Min sønn - igjen...

[Gjest Hilde K S]

Min sønn på 7 år kom i går til meg og sa at han hadde så mange bekymringer.

Vi satte oss ned for å snakke om disse bekymringene som gjaldt brann og at han skulle være alvorlig syk.

Jeg forsikret han om at vi helt sikkert kom til å oppdage om det begynte å brenne siden vi har varslingsanlegg koblet til sentral.

Angående sykdom sa jeg at dersom man blir alvorlig syk, vil man oppdage det ved at man får voldsomme smerter eller at man blir svært trett.

Han roet seg, men han har ofte bekymringer av denne typen.

Det kan være jordskjelv, tornadoer eller meteorer som lander på hustaket.

Dette forverrer seg når pappaen er ute og reiser mye.

Nå trenger jeg litt tips om hvordan han kan bli tryggere !

[Gjest Emera]

Akk, ja. En føler seg litt hjelpeløs som mor når barna er redde for mye i den "stygge verden."

Seksåringen vår er likedan. Det er et helt normalt trinn i utviklingen sånn psykologisk sett. Ungen begynner å forstå at verden ikke er bare god, og han begynner å ane hva konsekvenser er.

Datteren min snakker ofte om døden for tiden. Om hvordan hun ønsker at det skal være i himmelen og sånn. Om jeg kommer til å dø før henne.

Og så er hun veldig opptatt av hvordan det er å bli påkjørt. Om man kan dø da?

Og sykdommer, da vet du... Hun har forstått at barn kan dø, de og. Her i huset er også pappa en del ute og reiser, og jeg merker at hun er mer urolig da.

Det er vanskelig å skulle forklare og trøste, for mye av det barn er redde for, kan jo faktisk skje. Det kan bli brann. Vi kan bli alvorlig syke.

Jeg tror du har gjort det riktige. Tatt ham på alvor, og snakket ut om det som er skummelt. Fortalt ham hvor sjelden fæle ting skjer, og hvordan vi kan unngå at det skjer. Det som skaper trygghet er ikke at vi kan avkrefte alle "hvis"-ene, men at vi lar barna snakke ut. Mange avfeier barnas redsler (slutt og tenk på det der og gå å legg deg), og det er ikke bra.

Vi foreldre er barnas trygghet og fotfeste. At vi hører på dem og er rolige og trøstefulle, det skaper trygghet.

Og så er det dette med å akseptere at ungen begynner å bli stor, at han tenker selvstendig! Alle mennesker bekymrer seg over ett eller annet. Det er en del av det å være menneske. Vi vil ikke at barna våre skal plages av bekymringer. Da blir vi bekymret! Særlig mammaene, da...

At barnet vårt er redd, er fryktelig for mamma, og hun vil ta det vonde vekk. Helst i går.

Vi vet hvordan det er å være redd og bekymret. Og så overfører vi den kunnskapen til barnet. Men barn er mye enklere skrudd sammen. En stund på mammas eller pappas fang, og så går det over. Mamma og pappa er verdens klokeste og sterkeste! Neste gang gjør vi det likedan. Og så går det over igjen.

Helt til denne fasen er over. For den går over!

Ikke vær bekymret, sønnen din har en flott mamma som tar ham på alvor! Det er den beste ballasten han kan ha!

Huff, dette ble langt, håper du gidder å lese det...

[Gjest Pjusk]

Jeg var så fryktelig redd for krig da jeg var liten. Og det hjalp veldig at mamma, pappa eller større søsken snakket med meg om det.

Jeg tror aldri foreldrene mine skjønte hvor redd jeg faktisk var - så jeg følte jeg ikke ble tatt helt på alvor. Men det virker som om du møter ham veldig bra med hans bekymringer. Du kan sikkert ikke gjøre ting på annen måte enn du allerede har gjort - Lytte & forklare.

[Gjest Embla s]

Stakkars liten da Tenker som du, Pjusk og Emeraldine, at det er viktig å ta ham og frykten hans på alvor. Snakke med ham, forklare ham mekanismene i de tingene han frykter. (og siden han er en engstelig fyr, skjerme ham til en viss grad).

[Gundel Gaukeley]

Så fint at du tar ham på alvor!!

Du kan godt spørre sønnen din hva han tror at kan hjelpe på de bekymringene han har. Barn har ofte gode og kreative løsninger på mange ting, men trenger litt hjelp til å gjennomføre dem.

Og ta løsningene hans på alvor selv om de kan være litt merkelige.....

Sønnen til ei venninne av meg hadde også bekymringer for at huset kunne begynne å brenne, hans forslag til løsning var at han kunne ha ei bøtte med vann på rommet. Han hadde en urokkelig tro på sine egne evner til å ordne opp bare han hadde den vannbøtta i beredskap!!

[Gjest Hilde K S]

Tusen takk for støtte ! :D

Emaraldine ; det gjør meg betrygget å lese at ditt barn også blir en smule mer bekymret når pappa er borte. Og ja, jeg skulle gjerne visket bort alt det han bekymrer seg for for mange dager siden. Tror at jeg kanskje skal bare være glad at han i alle fall SNAKKER om bekymringene sine - da kan han få hjelp til å få det ut.

Pjusk ; alltid til stede for min sønn ! Takk :D - det betyr mye.

Embla s ; takk for omtanke !

Gundel ; det skal jeg spørre han om når det er "prate på sengekanten tid" i dag.

Angående vannbøtten er det faktisk genialt !

Farmoren deres sendte dem hver sin pung med små fargede stener og sa at den skulle ligge under hodeputen slik at de aldri fikk stygge drømmer. Dette er flere år siden og jeg tror de ha mareritt sånn en gang i halvåret.