Forberede barnet på ekstraordinnære ting

[LukaFrost]

I lys av tråden om barnet som ble forlatt på SFO lurer jeg på en ting.

Hvordan forbereder dere barne på at ekstraordinære ting kan skje? Gjør dere det i det hele tatt? Hva om foreldreen blir forsinka? Hva om barnet komemr bort fra foreldrene på et mer eller mindre ukjent sted? Man har jo ikke alltid kontroll på hendelser, så jeg mener man må forberede barn på at ting kan skje.

[Gjest Okusan]

Jeg har alltid prøvd å pushe mine barn mot grensen for komfort-sonen deres. Latt femåringen prøve å gå i butikken alene, la seksåringen gå hjem fra barnehagen, sjuåringen buss til skolen. Er vi på steder med store folkemengder skribler jeg telefonnummeret på armen til de minste og lar dem tusle rundt. Vi snakker om hva som kan skje hvis vi mister hverandre i byen, og om når de kan lukke opp døra hvis de er alene på kveldstid. Om hva de må passe på når de lager mat hjemme, og hva de kan gjøre hvis det skulle skje en ulykke.

Må si jeg følte at jeg hadde lyktes da eldstejenta mi (som da nettopp hadde begynt i tredjeklasse), ringte og fortalte at hun hadde gått på feil t-bane og endt opp halvveis ute av byen. Jeg forberedte meg på gråt og panikk, men jenta kontret med "Det gjør ikke noe mamma, jeg gikk ut av stasjonen, og på andre siden av veien fant jeg en bussholdeplass der det går en ekspressbuss ned til X om ti minutter, og derfra kan jeg ta linje 3. Ha det!".

Det er til barnas eget beste at de pushes litte grann. Innenfor forsvarlige grenser, selvsagt.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid forberedt barna på uforutsette hendelser. "Hva gjør man hvis..." osv. I tillegg har jeg som Okusan skriver oppmuntret og forsiktig dyttet barna ut av sine komfortsoner for å øve selvstendighet.

Skal man la barna gjøre alt i sitt eget tempo kan man ende opp med "mye rart". F.eks. som sønnen til samboeren min som i en alder av 13 år nettopp har lært seg å ta buss alene (vi bor i en liten by, ikke noe komplisert å ta buss), og som fortsatt vil ha pappa til å formidle beskjeder til svømmetreneren eller kjøpe kinobillett. Noen barn er naturlig selvstendige fra ung alder, andre må oppmuntres og pushes lett.

[Susan Sto Helit]

Nå har jeg ganske små barn, men jeg har begynt å lære eldste om hvordan han skal oppføre seg når han kommer bort fra oss voksne. (Og generelt om hvordan man oppfører seg når man ferdes i trafikken.)

Men jeg tviler på om det jeg har gjort er nok til at han ikke hadde blitt redd hvis han hadde blitt etterlatt på et sted alene, av en voksen han såvidt kjente (2. dagen på sfo) Altså det å gå fra en situasjon han var litt utrygg på, til en han var helt utrygg på.

Kjenner jeg ungen min rett, hadde han resonert seg fram til at han uansett skulle hjem, og begitt seg på hjemvei... (Skummelt, fordi han da må krysse to ganske traffikerte veier.) Og jeg hadde nok ikke funnet han utenfor SFO.

[AnonymBruker]

Som jeg allerede har skrevet i den aktuelle tråden, så har jeg lært opp ungene mine til å ta kontakt med en voksen person, eller om nødvendig stoppe en bil. De har lært seg fullt navn, adresse og telefonnummer til både meg og pappaen.

Dessuten vet de veldig godt at hvis det skulle skje at jeg ble forsinket, så er det på grunn av kø i trafikken, eller at det har skjedd noe. Og at jeg aldri kommer til å la være å hente dem med vilje.

[Jannu]

Har absolutt forberedt han.

Vi har snakket om hva han skal gjøre hvis det f.eks ikke er noen på SFO på morgenen.

Han har mobil i sekken som han kan bruke på skoleveien, just in case.

Ellers har skolen og SFO fått tlf nr til andre som de kan ringe om de ikke skulle få tak i meg, og jeg har nr til andre foreldre jeg kan ringe ved krise.

Jeg har tatt med meg et ekstra barn selv engang, og vet at de gjør de samme for meg om det er krise.

Han er alene hjemme av og til, og han vet hva han skal gjøre om noe skjer.

Hvordan man forbereder, snakker med de og leker rollespill.

[Angelheart2]

Jeg har nok ikke forberdt de så godt på slike ting, nei... har en jobb å gjøre der..

Men ble så glad her om dagen. Vi satt midt i middagen da plutselig en av 8-åringens klassekamerater sto i gangen og lurte på om han kunne få være hos oss. Han hadde blitt kjørt på trening av mamma'n sin...på feil dag... Når det så ikke dukket opp noen andre på idrettsbanen kom han på at vi ikke bor så langt unna, så han tuslet bort til oss.

Skal si det var en glad mamma i andre enden da vi ringte og sa i fra at han var hos oss.....

Smart gutt, tenkte jeg!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke forberedt dem på at de skal bli sittende alene i settinger der jeg forventer at andre voksne tar ansvar for dem - slik jeg gjør når jeg betaler for sfo og barnehage.

Men jeg har generelt sett lært dem:

- mitt telefonnummer fra de var små

- at de skal ta kontakt med voksne om de kommer bort fra meg et sted

- latt de være hjemme alene fra de var små, noen få minutter mens jeg gikk i postkassen f.eks.

- latt dem ta buss, gå alene i butikken, gå til venner, mm når de selv har vært klare for det

Man kan ikke klare å forberede sine barn på alle situasjoner. Og i enkelte situasjoner kan barn bli skremt selv om de gjør det eneste rette, og det de har lært.

Jeg mistet min sønn for et par år tilbake et sted han ikke var kjent, i en fremmed by. Han prøvde alt han kunne for å finne meg, og samtidig ble det satt i gang leteaksjon fra stedets ansatte. Jeg lette også overalt.

Men i følge hans tankegang der og da hadde han ikke gjort slik vi alltid har snakket om. Han tok ikke kontakt med en ansatt, men gikk heller ut for å finne meg.

Heldigvis fant han veien tilbake og alt løste seg. Men det var 2.5 time som skremte oss begge to. Og selv om han da var relativt stor, så satte dette en skrekk i ham. Han var utrygg og trengte ekstra støtte den første tiden.

[addict]

Nei det har jeg ikke gjort, men så er han 14 mnd gammel og ikke helt klar for å forstå slike ting enda