Savn..

[Annta]

Torsdag 17. januar 2008 ble jeg oppringt av vår mor som var bekymret for Joachim. Yngste broren vår, hadde vært innom han flere ganger den dagen og det var mørkt i leiligheten. Joachim slet så med angst at det ikke var sannsynlig at han var borte på besøk. Tv`en og alt lys var slått av, det var heller ikke likt han.

Jeg trodde at han sov, for han drakk hele tiden på slutten. Han klarte ikke å stagge angsten på noen annen måte. Han fikk ikke den hjelpen han trengte i psykiatrien, så han ga rett og slett opp.

Etter en stund ringte jeg politiet. De skulle sende en bil om ikke så lenge. Dette var vel ved 20.30 tiden. Jeg snakka med mamma på telefonen, og jeg beroliget henne med at han sikkert sov av seg rusen.

Ca en time senere ringte politiet opp igjen, med beskjed om at han var funnet død. Han hadde tatt mange tabletter og drukket mye alkohol. Han hadde tatt selvmord, bare 25 år gammel.

Joachim hadde et tøft liv. Allerede fra han var 4-5 år gammel slet han med dødsangst. Jeg husker han måtte ligge sammen med mamma, for han var overbevist om at han kunne kaste opp i søvne og bli kvalt av sitt eget oppkast.

Vi hadde en barndom som var full av redsel og frykt, frykt for alt fra fyll til seksuelt misbruk.

Til tross for angsten var han en blid gutt. Alle likte Joachim. Han var lyspunktet for veldig mange på grunn av sitt smittende humør, sin gode humor og sine mange grimaser. Han elsket musikk, spilte gitar og sang. Han hadde en nydelig sangstemme. Jeg hører han synge når jeg lytter til sanger som jeg vet han likte.

Det siste året var preget av angst. Han var innlagt på psykiatriske sykehus flere ganger pga selvmordsforsøk. Han orket ikke å leve med angsten. Han sa flere ganger at han hadde to ønsker; Det høyeste var å få hjelp slik at han kunne leve et normalt liv. Om han ikke fikk det, så ville han dø. Han orket ikke å leve et liv så hemmet av angsten. Han klarte ingenting i perioder. På slutten måtte han drikke øl for å klare å gå på butikken for å kjøpe mer øl.

Ingen i psykiatrien tok han på alvor, enda selvmordsforsøkene ikke var noe rop om hjelp. Det var bare flaks at han ble reddet de fleste gangene. Han ville dø, for angstmestringen hjalp ikke på han.

Tilslutt lykkes han dessverre. Nå sover han hos englene.

God looked around his garden

God looked around his garden

And found an empty space,

He then looked down upon the earth

and saw your tired face.

He put his arms around you

and lifted you to rest,

God’s garden must be beautiful,

He only takes the best.

He knew that you were suffering,

He knew you were in pain,

He knew you might never get

Well upon this earth again.

He saw the roads were getting rough,

and the hills were hard to climb,

So he closed your weary eyelids

And whispered, Peace be thine,

It broke our hearts to lose you,

But you never went alone,

Because part of us went with you

the day God called you home…

Joachim var en blid gutt. Han var full av ablegøyer, og hadde alltid morsomheter på lager. Han etterlignet andre og hadde et skikkelig gummiansikt. Han kunne lage de merkeligste grimaser, og fikk alltid folk til å le. Han ville ikke at andre skulle ha det vondt, og var veldig opptatt av å ikke plage andre med sine problemer.

Han satt ofte med gitaren, spilte og sang. Han var fast gjest på Karaokebaren da han var på byen. Han hadde en nydelig stemme, og jeg hører han synge hver gang jeg spiller musikk som jeg vet han likte.

Han var glad i dyr. Han gikk på Jønsberg landbruksskole, og klarte seg veldig bra der. Han var veldig intelligent og tok ting fort til seg. Han var også veldig glad i barn. En veldig omsorgsfull gutt, med gode tanker og ord til alle. Han fikk alle til å le og føle seg bedre. Samme hvor deppa man var, så fikk han alltid frem smilet hos en. Det er det jeg savner mest med Joachim. Han var en varm og følsom person.

Jeg skulle gitt mye for å ha hatt en siste samtale med han. Bare for å ha fortalt han hvor glad vi var i han, og hvor mye han har gitt oss av gleder og latter opp igjennom årene.

Joachim vil alltid være i våre hjerter, vi tenker på han hver dag og er ofte på kirkegården og pynter. Minnet om han vil aldri bli borte. En så spesiell person med så mange ressurser og talenter setter spor. Hans spor vil alltid være her i form av kjærlighet, glede, latter og omsorg.

A million times I've missed you,

a million times I've cried.

If love alone could have saved you,

you never would have died.

To some you are forgotten,

to others just part of the past;

but to me who loved and lost you,

your love will always last.

It broke my heart to lose you,

you didn't go alone;

for my life went with you -sweetheart-

the day God called you home,

for things on earth didn't matter,

but now I feel so alone.

My heart will always be broken,

my life will never be whole,

until I see you again

on God's golden shore.

God's garden must be beautiful

for you are there to stay,

the rose of love within me

will bloom again someday.

We might be parted for a while,

our hearts will always be together

for one day soon,

we will hold hands again forever.

Author unknown.

[Sugerøret]

Jeg kan bare ikke finnet et vettugt ord å si ..

Det må bare ha gjort uendelig vondt

[Nabokona]

Kjære deg. Alle som har lest dette føler med deg og familien din.

[AnonymBruker]

Så trist. Jeg mistet også broren min da han bare var 27 år.

[AnonymBruker]

Veldig trist.

Ta vare på de gode minnene!