Jenter, når "fant dere dere selv"?

[Herr Langbein]

Ja, jeg innser at trådtittel er tvetydig og vag, så jeg får forklare hvorfor jeg spør, så kanskje det er klarere hva jeg spør om:

Jeg har lyst til å møte en jente som har funnet en plass i livet hvor hun er trygg på seg selv. Trygg på sine ambisjoner, styrker og begrensninger. Som tør å stå for sine egne meninger, med livserfaring nok til å gjenkjenne når man skal stå på sitt og når man skal søke kompromiss.

Hvorfor? Fordi jenter med ambisjoner uavhengig av en partner er sexy! Og fordi når jeg satser, så vil jeg at det skal vare. Og jeg ser et repeterende tema er jenter som går fra gutten fordi de gikk inn i et langt forhold før de fant sin egen identitet. Plutselig oppdager de at det er veldig vanskelig å lære seg selv å kjenne når man i nesten hele sitt voksne liv har blitt formet av samliv og forhold, heller enn å kjenne etter hva man selv vil og hvem man selv er.

Jeg har vært med en slik jente. Hun lente seg på meg når vi ble sammen, men vokste opp til å bli en selvstendig (og flott!) jente, og en dag var behovet for selvstendighet og ensomhet større enn kjærligheten for meg. Og jeg forstår det, men det er ikke et eksperiment jeg ønsker å gjenta.

Så til spørsmålet: Hvor gammel var du når du fant din egen identitet, slik beskrevet over? :-) Og er det riktig det jeg har beskrevet, eller er det egentlig bare en fiks idé jeg har?

(Og bonus-spørsmål for å skape litt diskusjon: Hvilke hendelser formet deg?)

Endret 25. august 2011 av Herr Langbein

[Mr.Omg]

Så fint at du tar på dette temaet! Jeg har egentlig lurt på det samme.

Min erfaringer er at denne fantastiske forandringen skjer for fullt når de er ca. 30år.

Mulig jeg tar feil da

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig spørsmål, og veldig tvetydig, selv om du har prøvd å forklare hva du mener.

Jeg er i begynnelsen av tjueåra, jeg har mål og ambisjoner med hvordan jeg vil at livet mitt skal bli. Jeg står for det jeg mener, og skjønner når jeg skal stå på mitt og kreve det jeg fortjener, men som person er jeg ikke den som konfronterer folk først og mest.

Jeg har nok ikke funnet "meg selv", men det tror jeg ikke mange gjør før de kommer opp i åra.

[Gjest *Maja*]

Må si at jeg fant meg selv da jeg var 28...plutselig falt bitene på plass og jeg fant roen med meg selv. Vet ikke hva hendelese som gjorde det...kanskje livserfaring og at med alderen får en sterkere selvbilde? Selvtilliten har det aldri vært noe i veien med, men selvbildet til unge jenter er oftere mer skrantet. En prøver å passe inn, føle en samhørighet med andre jenter, en er kanskje usikker på kroppen sin og sliter gjerne med å finne ut hva en selv ønsker med livet fremfor å leve etter andres forventninger...?

I dag er jeg ikke usikker på disse tingene. Jeg er trygg på meg selv, trener og tar vare på seg selv, trenger ikke store vennekretser og snakke om alle de kule festene jeg har vært på i helgene...det holder med en håndfull gode venninner og festing er koselig en gang i blandt...

Vet ikke om dette gjorde deg noe klokere jeg

Endret 25. august 2011 av *Maja*

[AnonymBruker]

Tror det kommer veldig mye ann på jenta enn alder. Selv føler jeg at jeg har funnet meg selv med bare 22 år på baken. For 2 år siden var jeg på villspor. Må sies jeg er veldig jordnær og en tenker. Går jevnlig til psykolog for å snakke om ting som har skjedd og får hjelp til å tenke over de tingene jeg selv ikke ser og så videre. Jeg vet hva jeg vil nå, mest sannsynlig kommer det noen små endringer i drømmen, men hovedmålet mitt er der.

