Burde noen tatt kontakt med barnevernet?

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vært i en fase hvor jeg hver dag reflekterer over barndommen min. Interessen for psykologi gjør at jeg ofte tar meg selv som eksempel når jeg leser om ting. For snart 1 år siden hadde jeg bodd alene i nesten 2 år, men da jeg opplevde økonomiske vansker, måtte jeg flytte til mor og far. Deretter har følelsen av selvstendighet knust i tusen biter. Med dette har minner og ting jeg har prøvd å glemme dukket opp.

Det jeg har spurt meg selv i det siste er, hvorfor tok aldri lærere på skolen min kontakt med barnevernet? Kansje det var fordi slike ting ikke ble tatt så seriøst for 10-15 år siden? Føler at barnevernet blir kontaktet for mindre saker enn de symptomer som jeg viste nå for tiden.

Om du var en lærer, ville du tatt kontakt med barnevernet, om du så en liten, tynn, blond jente som:

- Hadde dårlige sosiale evner, både med barn og voksne, og ikke ville si sitt eget navn når noen spurte?

- Var livredd og begynte å gråte av å gå inn i mørke rom?

- Spiste sjelden matpakka si, og noen ganger ikke hadde matpakke?

- Du fant 2 matpakker med mugla mat i rygsekken hennes, og viktige papirer til foreldre og timeplaner lå trødd helt nederst?

- Sluttet helt å gjøre lekser

- Smilte sjelden

- Foreldre dukket sjelden opp på foreldremøter

- Aldri godt nok kledd for været, hadde sjelden gymklær med seg

Nå har jeg ikke gitt alle detaljer om alt som skjedde rundt disse punktene, noen kan rettferdiggjøres, og noe er småfeil, men læreren jeg hadde gjennom hele barneskolen, skulle hun ha reagert på disse tingene?

Det skjedde ting i hjemmet som mine foreldre trengte hjelp til, og ting som jeg opplevde som ødeleggende. Det var ikke et utviklende sted for meg å vokse opp, og jeg føler meg fremdeles hemmet av mor og far, som jeg gjorde da jeg var barn. Jeg eter meg selv opp ved å tenke på at noe kunne ha blitt gjort, jeg kunne fått noen til å grave ned i hva som skjedde med meg, de tingene som jeg ikke kunne vise noe symptom på i skolen.

[AnonymBruker]

Det du skriver er noe jeg kjenner meg ganske godt igjen i. Jeg har akkurat de samme tankene, og jeg har hele livet alltid bare bitt det i meg og fortsatt.

Jeg har skrevet noe om dette her faktisk. Det var første gangen jeg sa noe som helst om det. Tilogmed som anonym var det ufattelig vanskelig å få skrevet dette ned og jeg slet virkelig med å gå i detaljer. Jeg gjorde det forsåvidt ikke så detaljert, men så langt bak som jeg kan huske så har det vært vanskeligheter. Nå ble jeg alene da jeg var 14, da var min siste forelder død. Dessverre så hadde jeg heller ingen besteforeldre, ingen onkler og tanter. Egentlig ikke noen. Men jeg hadde min storesøster. Hun har ofret mye for meg, men jeg var da blitt så innesluttet og tom at jeg delte aldri mine syn og meninger. Og jeg ble sittende i en ond sirkel. Jeg sliter med dette idag også. Nå er det 14år siden.

Har lyst å ta dette opp med legen, men det steget er for meg så stort å ta nå at jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Men det kan hende du er litt flinkere en hva jeg er og kanskje kommer deg dit for å sette igang prosessen. Det er vel det eneste riktige å gjøre.

Ønsker deg lykke til.. Håper du får tatt tak i dette og at du kommer videre.

[AnonymBruker]

Det samme spør jeg meg om.

Jeg var stille, inneslutta, sa aldri et ord. Var tynn og blek og alltid engstelig. Aldri noen som satte spørsmålstegn ved dette, noe jeg ville gjort idag.

Idag griper barnevernet inn ved saker de ikke hadde trengt å gripe inn i...og de griper inn i saker om et barn er borte 1 uke fra skolen pga sykdom..

[AnonymBruker]

Idag griper barnevernet inn ved saker de ikke hadde trengt å gripe inn i...og de griper inn i saker om et barn er borte 1 uke fra skolen pga sykdom..

I såfall hadde vel omtrent alle barn vært barnevernsbarn? Det er jo selvsagt andre ting med i bildet enn at barn er borte fra skolen i en uke pga sykdom hvis barnevernet kobles inn. F.eks. at foreldrene ikke gir beskjed om sykdom og at skolen ikke får tak i foreldrene.

Det er dumt å spre sånn skrekkpropaganda. Noen tror på sånt og blir unødvendig skremt.

Når det gjelder ts: Noen burde kanskje reagert, men det er vanskelig å svare på ut fra det du skriver. Det kommer an på en rekke ting. Men ja, skolen har generelt vært altfor redd for å koble inn barnevernet. De har blitt bedre på å melde fra om bekymringer, men de er fortsatt for redde for å trå feil. Men man skjønner jo hvorfor når man leser hattråder mot både skole og barnevern fordi de undersøker saker der barn ikke har det godt. Jeg tror alle ville blitt flinkere til å passe på at barn ikke lider unødig hvis det var mer akseptert i samfunnet at barnevernet undersøkte hjemmeforhold, istedet for at folk blir dødelig fornærmet og skriker opp om maktmisbruk straks barnevernet blir nevnt.

