Flere som er lei av å prøve?

[AnonymBruker]

Nå har vi prøvd mer eller mindre aktivt et år og før det et år ganske "useriøst" siden jeg nettopp slutta på p-sprøyta og ventet på at hormonene skulle forsvinne ut av kroppen. Jeg føler at vi har prøvd alt. At jeg hver gang mensen har kommet har tenkt "jaja, da timet vi kanskje feil da" eller "det går sikkert neste gang". Men nå begynner jeg å gå lei. Jeg vet jo egentlig ikke om alt fungerer helt som det skal etter sprøyteslutt. Mannen har prestasjonsangst som bare blir verre for hver syklus det ikke går. Jeg har forsøkt å si at vi tar det som vi kommer og at han ikke må stresse. Men selvfølgelig er det ikke så lett... I tillegg er han ikke så seksuell av seg at jeg kan si at "la oss ha sex bare for gøy" uten å si at "nå er det EL-tid". Begynner faktisk å bli møkka lei av å

Måtte bare lufte litt frustrasjoner, og kanskje er vi flere i samme båt? Det kan jo være godt å dele dette med noen....

[Athene]

Jeg er ikke lei av prøvingen i seg selv, men jeg var en stund vanvittig lei av uteblivende resultater. Etter å ha blitt ferdig utredet og fått beskjed om at vi ikke kan få barn uten hjelp har også forventningene her dalt. Og jeg er tilbake der jeg slapper av og setter pris på det jeg har i livet mitt, og med tålmodighet venter på prøverør. Vi har prøvd i 2-3 år.

Når det gjelder prøvingen høres det ut som om dere har et for anstrengt forhold til det. Om man måned etter måned hopper i senga fordi det er den tiden i måneden, ødelegger man sexlivet og forholdet på sikt. Det er greit å huske på at dersom man har et normalt sexliv, og fysisk kan bli gravid, så blir man det fort nok. Det er nok å ha sex hver tredje dag for å treffe en av de fruktbare dagene.

Det å prøve "alt" er også ganske nyttesløst. Det er ingen av kjærringrådene der ute som faktisk virker, det medfører bare mer stress.

Jeg vet at alt dette er enkelt i teorien, og ufattelig vanskelig i praksis. Ikke mist dere selv i prøvingen. Er dere i stand til å få barn (sannsyligvis er dere det så snart hormonene er ute av kroppen din) blir dere gravide fort nok uansett hvor mange triks dere prøver og hvor ofte dere har sex. Om ikke må det sterkere skyts til enn diverse tips og råd du finner på nettet.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er drittlei av prøving. Det er så lett å si "slapp av, ikke tenk på det, så blir du gravid" Men nei, jeg har både prøvd å tenke uendelig mye på det, og knapt tenke på det, men gravid har jeg ikke blitt åkke som. Vi er straks ferdig med utredning, og ivf blir vel neste steg for oss, etter halvannet års resultatløs prøving.

Kjenner jeg er litt misunnelig på de som greier å opprettholde et normalt sexliv gjennom langvarig prøving. Selvfølgelig må vi treffe EL, og det er vi heldigvis begge opptatt av. Men da har vi gjerne holdt på så intenst, at det blir en laaaang pause til neste gang lysten dukker opp.. Ikke blir de særlig spennende, de "inseminasjonsrundene" heller, ikke alltid, ihvertfall. Heldigvis leverer gubben omtrent på kommando, jeg tror ikke jeg hadde greid å skulle tilfeldigvis forføre ham hver eneste måned..

Lykke til, håper det klaffer snart! Og hvis ikke anbefaler jeg å komme i gang med utredning, særlig test av sædkvalitet er utrolig enkelt å gjøre. I tillegg kan det jo være lurt å enten bruke el-tester eller tempe, slik at du faktisk vet at, og når, du har hatt eggløsning.

[AnonymBruker]

TS her. Mannen min leverer ikke på kommando og sliter for i det hele tatt få utløsning for tida. Det er ekstra frustrerende for oss begge. For alt kan ligge til rette, men hvis han ikke "leverer" så hjelper det liksom ikke. Skal vi bare la humla suse og ha sex så ofte som vi føler for det er jeg redd det kommer til å ta flere år før vi bllir gravide og man har jo lixom ikke ubegrenset med tid heller... Men det er godt å få dette ut. Man kan jo ikke snakke med noen om dette IRL heller på en måte...

Lykke til dere som sliter. Håper resultatet kommer snart.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er også lei! Nå har det gått over 1 år og kjenner jeg blir så lei meg når tr kommer måned etter måned! Alle prøver til både min mann og meg er fine. Nå venter jeg på å bli innkallt til laparaskopi. Gruer meg veldig til dette. Vet noen av dere hvordan dette foregår? Har prøvd alt av kjerringråd, men nå gidder jeg ikke mer.