Det at jeg fikk hjelp med å sortere tankene etter en tung oppvekst uten identitet var nok vendepunktet mitt.

Noen vil sikkert kalle meg ung og dum, at jeg vil være helt annerledes når jeg er 30. Det skal de få lov til å mene. Men for første gang føler jeg meg trygg i min egen hud.

[Gjest Purple Haze]

Jeg trodde jeg hadde "funnet meg selv" da jeg var 20, 27, 35, 40 og nå da jeg er 43. Men jo eldre jeg blir, desto mer skjønner jeg hvor lite jeg egentlig vet Livet er en læringsprosess som aldri blir ferdig. Det er det som gjør det spennende å være menneske, man blir aldri utlært. Man tror man skjønner alle sammenhenger, man tror at alle brikkene har falt på plass, også finner man ut at, nei - det ventet meg visst noe annet rundt neste sving.

Ambisjoner og drømmer bør man ha, integritet og selvrespekt også. Men å tro at man "er i mål" mens man enda er i startgropa er i grunnen naivt, og viser at man enda har mange erfaringer foran seg.

[AnonymBruker]

Sant det purple haze. Jeg som skrev og er 22 år føler meg absolutt ikke i noe mål, og gleder meg til jeg blir eldre og kan se tilbake da og. Har jo lært allerede litt når jeg ser tilbake på meg selv som 16åring og trodde jeg visste alt men egentlig var redd innvendig. Men nå er ihvertfall verdiene på plass.

[Gjest *Maja*]

Jeg tror heller ikke at en noen gang blir ferdig utlært...livet er for komplisert. Og selv om en kan bli overrasket gang på gang gjennom hele livet så tror jeg på en indre sjelero en finner på et punkt i livet sitt...

[AnonymBruker]

Jeg ble nødt til å bli "voksen" i ung alder da det skjedde mye rart i hjemmet. I enkelte tilfeller måtte jeg ta over min mors rolle som mor og være hennes mor. Flyttet ut i ung alder for å komme meg bort fra dette. Bor nå i Danmark og studerer. Er 21. Blir mer og mer voksen i hodet og gleder meg bare til å bli eldre. Lære å leve livet og få masse erfaringer. De siste 6 mnd har jeg vært mye alene og har da lært meg selv å kjenne ganske godt. Er veldig trygg på min egen kropp og på mine verdier. Har en herlig samboer og livet har aldri vært bedre!

Jeg tror aldri jeg vil finne meg selv 100 %, men å bli mer og mer kjent med meg selv i årene som kommer.

Nå vil jeg gjerne studere, ha det fint med samboer og senere stifte familie!

Som en sier lengre opp: Tror ikke det kommer ann på alder, men på personen.

Lykke til med å finne en parter da

[AnonymBruker]

Jeg "fant meg selv" i en periode som gikk over noen år, så jeg tar heller å skriver historen i en veeldig forkortet versjon.

Jeg flyttet utenlands som 18-åring, og bodde de kommende årene i 3 forskjellige land. Da lærte jeg virkelig hva det ville si å stå på egen ben, både på godt og vondt. Jeg fikk også utfordret meg selv, syn på livet, holdninger og meninger på en måte jeg aldri tror jeg kunne fått i Norge. I løpet av disse årene fikk jeg også prøve hvordan det er å feile, god og grunding. Både det gå til grunne økonomisk og å måtte revurdere hele min fremtid da jeg (etter langt om lenge) måtte innrømme at jeg faktisk ikke kunne oppnå "hoveddrømmen" min. Etter å ha endt med en depresjon og blablabla og skulle bygge meg selv opp igjen, er jeg nå sikker på hvem jeg er og hva jeg vil, eller så sikker som jeg kan bli. (Husker en gang å ha lest et supergodt sitat om ironien i dette å være "sikker i livet", men kan ikke finne det nå.)