Har du noen du kan snakke med om tankene dine, ts? Kanskje du kan få snakke med en psykolog? Jeg tror det kunne vært bra for deg å få luftet tanker og følelser med en som kan hjelpe deg med å bearbeide opplevelser i barndommen.

[Gjest Gjest]

det er slik at man refekterer over sin egen barndom når man får livet sitt i perspektiv.

man velger desverre ikkje sin familie.

videre er det ikkje altid lett å sette fingen på noe spesielt.

noen barn er glemske og har kansje ikkje lyst å spise sin mat selv om dei har fått med.

men foreldre bør sjekke sekken jevnlig selv om barn gis ansvar for å rydde i den og levere viktige papir.

kansje skolen har prøvd å kontakte dine foreldre uten at du vet dette?

barn får ikkje med seg alt.

eg blei innkalt til møte med skulen da mitt barn hadde sosiale problem,og dei ønsket å sende saken til barnevernet.eg sa meg enig i dette og var positiv til hjelpetiltak.men vis eg ikkje hadde skrevet under papirene ville d vert vanskeligere for skulen å sende mld til barnevernet.

barnet ble utredet av ppt og bup i etterkant og barnevernet såg ingen feil i heimen heldigvis.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si om de skulle ringt barnevernet, men de burde tatt en samtale med dine foreldre. Så kunne de utfra og etter samtalen vurdert om de burde ringt da.

Selv vet jeg at skolen burde ringt barnevernet angående meg, men det skjedde aldri.

Jeg har mange ganger tenkt at hadde jeg møtt min gamle barneskolelærer skulle jeg spurt om de virkelig var helt blinde eller om de bare lukket øynene.

Jeg vokste opp med mor og stefar, hvor stefar var alkoholiker og misbrukte meg seksuelt.

Han var voldelig og det var alltid bråk hjemme.

Min far var og alkoholiker, så enten jeg var hjemme eller hos han så var det drikking og bråk. Ingen trygg base noe sted.

Jeg var uflidd, jeg hadde ikke med meg sekk på skolen, jeg ungikk alle spørsmål om hjemme, jeg gikk hjem i første friminutt og hentet sekk og mat nesten hver dag, jeg bar tydelige preg av hvordan ting var. Politiet kom til oss på natta uten at de heller tok kontakt med barnevernet.

Jeg husker den eneste som stilte spørsmålstegn var min barnelege når jeg var rundt 10 år, og jeg nektet så panisk at det burde lyse igjennom. Jeg nektet fordi jeg var redd for å fortelle noe, redd for konsekvensene om stefar fant ut at jeg hadde sagt noe. Legen trodde nok på meg, for barnevernet ble ikke kontaktet.

Jeg er et løvetann barn, som har det relativt bra i dag, men at jeg er preget av barndommen kan jeg ikke nekte for.

Jeg er nok litt overbeskyttende ovenfor egne barn, jeg stoler ikke på andre og er derfor litt ensom ulv.

Min barndom er ikke noe jeg tenker så ofte på, men jeg har mine dager hvor jeg føler at hele verden svikta. Jeg hadde ingen barndom, jeg måtte takle alt selv alene.

De viktigste og nærmeste i livet mitt, mor og far sviktet meg helt.

[AnonymBruker]

Om du var en lærer, ville du tatt kontakt med barnevernet, om du så en liten, tynn, blond jente som:

- Hadde dårlige sosiale evner, både med barn og voksne, og ikke ville si sitt eget navn når noen spurte?

- Var livredd og begynte å gråte av å gå inn i mørke rom?

- Spiste sjelden matpakka si, og noen ganger ikke hadde matpakke?

- Du fant 2 matpakker med mugla mat i rygsekken hennes, og viktige papirer til foreldre og timeplaner lå trødd helt nederst?

- Sluttet helt å gjøre lekser

- Smilte sjelden

- Foreldre dukket sjelden opp på foreldremøter

- Aldri godt nok kledd for været, hadde sjelden gymklær med seg

På grunnlag av dårlige sosiale evner og sjenerthet ville jeg ikke tatt kontakt med barnevernet, men med foreldrene. Det er mange grunner til at barn er slik.

Mange barn er også mørkeredde, så her ser jeg heller ingen grunn til å kontakte barnevernet.

Mange barn glemmer matpakke, vil ikke spise på skolen. Ikke på grunnlag av dette.

Når det gjelder muggen mat i sekk og viktige papirer kommer det helt an på alderen på barnet. Når barna blir eldre må de ta mer ansvar for slike ting selv. Og noen ganger glemmer de å gi ting til foreldrene. Men hadde barnet vært lite hadde jeg tatt kontakt med foreldrene, ikke barnevernet.

At barnet ikke gjorde lekser ville jeg også tatt med foreldrene.

Noen barn smiler aldri, selv om det ikke er noe galt.

Igjen, ville jeg tatt det med foreldrene at de aldri kom på foreldremøter mm. For noen er det vanskelig å komme til slike ting, og noen dukker aldri opp uten at det er fare for at barnet er utsatt for omsorgssvikt av den grunn.

Igjen synes jeg dette er en sak jeg ville tatt med foreldrene.

Når det er sagt:

Summen av alle disse tingene på et barn ville gjort at jeg ville tatt kontakt med barnevernet om ikke kontakt med foreldre og helsesøster på skolen hjalp.

Så hadde jeg vært din lærer ville jeg nok endt med å kontakte barnevernet.