Å ha lyst på barn?

[AnonymBruker]

Jeg har i alle år alltid tenkt at jeg aldri vil ha barn, jeg har aldri vært glad i barn, og har alltid syntes de er slitsomme. Jeg blir nå 28 år, og er gift. Vært sammen med samme mann i 11 år, og vi har fast jobb begge to, med god inntekt. Jeg har valgt å jobbe 70% da jeg aldri har vært opptatt av karriere, men liker å være hjemme å stelle dyr (høner, sauer, katter og kaniner) og hjem. Noe mannen min syntes er helt greit. I jobben min er arbeidstiden min utrolig fleskibel, jeg bestemmer selv når jeg vil jobbe, så lenge jeg er der de timene jeg skal ( f.eks kan jeg jobbe bare 3-4 en dag, om jeg tar det igjen senere). Og jeg har fri mandager fast. Stort sett begynner jeg på jobb halv tolv på dagen. Jeg jobber ikke hjemmefra, men det gjør mannen min.

Så jeg er fullstendelig klar over at vi har en drømmesituasjon i forhold til barn..

Det siste året så har det skjedd noe i holdningen min til å få barn. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke er like fast bestemt på å ikke få barn som jeg var tidligere. Og jeg får faktisk fryktelig lyst på iblant. Jeg har et stort behov for noen å passe på, å vise omsorg over. Det er nok derfor jeg har så mange dyr. Men samme hvor mange jeg får, så er det ikke nok. Og jeg vet jo at det ikke er det samme som å ha et barn å ta vare på. Det er ikke noe press som får meg til å tenke på dette. Bare at jeg føler at noe mangler i livet mitt, og jeg har så lyst å ha noen å ta meg av. Jeg er lei av å bare ha meg selv og mannen å tenke på.

Mannen min har heller aldri villet ha barn, og jeg vet ikke om han endrer mening. Jeg vet ikke hva jeg selv vil heller. Jeg bare vet at jeg har hatt så enormt lyst til å gi min omsorg til noen i over ett år nå..

Noen som kan gi meg råd?

[Gjest Bronson]

Spør mannen din om hva han tenker? Hvis han mener det er helt uaktuelt så er det kanskje enklere å legge fra seg tanken.

Jeg tror ikke det er mange som angrer på at de får barn, spesielt ikke når man er i en situasjon der man økonomisk, psykisk og fysisk er i stand til å ta seg av et barn.

Jeg tror man blir mer glad i sine egne barn enn man noen sinne kunne forestille seg at det var mulig å være glad i noen, så i min mening virker barn som en berikelse heller enn en byrde, selv om livet og fokus selvfølgelig blir annerledes enn når man bare har seg selv å tenke på.

[Jente_i_utlandet]

Jeg er ett år eldre enn deg, og jeg er også i et fast seriøst forhold. Som deg har jeg også alltid visst at jeg ikke ønsker meg barn. I motsetning til deg, har jeg akkurat like LITE lyst på barn nå som jeg nærmer meg 30 som da jeg var 13...

”Det siste året så har det skjedd noe i holdningen min til å få barn” skriver du, ”hva har skjedd?” lurer jeg? Hvis du ikke kan sette fingeren på hva som har skjedd, er det kanskje hormonene dine som har endret seg?... Å ha ”behov for noen å passe på, å vise omsorg over” trenger ikke bety at man *trenger* et barn. Det er IKKE noe galt i å bruke all din omsorg og passe-på-behov på kun dine dyr og din mann for resten av livet (ikke la noen mødre fortelle deg noe annet!). Sannsynligvis får dere kanskje i det lange løp et bedre og sterkere forhold som kun 2, enn hvis du måtte dele omsorgen/tiden din på barn også, særlig hvis din mann egentlig ikke har så stor interesse i å bli far...

Tenk også på barna dere eventuelt får. Dette høres ”brutalt” ut, men ingen barn ber om å bli født. Er det i det lange løp det beste for barn å vokse opp med foreldre som på et tidspunkt har følt at ” jeg har aldri vært glad i barn, og har alltid syntes de er slitsomme”? Du kan sikkert bli en god mor hvis du prøver, men hva om du ender opp med å ikke like/elske morsrollen (noe som er vanligere enn man tror)?

Kvinner som har barn liker å spøke med at kvinner på 30+/- som har mange dyr bruker dyr som ”baby-substitutt”. Det syns jeg er så teit når noen sier at jeg får lyst til å himle meg øyene, men i stedet svarer jeg spøkefullt at jeg foretrekker en hunds ”unconditional love” som varer i 7+ år i stedet for et menneskebarns ”unconditional love” som varer til trassalderen og som du må betale for i 18+ år etterpå. Men mitt hovedargument (som jeg ikke alltid sier høyt) for å ikke få barn er at jeg elsker kjæresten min så mye at jeg vil bruke all min kjærlighet/tid på vedkommende. Når det gjelder familie er ekteskap og kjærlighet hellig for meg, min livspartner og min egen lykke er min prioritet nr 1. Det er ikke egoisme. Egoisme hadde vært å dratt inn uskyldige barn når jeg innerst inne vet at jeg ikke har en genuin interesse for barn, jeg liker barn, men jeg elsker dem ikke...

”Du kommer til å angre på at du ikke fikk barn” hører man ofte. Jeg vil mye mye mye heller angre på å IKKE ha fått barn, enn å angre på å ha fått dem...

Når man Googler ”regret having children” og får 77 800 treff, det sier sitt om at det fins nok av kvinner og menn som angrer på å ha fått barn og savner sine gamle liv. Å angrer man på å ha fått barn, så fins det ingen retur-rett... Angrer man på å ikke ha fått barn kan man bli beredskapsmor/ støttekontakt/barnevakt/fostermor selv om man er godt over fruktbar alder, eller låne tantebarn.

Lykke til uansett hvilket valg du tar, så lenge det er 100% gjennomtenkt går nok alt bra. :-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to! Innlegget ditt fikk meg veldig i tenkteboksen jente_i_utlandet, og ga meg litt annen vinkling på dette. Det tror jeg at jeg trengte