). Han har fått beskjed om at hun vil få navnet hans om hun spør, og at det er opp til henne om hun vil ta kontakt når hun blir voksen. Han vet også at jeg ikke vil si noe stygt om ham.

Jeg har vært vedig i tvil om jeg burde pushe ham mer, men er redd for å lage en konflikt der det nå ikke er noen, og uten at min datter får noe mer kontakt med faren sin av den grunn. Jeg har en fantastisk samboer som tar seg godt av henne, men han har også en jente fra før som nok ville blitt velig såret dersom han skulle adoptert min datter eller at hun skulle kalt ham pappa (hun bor langt unna og ser ham derfor mye mindre enn min datter gjør). Jeg er spent på hva som skjer når vi nå får en liten sammen, om min datter da blir lei seg fordi de andre to kan kalle min sambo pappa og ikke hun.

Min datter snakker mye om "pappa", forteller hva de har gjort, at hun vil besøke ham etc. Hun vet navn og hvor han bor. Jeg sier ikke så mye, og oppmuntrer henne ikke ved å spørre henne ut om de fantasiene hun lager. Jeg sjekker av og til at hun skjønner at det er på lat og sier at "det nok ikke er sikkert at det går" når hun vil besøke pappa. En eller annen gang må hun jo få en bedre forklaring, men akkurat nå synes jeg hun er for liten. Jeg er også for å aldri, aldri lyve, ikke si at pappa er glad i deg om du ikke vet det er sant, ikke si at dere kan besøke ham "en annan gang" hvis det ikke vil skje.

[Jannu]

Syns du høres veldig fornuftig ut jeg, men jeg mener at man ved direkte spørsmål "er pappa glad i meg" så syns jeg ikke man skal svare dønn ærlig og si "nei, det tror jeg desverre ikke vennen".

Kan man ikke heller da si at "såklart han er glad i deg, på sin egen måte"?

Jeg viste ikke om pappaen til gutten min var glad i han, men hadde jeg sagt det så hadde jeg knust sønnen min.

Nå er pappaen glad i han, på sin måte, men hadde han ikke vært det hadde han jo skjønt det selv etterhvert.

[Mamma1]

Jo, noen ganger er det greit å komme med en liten løgn. Jeg kunne aldri fortalt datteren min at pappaen ikke er glad i henne. Svar heller at det er jeg helt sikker på at han er. Min datter hadde ikke kontakt med sin far før hun hadde begynt på skolen. Jeg svarte på alle spørsmålene så godt jeg kunne, men ikke hele sannheten før hun ble så stor at hun kunne takle det. I dag er hun 12, er aldri på besøk hos pappaen, men det er etter hennes eget ønske.

Så fortell sannheten så langt man kan, men ikke slik at det blir for brutalt for barnet, da pynter man heller på sannheten.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke alenemor, jeg er gift. Men min eldste datter er mitt særkullsbarn, og så har vi tre barn sammen.

Datteren min er nå 12 år. Da jeg ble gravid, tok barnefar det som en selvfølge at jeg skulle ta abort. Noe som er rimelig fjernt fra min tankegang, men ut fra situasjonen ikke så rart å forvente. Han ble med andre ord dratt motvillig inn i farsrollen, og jeg skjønner at han ville distansere seg.

Husker ikke hvem som tok kontakt, men jeg dro i alle fall med en baby på 8 måneder til en by i Sverige, der han bodde med sin nye samboer- en eldre kvinne som hadde overlatt omsorgen for sine sønner til sin eks-mann. Mao litt løse fugler, begge to, sånn i forhold til barn.

Han (og nydama) flyttet tilbake for en kort periode, og de hadde litt samvær. Jeg reiste til jobbstedet hans en gang i uka, og vi fikk god service mens han skrøt av datteren sin til alle som ville høre. Da var hun 2-3 år. Vi dro også hjem til ham, der han ikke hadde noe som helst å tilby annet enn en TV med bråkete tegneserier. Downer. Innimellom ringte han på døra med penger- han brydde seg nok om henne, og oss, på sitt vis.

Så en natt ringte han og ville komme opp til meg for litt "moro". Det hadde vel gått i dass med nydama, ikke vet jeg. Det var i alle fall utrolig lite tillitvekkende.

Så forsvant han, igjen. Tilbake til Sverige, kanskje? Tiden gikk, jeg hadde fått to barn til, og så plutselig ringte de fra politiet. Det var en mann på politistasjonen som påstod han var far til mitt barn, og han ville ha nummeret mitt. Dette var et ganske heftig move fra hans side, ettersom han hadde vært ulovlig i Norge tidligere og politiet var siste instans han burde kontakte.

Denne gangen var jeg skeptisk, og ville møte ham alene først. Det gjorde vi, og han hadde nå fortalt sin familie i Frankrike om barnet. Farmor hadde sendt klær og leker og alt (som vi fikk). Nå skulle han bare dra dit på et besøk til, og SÅ ville han gjerne ha regelmessig samvær. Han skulle ringe når han var tilbake. La oss si, september. Han uttrykte også bekymring for meg, fordi jeg var alene, og jeg kom til å "ende opp som de andre taperne rundt her" (folk som satt og drakk øl klokka ti om morgenen)

September kom og gikk, oktober kom og gikk. November kom og gikk, og i desember ringte han midt i en familieferie på Kanariøyene.

"Hei, det er meg."

"...."

"Er du sur?"

"Det kan du faen meg tro at jeg er. Fuck off."

"Ok."

Det var siste samtale. Hun var vel omkring 4-5 år.

