samvær

[Mamma1]

Mitt barn er 12, jeg og pappaen skilte lag da hun var 1 år. De hadde null kontakt frem til hun var ca 7. Da kom han på besøk av og til, da han hadde kommet på besøk noen ganger fikk hun overnatte når hun ville. Han bor ca 4 timer unna, noe som selvfølgelig begrenser samvær. Nå har hun ikke vært der på over ett år. Rett og slett fordi hun ikke vil. Far har vært ustabil hele livet, men har nå fått ny familie og klarer seg bra. Tidligere har han vært uskikket til å ta vare på henne.

Når hun ikke vil, og far til en viss grad har avfunnet seg med dette, burde jeg prøve å bearbeide henne slik at jeg får henne til å dra?

[Gjest Gjest]

Mitt barn er 12, jeg og pappaen skilte lag da hun var 1 år. De hadde null kontakt frem til hun var ca 7. Da kom han på besøk av og til, da han hadde kommet på besøk noen ganger fikk hun overnatte når hun ville. Han bor ca 4 timer unna, noe som selvfølgelig begrenser samvær. Nå har hun ikke vært der på over ett år. Rett og slett fordi hun ikke vil. Far har vært ustabil hele livet, men har nå fått ny familie og klarer seg bra. Tidligere har han vært uskikket til å ta vare på henne.

Når hun ikke vil, og far til en viss grad har avfunnet seg med dette, burde jeg prøve å bearbeide henne slik at jeg får henne til å dra?

Ja det burde du.

Det er din plikt etter bareneloven som sier noe om dette.

[Gjest regine]

Nei det burde du ikke.

Her må FAR på banen hvis han ønsker mer kontakt med sitt barn. Det er HANS ansvar at han har et godt forhold til sitt barn - gidder han ikke legge to pinner i kors for å få til det, så lar du barnet slippe.

Du skal selvsagt ikke aktivt motarbeide evt. forsøk fra faren - men det er altså ikke ditt ansvar. Støtt jenta di i det hun vil.

[Jannu]

Når han har vært så ustabil så forstår jeg at hun ikke har så veldig lyst!

Egentlig syns jeg det er faren som bør sette seg ned og legge alle kort på bordet, og si unnskyld til henne!

Hun er så stor at han kan snakke med henne og fortelle at han er lei seg for at det ikke har vært bra før, men at ting er annerledes nå hvis hun vil gi han en sjanse. Skjønner ikke far det selv, så er det ikke noe i veien for at du forteller han at det kan hjelpe på hele situasjonen.

Så bør hun få tenketid og ikke noe press, og at du støtter henne uansett hva hun velger, og jeg syns hun skal få bestemme selv da hun ikke "skylder" faren noe, og ingen har godt av et påtvunget samvær i den alderen.

Reglene sier "Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener."

[Mamma1]

Ja, jeg føler ikke at jeg gidder å mase mer med det. Hun forteller at han er sint, får henne til å grine, tvinger henne til å spise nat hun ikke liker og blir veldig fort sur. Hun får også straff for ting som er helt uten mening. .med straff så mener jeg å bli sendt på rommet.

[Mamma1]

Jeg har prøvd å snakke med han også og fortelle at jeg ikke syns han skal være så streng med henne i og med at de ser hverandre så sjelden, han er enig der og da, men ikke i praksis.

Kjenner jeg blir oppgitt, men så lenge hun ille vil tror jeg hin har det bedre her.

[Gjest frøken am]

Husker at det var lange perioder jeg ikke ville til pappa (mange stygge grunner) og mamma var uvitende og trodde jeg bare var vrang.

Dessuten var hun redd det skulle bli helvete med rettsapparat og advokat, fordi man ikke kan nekte far samvær...

Vel, en dag ga hun etter og jeg slapp og dra.

Det var hun bare glad for.

Stå på, hør på datteren din. Mye viktigere at HUN har det bra enn at far skal "få samværet han har krav på".

Datteren din er den som har krav på en trygg hverdag.

[Mamma1]

Ja, jeg krever ikke at hun skal dit, har oppmuntret henne, det er alt. Nei, tror ikke hun kommer til å besøke ham mer, og slik som han har oppført seg så syns jeg ikke så synd på ham heller. Som man reder så ligger man.