Det er vanskelig med venninner som har fått barn som kommer med: slapp av, så skjer det. Lettere sagt enn gjort! Tenker jo på dette hele tiden. Tenk om jeg ikke kan få barn!!

Jeg er veldig glad på mine venninners vegne, men det er vanskelig når det er snakk om babyene deres hele tiden.

Masse lykke til alle sammen! Vi får satse på at det klaffer for oss snart:-)

[AnonymBruker]

Ja, jeg er også lei. Har som ts prøvd tilfeldig i et år og så aktivt i et år. Tida er inne for å oppsøke lege, men hver måned tenker jeg at vi skal forsøke selv bare en gang til...

Sexlivet fungerer fint, og samboeren virker ikke som han lar seg stresse. Men så har også han et barn fra før, mens jeg er barnløs og i midten av 30-årene og hører klokka tikke altfor fort. Vi ønsker oss jo begge to en liten en, men det er på en måte uendelig mer viktig for meg enn for ham, siden jeg kan ende opp uten noengang å få et barn.

Jeg er lei av å følge med på kalenderen. Lei av å få mensen IGJEN. Lei av å finne på unnskyldninger for ikke å drikke alkohol i prøveperiodene. Lei av å huske på at jeg må ta folat og ikke spise spekeskinke og ikke bruke naproxen mot menssmerter osv.

[AnonymBruker]

Jeg begynner også å bli utrolig lei nå.. Vi har prøvd aktivt i over ett år, men droppet prevensjon for snart to år siden. Skjønner ikke hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å få det til å klaffe, hører jo stadig vekk om de som blir gravide på første og andre forsøk

Utrolig lei av å høre "bare slapp av, så løser det seg nok". Hvis det var det å være avslappet som var nøkkelen, så burde jeg i hvert fall ha blitt gravid i løpet av det første året, da vi overhode ikke prøvde aktivt, men bare hadde et normalt sexliv uten prevensjon, og lot det som skjedde skje (som jo var fint lite...)

Jeg har bestemt meg for å ringe lege denne uken for å starte en prosess med utredning. Er selvsagt litt engstelig for hva de evt. måtte finne ut, men samtidig er det bedre enn å gå og være usikker og gå med håpet slik jeg gjør nå, måned etter måned.

Jeg er så lei av mensen at det er helt sykt, og de siste månedene har jeg grått noen bitre tårer hver gang mensen kommer fordi det føles så utrolig urettferdig at akkurat vi skal ha så store problemer med å bli foreldre..

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i tre år vi, og nå vi kommet et skritt videre. Orker ikke være triste lenger, rett og slett. Er egentlig mest oppgitt.

[Gjest Alabama]

Joiner dere her. Drittlei. Skulle ønske at sex bare kunne være sex igjen.

[S@va]

jeg også! Møkka lei! HAr i alle fall begynt å drikke alkohol mellom mens og EL nå. Leste et sted at de som er totalt avholdene fra alkohol er de som må vente lengst på å bli gravide. Men etter å ha prøvd og lest alt tror jeg ikke lenger på noen vidunderkur. Fantastisk lettelse å se at det er flere i samme situasjon!

[Gjest Vettel]

Etter snart tre år er vi temmelig lei ja. Skulle ønske att jeg ikke hver eneste syklud har en bitteliten spire av håp, "NÅ klaffer det!" - for så konstantere at det ikke hender noe.

Kan jeg ikke bare gi blaffen??? La humla suse, leve livet.

Og med IVF blir det jo enda vanskeligere å koble av, medisiner flere ganger om dagen, blodprøver, kontroller, undersøkelser. Må si UL er virkelig ikke skremmende lengere. Drar av buksa lett som en plett! :gjeiper:

[Gjest Alabama]

Må si UL er virkelig ikke skremmende lengere. Drar av buksa lett som en plett! :gjeiper:

[Athene]

Og med IVF blir det jo enda vanskeligere å koble av, medisiner flere ganger om dagen, blodprøver, kontroller, undersøkelser. Må si UL er virkelig ikke skremmende lengere. Drar av buksa lett som en plett! :gjeiper:

Haha... Kjenner til den. Kan knapt erindre den gangen GU var skummelt. Og jeg ramser opp medisinske begreper og prøvehistorie før gyn. rekker å stille spørsmålet. Og møter til timer med fullstendige charts og alle relevante papirer... Prøving har på mange måter blitt en vitenskap. Selv om jeg hele tiden har vært opptatt av å ikke la det gå utover forhold og sexliv.