[Gjest Corto Maltese]

Et viktigere spørsmål er om de måtte finne seg selv når mistet de seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke akkurat si at DA fant jeg meg selv, men nå som jeg er 31 kan jeg se tilbake og si at jeg definitivt ikke hadde svarene da jeg var yngre. Jeg har alltid vært bestemt og viljesterk, og egentlig ganske klok og fornuftig også. Men likevel altfor opptatt av hva andre måtte synes om meg.

Forskjellen på meg som 21 og nå som 31 er vel at jeg har mer selvinnsikt. Jeg innser mine egne feil, og flyr ikke lengre i veggen av bagateller - noe jeg ser på som typisk fjortis å gjøre. Jeg godtar hva som er mine svake og sterke sider, og jobber for å bli bedre på de svake sidene. Jeg har egentlig veldig kort lunte, men blir stadig flinkere til å forholde meg rolig. Og så har jeg blitt mindre opptatt av meg selv, og flinkere til å se dem rundt meg. Gi et komplement, si noe hyggelig, gjør en tjeneste uten å bli spurt osv.

Selv om alt dette høres veldig Dalai Lama ut, så har jeg også blitt mye tøffere de siste par årene. Jeg godtar ikke noe dritt fra noen, og jeg har blitt mye flinkere til å skjønne hva slags folk jeg burde holde meg unna. Har hadde et par ryddeaksjoner faktisk, der negative mennesker som rett og slett stjeler energi fra meg har blitt luket ut.

Når det gjelder menn har jeg alltid vært talentløs, jeg har latt dem behandle meg dårlig - uten at jeg har skjønt at det var det de gjorde - før i ettertid. NÅ skjønner jeg det, og merker at når jeg har mer respekt for meg selv blir jeg også behandlet med respekt. Det deiligste med å være ferdig med de stressende 20-årene (for min del hvertfall) er at jeg driter i hva folk jeg ikke bryr meg om, måtte synes om meg. Dessuten har jeg aldri sett bedre ut!

Jeg vet nok ikke ALT jeg vil her i livet, men jeg har hvertfall en mye bedre forståelse og aksept for hvem jeg er nå. Og det ser jeg på alle venninnene mine også - jeg synes alle bare har blitt så bra folk de siste par-tre årene

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev over her: Forresten så tror jeg du må finne deg ei jente som har vært singel en stund, ikke minst i 20-årene. Jeg tror at man blir kjent med seg selv på en helt annen måte når man har klart seg selv, bodd alene, ordnet og fikset ting selv. Det er i 20-årene man blir voksen, og hvis man store deler av denne perioden har vært i et forhold, så trenger man kanskje lengre tid på "finne seg selv" hvis man da blir singel som 30-åring. Man definerer jo seg selv mye ut fra hvem man er i forholdet sitt.

Når jeg ser rundt meg på de jeg kjenner som har vært i forhold lenge, eller har blitt singel etter lange forhold, så virker de til å være rimelig forvirret. Det akkurat som å se seg selv på byen for 10 år siden - altså ikke alltid et pent syn

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg noensinne blir ferdig med å oppdage hvem jeg er, men at det skjer litt etter litt. Det sagt, så har jeg blitt markant tryggere i den jeg er etter at jeg bikket 30. Jeg er mer klar over verdiene og grensene mine og hvordan jeg reagerer i ulike situasjoner. Jeg kan stå for den jeg er, warts and all.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om jeg egentlig liker begrepet "finne seg selv", det er veldig vagt, og folk baker utrolig mange forskjellige meninger inn i det. For noen handler det om å finne en slags ro i seg selv, for andre dreier det seg om at man har tatt stilling til sine aspekter av livet og kanskje en lang rekke valg. Noe av problemet, slik jeg ser det, er at kvinner (eller mennesker for den saks skyld, men her diskuteres jo jentene) som mener at de har funnet ut alt av seg selv slutter å utvikle seg som person og blir fort veldig satt. For meg ville det vært utrolig negativt. At man påstår man har funnet ut av "alt" i livet er for min del et tegn på umodenhet mer enn noe annet.

