Kommer jeg til å bli en helt forferdelig mor?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har aldri hatt et ekstremt sterkt ønske om å få barn, men samtidig alltid sett for meg at jeg skal ha en familie en gang. Jeg har vært sammen med samboeren min i 5 år, vi skal gifte oss til sommeren, vi er begge ferdig med utdannelse og har ok jobber, vi har kjøpt hus o.l. Så av den grunn har vi begge begynt å føle at tiden nærmer seg.

Vi har hatt ferie nå, og har vært på besøk hos broren min som har 2 barn. Og etter det besøket er jeg helt overveldet. For eksempel har de en jente på 1 år, og når hun skal sove på dagen så må man synge for henne + rugge vognen. Dette burde jo ikke være noe problem. Men da jeg sto å gjorde det, så fikk jeg helt angst og tenkte "skal jeg kanskje måtte gjøre dette hver dag i mange år?".

Den samme tanken fikk jeg på mange av de tingene vi gjorde - og jeg ble veldig lei meg fordi jeg tenker sånn. Betyr dette at jeg egentlig ikke egner meg til å bli mamma i det hele tatt?

Noen som har hatt lignende tanker, og har noen råd?

[Gjest]

Litt kynisk sagt, men: Det var ikke DINE barn. Det blir som regel annerledes når det er dine egne. Da vil du gjøre alt for dem, og gi dem hele verden. (Som regel.)

[AnonymBruker]

Herregud, det er da ikke alle som synger for ungene.

Du legger opp løpet som mor selv. Du må ikke gjøre som alle andre foreldre.

[Jannu]

Jeg var ingen "typisk barneperson" som var flink med barn eller likte å passe andres barn, men det er annerledes når det er sitt eget barn.

[Gjest Gjest]

For noen år siden fikk jeg vite at "ingen" i min mors nære familie hadde klart å se for seg henne som mor før hun fikk meg. Hvorfor ble ikke utdypet, men jeg kan jo si at jeg aldri har lagt merke til dette som sønn i hvert fall.

[~white lady~]

Hei!

Jeg har aldri hatt et ekstremt sterkt ønske om å få barn, men samtidig alltid sett for meg at jeg skal ha en familie en gang. Jeg har vært sammen med samboeren min i 5 år, vi skal gifte oss til sommeren, vi er begge ferdig med utdannelse og har ok jobber, vi har kjøpt hus o.l. Så av den grunn har vi begge begynt å føle at tiden nærmer seg.

Vi har hatt ferie nå, og har vært på besøk hos broren min som har 2 barn. Og etter det besøket er jeg helt overveldet. For eksempel har de en jente på 1 år, og når hun skal sove på dagen så må man synge for henne + rugge vognen. Dette burde jo ikke være noe problem. Men da jeg sto å gjorde det, så fikk jeg helt angst og tenkte "skal jeg kanskje måtte gjøre dette hver dag i mange år?".

Den samme tanken fikk jeg på mange av de tingene vi gjorde - og jeg ble veldig lei meg fordi jeg tenker sånn. Betyr dette at jeg egentlig ikke egner meg til å bli mamma i det hele tatt?

Noen som har hatt lignende tanker, og har noen råd?

Det er jo noe foreldrene legger opp til. Du velger selv hvilke rutiner du vil ha på dine egne unger. Og dessuten, mange år? De blir jo så fort store! Før du vet ordet av det er de snart skoleunger

Jeg er heller ingen "mammatype", men ungene sine elsker man uansett.

Det er helt utrolig hva man finner seg i- stå opp hundreogørten ganger på natta for en urolig liten baby som ikke får sove. Tørke oppkast ifra unge, sengetøy og gulv for tredje gang mens en selv igrunn ligger med influensa.

Sitte i sandkassa med ungen på en søndags formiddag mens man misunner barnløse venninner som fremdeles ligger og sover.

Plukke inntørkede pølsebiter og eplebiter fram fra under sofaen.

Lista er uendelig. Poenget er at det er normalt å ha slike tvilstanker som du har, det er positivt og viser at du reflekterer over morsrollen før du hopper i det.

Å være forelder er tross alt den viktigste oppgaven man får her i livet.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri vært noen barneperson, og selv etter at jeg fikk barn selv liker jeg ikke andre barn noe særlig.

Det er noe helt annet med dine egne.

[Mooria]

Det er helt vanlig å tenke sånn. Jeg hadde bestemt meg for å ALDRI få barn noengang. Jeg likte ikke barn, rett og slett.

Så ble jeg gravid som 20-åring, og så ble jeg gravid igjen når gutten min var 3 måneder. Så jeg fødte to barn i løpet av ett år.

Nå kan jeg ikke fatte hvorfor jeg ikke ville ha barn, jeg er utrolig glad i dem og det er helt sant at det blir annerledes når det er dine egne barn.

Jeg får ofte høre at jeg er en kjempegod mor for barna mine, men jeg kan fortsatt ikke fordra andre sine barn.

[Sophie-Ann]

Jeg liker ikke andres barn, enkelt og greit. Jeg kan strekke meg til familie og nære venners barn. Har to barn selv som jeg elsker over alt på denne jord, og ville ikke vært foruten, men jeg anser meg ikke som et "barnemenneske".

Ting blir totalt anderledes når du får dine egne, heldigvis

[altflyter]

Bare det at du stiller det spørsmålet, beviser at du kommer til å bli en fantastisk mor! Det er helt annerledes med egne barn, enn med andres, og det er ikke alle som synger for barna sine:) Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg føler du har svaret ditt selv. Når du tenker sånn om niesen din - så bør du nok la være å få barn.

Ikke normalt å tenke så negativt før man blir mor.

Det er uansvarlig av deg og få barn - for hva om du ikke klarer å snu tankegangen din?

[meesah]

Jeg føler du har svaret ditt selv. Når du tenker sånn om niesen din - så bør du nok la være å få barn.

Ikke normalt å tenke så negativt før man blir mor.

Det er uansvarlig av deg og få barn - for hva om du ikke klarer å snu tankegangen din?

Hva faen er det du sier? Du må jo være usedvanlig naiv.

At man liker barn betyr ikke at man blir en god mor, og omvendt. Vi er programmert til å ta oss av avkommet vårt. Enkelt og greit. Hvis det feiler, har det stort sett veldig lite med om du liker unger å gjøre eller ikke. Dessuten er det vanskelig å ubetinget like andres barn, jeg har tre unger, er en god mor..men det betyr ikke at jeg synes barn i allmennhet alltid er fantastiske..

Da heller bikkjer..faktisk.

[Gjest Gjest]

nr 1 man må ikke på død og liv ha barn.

nr 2. egne barn er annleis og man føler seg nermere sitt barn om man synger og duller,sån er det bare.

nr 3. helsestasjoner oppfordrer til sang og møte med andre mødre på ditt barns alder og ting blir ditt eget.

[Gjest Krizzy]

Litt kynisk sagt, men: Det var ikke DINE barn. Det blir som regel annerledes når det er dine egne. Da vil du gjøre alt for dem, og gi dem hele verden. (Som regel.)