Jeg har aldri, aldri angret. Faktisk har hun aldri spurt om faren sin heller, og jeg tror ikke det er fordi jeg innprenter henne med at det er et no-go area. Jeg er ganske åpen på det. Faren hennes er ikke et ondt menneske, men han er et relativt tiltaksløst et. Han takler ikke forpliktelser, sånn er det bare. Hvis hun spør, så skal jeg fortelle, men hun er rørende fornøyd med å ha en mamma, og de siste årene en "pappa" (min mann i dag, som er helt ekstremt nøye med å likebehandle) og gir en lang beng i biologi og hvem som er hva. Det kan også ha sammenheng med at hun er like glad i mormor og bestemor, som er knyttet til henne på biologisk helt forskjellige måter.

Hun har aldri spurt, men hvis hun gjør det vil jeg ikke legge skjul på noe.

Vi planlegger også at min mann- som er faren til alle hennes søsken- skal adoptere henne som sitt eget barn. Jeg tror hun ville bli glad for det.

Men også da jeg var alene, var ikke dette noe problem. Det var ikke sårt for henne, det var ikke vondt for henne. Jeg tror vi voksne ofte legger slike følelser inn i barna fordi vi mener at de burde ha to foreldre. Vel, slik er det ikke alltid. Og at en toåring på refleks sier "papa" trenger strengt tatt ikke bety all verdens.

[AnonymBruker]

Mange sterke, fornuftige og flotte damer her!

[AnonymBruker]

Jeg er ikke alenemor, jeg er gift. Men min eldste datter er mitt særkullsbarn, og så har vi tre barn sammen.

Datteren min er nå 12 år. Da jeg ble gravid, tok barnefar det som en selvfølge at jeg skulle ta abort. Noe som er rimelig fjernt fra min tankegang, men ut fra situasjonen ikke så rart å forvente. Han ble med andre ord dratt motvillig inn i farsrollen, og jeg skjønner at han ville distansere seg.

Husker ikke hvem som tok kontakt, men jeg dro i alle fall med en baby på 8 måneder til en by i Sverige, der han bodde med sin nye samboer- en eldre kvinne som hadde overlatt omsorgen for sine sønner til sin eks-mann. Mao litt løse fugler, begge to, sånn i forhold til barn.

Han (og nydama) flyttet tilbake for en kort periode, og de hadde litt samvær. Jeg reiste til jobbstedet hans en gang i uka, og vi fikk god service mens han skrøt av datteren sin til alle som ville høre. Da var hun 2-3 år. Vi dro også hjem til ham, der han ikke hadde noe som helst å tilby annet enn en TV med bråkete tegneserier. Downer. Innimellom ringte han på døra med penger- han brydde seg nok om henne, og oss, på sitt vis.

Så en natt ringte han og ville komme opp til meg for litt "moro". Det hadde vel gått i dass med nydama, ikke vet jeg. Det var i alle fall utrolig lite tillitvekkende.

Så forsvant han, igjen. Tilbake til Sverige, kanskje? Tiden gikk, jeg hadde fått to barn til, og så plutselig ringte de fra politiet. Det var en mann på politistasjonen som påstod han var far til mitt barn, og han ville ha nummeret mitt. Dette var et ganske heftig move fra hans side, ettersom han hadde vært ulovlig i Norge tidligere og politiet var siste instans han burde kontakte.

Denne gangen var jeg skeptisk, og ville møte ham alene først. Det gjorde vi, og han hadde nå fortalt sin familie i Frankrike om barnet. Farmor hadde sendt klær og leker og alt (som vi fikk). Nå skulle han bare dra dit på et besøk til, og SÅ ville han gjerne ha regelmessig samvær. Han skulle ringe når han var tilbake. La oss si, september. Han uttrykte også bekymring for meg, fordi jeg var alene, og jeg kom til å "ende opp som de andre taperne rundt her" (folk som satt og drakk øl klokka ti om morgenen)

September kom og gikk, oktober kom og gikk. November kom og gikk, og i desember ringte han midt i en familieferie på Kanariøyene.

"Hei, det er meg."

"...."

"Er du sur?"

"Det kan du faen meg tro at jeg er. Fuck off."

"Ok."

Det var siste samtale. Hun var vel omkring 4-5 år.

Jeg har aldri, aldri angret. Faktisk har hun aldri spurt om faren sin heller, og jeg tror ikke det er fordi jeg innprenter henne med at det er et no-go area. Jeg er ganske åpen på det. Faren hennes er ikke et ondt menneske, men han er et relativt tiltaksløst et. Han takler ikke forpliktelser, sånn er det bare. Hvis hun spør, så skal jeg fortelle, men hun er rørende fornøyd med å ha en mamma, og de siste årene en "pappa" (min mann i dag, som er helt ekstremt nøye med å likebehandle) og gir en lang beng i biologi og hvem som er hva. Det kan også ha sammenheng med at hun er like glad i mormor og bestemor, som er knyttet til henne på biologisk helt forskjellige måter.

Hun har aldri spurt, men hvis hun gjør det vil jeg ikke legge skjul på noe.

Vi planlegger også at min mann- som er faren til alle hennes søsken- skal adoptere henne som sitt eget barn. Jeg tror hun ville bli glad for det.

Men også da jeg var alene, var ikke dette noe problem. Det var ikke sårt for henne, det var ikke vondt for henne. Jeg tror vi voksne ofte legger slike følelser inn i barna fordi vi mener at de burde ha to foreldre. Vel, slik er det ikke alltid. Og at en toåring på refleks sier "papa" trenger strengt tatt ikke bety all verdens.

Du har ikke best om det, og kanskje trenger du det ikke, men om du vil: her er en veldig stor og varm klem!

Du er et forbilde for alle som er i en situasjon hvor far kvier seg for å involvere seg. Du kan være stolt av hvordan du har taklet dette overfor både din datter og hennes biologiske far.

[AnonymBruker]

Det skulle stå "Du har ikke bedt om det" :-)