Si nei til å være forlover

[AnonymBruker]

Heisann alle på KG, håper dere kan hjelpe meg litt

Situasjonen er som følger at min kommende manns førstevalg takket nei til å være forlover. Han tar det litt tungt, og sliter med å skulle spørre noen andre når han har fått et avslag. Dette skjedde for flere måneder siden. Han kjenner ogå på det at det føles litt rart for man vil jo ikke at noen skal føle seg som andrevalget, samtidig som man er nødt til å ha forlover. Jeg vet at det er flere av hans venner som hadde synes det hadde vært kjempestas å være hans forlover, men jeg forstår jo at det er en litt rar situasjon.

Kjenner jeg selv sitter med en prestasjonsangsfølelse rundt det å spørre min venninne om hun vil være min forlover etter dette skjedde, og jeg har utsatt det veldig lenge, men hvor tungt skal man egentlig ta det hvis man får nei?

Vi gifter oss på tinghuset så det blir jo ikke som om forlovere kommer til å ta store oppgaver, kun være vitne og bli med oss å spise middag etterpå, så forstår ikke helt hvorfor vennen hans takket nei (selv om folk selvfølgelig er forskjellige og vi må respektere hans valg). Vi skal ikke ha feiring før helgen etter vielsen, og ingen av oss forventer utdrikkingslag. Kjenner jeg blir ganske stressa for det begynner sakte men sikkert å nærme seg dagen med stor D, og vi sitter begge uten forlover fordi begge vegrer seg for å spørre siden dette skjedde for en god del måneder siden. Skal ha koselig middag med venninnen min, og da tenker jeg at jeg bare må hoppe i det!

Har noen opplevt det samme, eller takket nei til å være noens forlover?

[AnonymBruker]

Det kan jo være en form for sjenanse eller sosial angst som gjorde at han takket nei.

Samboeren min har opplevd å bli "andrevalget" en gang. Han takket ja, og grunnet til at den første forloveren trakk seg, var vel at de kanskje egentlig ikke var så nære som brudgommen trodde, det var stor aldersforskjell osv. Men min samboer tok det på strak arm og stilte opp.

[AnonymBruker]

Jeg har takket nei til å være forlover to ganger. Den ene gangen fordi jeg var syk og ikke ante om jeg kunne være til stede verken under forberedelser, seremoni eller bryllupsfest, og den andre gangen fordi jeg rett og slett ikke følte jeg kunne være med på å papirfeste et forhold jeg visste allerede var fullt av vold og mishandling, uansett hvor glad jeg er i venninna mi.

[Tillie]

Jeg var veldig nervøs før jeg spurte min forlover, men hun sa ja Jeg har ingen typisk "bestevenninne", men flere jentegjenger fra ulike perioder i livet. Valgte hun jeg prater best med, og som jeg regnet med at ville gjøre en god jobb. Bare spør du, sier hun nei var det ikke riktig valg!

[Annta]

Ja, jeg har sagt nei en gang. Det var fordi hun som spurte spesifiserte veldig at hun som hun i utgangspunktet skulle være forlover ble syk og ikke kunne, og gjorde det veldig klart at jeg ikke var noe førstevalg..

[AnonymBruker]

Ja, jeg har sagt nei en gang. Det var fordi hun som spurte spesifiserte veldig at hun som hun i utgangspunktet skulle være forlover ble syk og ikke kunne, og gjorde det veldig klart at jeg ikke var noe førstevalg..

Uffda, det var ikke spesielt omtenksomt :S

[fridr]

Da hadde nok jeg også svart nei

Det ville jo føles som at jeg bare blir "brukt".

Lite ærefullt!

[Gjest gurimalla]

Jeg sa glatt ja som andrevalg da brudens førstevalg måtte melde avbud. Det hadde jeg ikke noe problem med, jeg visste at jeg var en veldig god venninne av bruden uansett om jeg var forlover eller ikke.

Hvis bruden hadde sagt at hun egentlig ikke ville ha meg hadde kanskje svaret blitt et annet.

[Frysepulver]

Jeg har trukket meg en gang... Vært forlover to ganger, men i de andre bryllupene har alle liksom bidratt, vi er en jentegjeng som samarbeider.

Noen jeg kjenner valgte å ikke spørre brudgommens bestekompi om å være forlover fordi han ikke torde å holde tale... Det synes jeg er en litt ræva begrunnelse; da holder han vel bare ikke tale, da...

[AnonymBruker]

Jeg takket nei en gang.

Jeg er veldig glad i vennen min, men mannen han fant seg var en hurragutt som jeg rett og slett ikke likte. Ja, vennen min ble lei seg, men skjønte begrunnelsen. (de flyttet forøvrig fra hverndre 2 måneder etter de inngikk partnerskap)