barn

[Gjest frøken]

hei.

Jeh har vært sammen med min samboer i 4 år som har et barn fra før. Vi har det veldig bra, men jeg ønsker så gjerne et barn med han og han vil ikke. Synes dette er svært vanskeli . Er det noen som er i samme situasjon?

[AnonymBruker]

Du kan ikke tvinge noen til å få barn. Det blir for dumt.

[Jannu]

Det er jo en vanskelig situasjon, da er det egentlig opp til deg.

Leve videre med han og ikke få barn, og godta det eller så må du avslutte forholdet.

Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten barn, og hadde jeg vært barneløs og møtt en som var helt sikker på at han ikke ville ha barn med meg hadde jeg avsluttet forholdet.

Så det bunner i hva du ønsker mest, et barn eller å leve med din samboer barneløs.

[Gjest Gjest]

nei det var ikke snakk om noen tvang, men jeg lurer på om jeg kommer til å angre resten av livet hvis det ikke blir noe av.. jeg har ingen selv fra før og det er mange som "maser" og forventer. Det er ingen som har noe med det , men jeg blir liksom ikke enig med meg selv...men bør kanskje bare slå meg til ro med at jeg har det bra som jeg har det. For det har jeg:) og vi:)

[Orchideae]

Barn er viktig for meg og hadde jeg møtt noen som ikke ville det; hadde jeg avsluttet forholdet. Da hadde vi nok hatt et litt annerledes syn på livet, rett og slett..

[Gjest Yu]

Du kommer til å angre bittert. Avslutt forholdet

[AnonymBruker]

Detter finner du ut etter 4år?

[Gjest Gjest]

Jeg var i samme situasjon. For meg ble resultatet at jeg ikke kunne velge ham uten barn, og det skjønte han. Så han valgte meg, med barn, og nå har vi ei nydelig datter som snart er året.

[Gjest Consensio]

Om du vil angre eller ikke, kommer an på hvordan DU takler det.

Jeg vil veldig gjerne ha barn, han vil ikke ha barn. Jeg aksepterte det og har ikke angret selv om jeg syns det er sårt når andre rundt meg blir gravide.

Nå ble jeg såpass syk etterhvert at jeg ikke vil ha barn da jeg sliter med å ta vare på meg selv i hverdagen, at jeg ikke vil utsette et barn for noe slikt. Det gjør jo ting litt "lettere"

[Leeloo]

Jeg tenker at i slike situasjoner må man tenke nøye igjennom om man ønsker/ikke ønsker barn, uavhengig av parter, eller om man "ofrer" det å få egne barn for å være med en spesifikk person.

Se for deg at han går fra deg etter at det er for sent for deg å finne noen andre å få barn med; vil det være OK for deg, du er glad for de årene du fikk med ham, eller vil du bli bitter og angre? Et godt eksempel er en historie jeg har hørt om en dame som ofret egne barn fordi mannen ikke ønsket noen. Hun blir middealdrende og kan ikke få barn lenger, han forlater henne for en yngre kvinne som han så får barn med. Det er fullt mulig han ble lurt, men uansett bittert for den forlatte part, selv om det var hun som tok avgjørelsen om å ikke gå.

Man må ta ansvar for egne valg, og det å ikke få barn man egentlig ønsker seg fordi den andre ikke vil ha er et ganske alvorlig et (likeså å få barn man egentlig ikke vil ha). Det er ikke noe galt i å ikke ville ha barn, men å forvente at et annet menneske skal gi opp noe så grunnleggende er for meg ganske alvorlig. For meg er det en dealbreaker i et forhold om man ikke er enige i dette.

Det er nok lettere for meg som allerede har barn å si dette, jeg vet jo hvor mye jeg ville gått glipp av. Jeg hadde et barn fra før da jeg traff min nåværende samboer, men jeg visste at jeg ville ha et barn til, og gjorde det klart for ham ganske tidlig at dette ikke var noe jeg ville ofre dersom han ikke ville ha fler (han har også ei jente fra før). Hadde han villet ha fler en et barn til måtte jeg nok også ha tenkt meg om. Jeg sa allerede før jeg traff ham at dersom jeg møtte en flott mann uten barn ville det være OK med to til om han ønsket det, men med dine/mine/våre holder det med ett felles.