Jenter, når "fant dere dere selv"?

[Sunee]

Ca 30. Jeg merket at jeg gradvis ble tryggere på meg selv, rundere i kantene, sikrere på hvem jeg er og hva som er viktig for meg, ut i fra erfaringer og modning. Det samme trodde jeg da jeg var 20, men i ettertid ser jeg jo godt at selv om vi alle er forskjellige og kommer med ulik bagasje, så er livet stadig i endring når man er veldig ung, og erfaring, alder og en modningsprosess gjør at dette stabiliserer seg mer etterhvert. Jeg satte pris på å få mer selvtillitt, og å føle større grad av indre ro.

[lys]

Det året som har gått fra forrige høst til denne har vært et bra et år for meg. Om jeg helt har "funnet meg selv" - tja ... jeg har ihvertfall fått en ro jeg aldri har hatt før, og generelt mye bedre selvtilitt. Og er veldig fornøyd med der jeg er nå.

Jeg føler at jeg fortsatt er litt i denne "meg og bare meg"-fasen og vet ikke om jeg helt er klar for å gi slipp på friheten. Kan godt være her jeg er noen år til, men om Mr Right (for me) skulle dukke opp før den tid føler jeg heller ikke at jeg har noe uoppgjort som holder meg igjen .. tror jeg da. Jeg har jo tross alt rukket å bli 26 (og har jo et annet håp om å rekke å gifte meg før jeg blir så veldig mye over tredve )

[Tinkerbelle]

Jeg har forsåvidt alltid vært moden for alderen og mer eller mindre "stabil" (spesielt etter at jeg ble alvorlig syk som tenåring), men jeg merket likevel en stor endring i meg som begynte når jeg var rundt 26-27 år. Når jeg ble 28 år var det som om jeg hadde gått igjennom en slags læringsprosess, og etter en ordentlig "utrenskning", kunne jeg endelig begynne å nyte roen, selvtilliten og alt annet positivt som følger en slik periode i livet. Nå har en ny epoke begynt og det er herlig å oppleve.

Jeg forstår at du ikke ønsker en gjentagelse av det du opplevde i ditt forrige forhold, men jeg opplever ikke selv at den endringen som skjer inni meg ødelegger for forholdet mitt på noen som helst måte. Heller tvert imot. Jeg har vært sammen med min mann siden jeg var 15 år gammel og vi har en såpass åpen kommunikasjon oss i mellom at det som skjer på hver vår kant også innlemmes i forholdet vårt. Altså, at vi modnes sammen, selv om endringen opprinnelig startet hos en av oss. Ikke nødvendigvis nøyaktig på samme tid, for vi er jo ikke identiske, men at det en av oss bringer inn i forholdet av ny innsikt eller kunnskap kan bidra til å starte en prosess hos den andre. Det siste som skjedde hos oss var at jeg ble enda tryggere på meg selv og begynte å ta mer ansvar for å gjøre hverdagen og samlivet vårt enda bedre. Dette startet en prosess hos han også, og helt uten at jeg ba om noe som helst, ble han enda mer kjærlig og oppmerksom på meg i hverdagen. Han begynte også å sette ord på følelsene sine (i enda større grad) og for første gang på 10-14 år gråt han på grunn av sterke følelser som endelig fikk komme til overflaten. Jeg synes det var en helt fantastisk opplevelse, selv om det sikkert høres veldig merkelig ut for utenforstående.

Det jeg prøver å si er at det ikke nødvendigvis er alderen det kommer an på, men kjærligheten til partneren og viljen til å satse på forholdet og gi det godt med næring underveis. Det å la partneren ta ordentlig del i hva en selv gjennomgår av prosesser underveis og bruke den innsikten og kunnskapen man opparbeider seg til å styrke forholdet og ha det bra med seg selv, er utrolig viktig. Dette er en toveis-sak. Det fungerer ikke om det kun gjøres av den ene parten. Derfor bør du kanskje heller finne deg ei jente som er oppriktig interessert i deg og som har et ønske om å satse på forholdet deres, heller enn å selektere jenter etter alder. Du oppdager jo ganske fort om hun er trygg på seg selv, eller om hun "klynger seg til deg" på en måte du ikke er komfortabel med. Det gjelder å finne riktig person, ikke nødvendigvis riktig alder.

Lykke til da, TS! Bedre lykke neste gang.

Endret 26. august 2011 av Tinkerbelle

[Gjest HunterLady]

Dette er et vanskelig spørsmål, siden ingen egentlig vet når man finner seg selv. Hvordan skal man vite at man har funnet seg selv?

Jeg står på mitt, vet hva jeg mener og er trygg på meg selv. Likevel vet jeg at jeg har mye å lære og vet vel ikke 100 prosent hvem jeg er. Jeg er den jeg er, er det noe som heter, men hvem er det? Ikke vet jeg.

Interessant det en over meg sier, nemlig om man finner seg selv når man mister seg selv. Jeg tror det ligger mye sannhet i det. I de vanskeligste stunder og mellom de tøffeste avgjørelser er der selvet kommer fram sterkere enn noensinne.