For min del er det nok mer fornuftig å lete etter noen som da ikke har "funnet seg selv" i lys av det jeg snakket om over. Jeg tar heller sikte på personer som riktignok har noen sammenfallende holdninger og som har tatt et par viktige valg i livet i forhold til barn, jobb, økonomi og et par andre ting, men jeg ser aldri etter de som påberoper seg å vite alt om seg selv. Det blir rett og slett for satt for meg.

[Kaffeavtalen]

Jeg var nærmere 30 når jeg kjente på at det jeg holdt på med var feil. Jeg begynte gradvis å endre retning, for det var ikke gjort over dagen. Jeg ble mer selvstendig, jeg fikk mer selvtiliit og ble rett og slett en annen etterhvert. Men derfra og til å ta det skrittet jeg har gjort nå var det langt å gå. Nå nærmer jeg meg 40, jeg har endelig kommet meg ut av et forhold som ikke var bra for meg (ingen vold, bare så det er sagt) og jeg føler endelig at jeg er på det stadiet i livet som jeg startet prosessen til før jeg fylte 30.

Jeg har en jobb jeg trives i, jeg er trygg på meg selv som menneske og medmenneske, jeg har det rett og slett bra med meg selv, og det ser jeg speiler seg i hvordan mennesker rundt meg oppfatter meg.

Denne prosessen har vært lang, men absolutt nødvendig for min del.

[Suzy]

Jeg trodde jeg hadde "funnet meg selv" da jeg var 20, 27, 35, 40 og nå da jeg er 43. Men jo eldre jeg blir, desto mer skjønner jeg hvor lite jeg egentlig vet Livet er en læringsprosess som aldri blir ferdig. Det er det som gjør det spennende å være menneske, man blir aldri utlært. Man tror man skjønner alle sammenhenger, man tror at alle brikkene har falt på plass, også finner man ut at, nei - det ventet meg visst noe annet rundt neste sving.

Ambisjoner og drømmer bør man ha, integritet og selvrespekt også. Men å tro at man "er i mål" mens man enda er i startgropa er i grunnen naivt, og viser at man enda har mange erfaringer foran seg.

Som alltid sier du det veldig bra, Purple!

Jeg syns jeg falt veldig til ro da jeg bikket 30. Så tok livet en helt ny retning og jeg har hatt opp og nedturer i massevis frem til nå. Det dukker stadig opp nye ting, nye utfordringer, nye tanker og nye usikkerheter - nå fyller jeg snart 40 og tror, som Purple så fint sier det at det fremdeles er mer å lære.

Men selvtillit og ro fant jeg nok først rett etter 30 - om det er det du spør etter TS?

[Steinar40]

Så til spørsmålet: Hvor gammel var du når du fant din egen identitet, slik beskrevet over? :-) Og er det riktig det jeg har beskrevet, eller er det egentlig bare en fiks idé jeg har?

Det er i hvertfall ingen garanti når det gjelder kvinner rundt 40 år.

Så skal du vente på dette så venter du nok forgjeves.

[KaDust]

Å bli kjent med seg selv kan være en lang og uendelig prosess, spesielt med tanke på at ting kan endre seg etter nye funn og større lærdom.

Men rundt 20 års-alder var da jeg virkelig klarte å stå på mitt, og det jeg fant også ut hvor jeg ville hen i livet det året jeg fylte 20.

Uansett, dette er nok ganske individuelt.

[meesah]

jeg TROR jeg har funnet meg selv nå. Selv om det fremdeles er noen ting jeg ikke har forsonet meg med.

Jeg tror det handler om egenverd. Det å kunne være trygg på sg selv og hva man står for, uten å skamme seg.

For meg har det gått over mange år. Det startet da jeg fikk datteren min noen mndr før jeg fylte 19, og nå er jeg 27.

Det hjelper også når man føler at "NÅ er jeg voksen".

Utdanning, to ytterlige barn, og et par livskriser har vært med på å definere meg.

Men sån generellt tror jeg stort sett hele 20-årene går med til å finne seg selv:-)

At eksen din gikk fra deg, tror jeg ikke hadde så mye med den prosessen å gjøre. Ofte er det jo bare sånt som skjer.