Når introdusere ny partner for barna?

[AnonymBruker]

Vi er i et relativt nytt forhold. Vi har brukt tid på å bli kjent, og kjenner at dette er noe vi vil bygge videre på.

Vi har begge barn, og startet så smått å snakke med dem at vi møter den andre- men ikke introdusert barna for den andre enda.

Barna har reagert forskjellig, de er også i forskjellige aldre, så det er normalt.

Noen av barna har uttrykkt ønske for å treffe den andre, mens andre igjen har sagt at de ikke ønsker å møte den andre.

Når er det riktig å introdusere? Og på hvilken måte?

(Høres ut som om det er en skokk med unger her, det er ikke det... men alles behov må jo taes med).

Noen med gode erfaringer fra egne liv som vil dele?

[AnonymBruker]

Den dagen dere er 99% sikre på at dere skal dele resten av livet med hverandre.

[Jannu]

Når dere er seriøse og virkelig innerst inne begge tror at dette er DEN store kjærligheten.

[Gjest drmr]

Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg siden jeg ikke har barn selv, men har nylig blitt sammen med en kar som har to barn. Jeg begynte derfor å undersøke litt om det å bli bonusmor. Hvordan skal jeg forholde meg til det... Jeg ble anbefalt boken "Andrekoneguiden", og etter å ha lest den anbefaler jeg den videre. Den tar opp blandt annet dette temaet, ting som er viktig å unngå (for eksempel å gi barna muligheten selv til å velge når dette møtet skal skje er ikke bra, barna skal slippe dette ansvaret) og hvordan man kan gå fram.

Lykke til ihvertfall!

[Gjest AB]

Ja det var et godt tips, skal kjøpe boken:)

Jeg mener jo også at man skal være sikker, samtidig som jeg ikke kan være 100% sikker før jeg ser partneren min sammen med barna mine.....

Men tid har vi nok av så satser på at det går seg til

Takk for svar!

Ts

[Gjest Thessie!]

For et halvt år siden flyttet vi fra pappa. Et par uker etterpå sa mamma at hun var i et nytt forhold. Vi hadde møtt fyren tidligere så vi visste hvem han var selv om vi ikke kjente ham. Det tok ikke lange tiden før han kom på besøk og hun forventet at vi skulle synes at det var greit. Situasjonen er jo ikke helt lik, siden vi nettopp hadde flyttet fra pappa, men jeg synes det er viktig å snakke med dem om ham. Men du bør vente en stund til de har blitt noenlunde vant til tanken med at du har blitt sammen med en. Og det er viktig at du i begynnelsen ikke ''tvinger'' ham på de, korte møter går selvfølgelig greit, men gi de tid og ikke tving de til å være med på ting dersom de ikke ønsker.

[Mamma1]

Jeg har vært i situasjonen, dvs jeg var eksen han hadde barn med.. Han introduserte henne bare etter noen uker, altfor tidlig. Jeg mente det burde gå et år.

[AnonymBruker]

Huff ja skjønner at det ble vanskelig etter så kort tid. I begge tilfeller har det gått over 1år siden brudd her. Og vi har som sagt ingen hast. Nå nevner barna det selv av og til, og viser litt interesse for hvem denne personen er. Men vi har som sagt ikke foreslått noe møte og vil vente med det.

[Mamma1]

Det syns jeg er flott.. Min eks ble singel igjen etter noen mnd. Veldig ustabilt for barnet. Skjønner ikke helt hvorfor det skal haste sånn heller.

[AnonymBruker]

Min mann og jeg datet leeeeenge før det ble aktuelt å introdusere hans 8 årige datter. Det var jeg som holdt igjen, da jeg følte det som veldig overveldende at han var enkemann med et barn fra før.

Han hadde imidlertid fortalt barnet om en veninne som han pleide å gå på kino sammen med siden han alltid måtte skaffe barnevakt for å få dette til utenom de tidspunkt hun var på skolen og vi kunne snike inn en lunsjdate.

Etter ca 8 mndr dating ringte jeg han mens han satt i bilen med datteren. For seg som hun er hører jeg henne i baksetet si ” pappa, jeg vil snakke med din veninne xxxx.....” jeg får en 8 åring på telefonene som sier ” hei, jeg heter xxx og jeg har gledet meg sånn til å møte deg for pappa er så glad hele tiden når han snakker om deg. Kan du ikke komme å besøke oss i morgen.... da var det ingen vei utenom, så jeg takket for invitasjonen og lovet å komme på besøk førstkommende lørdag.

Jeg var overstadig nervøs dengangen. Mye verre enn noe annet jeg har utsatt meg for. Men tingene falt på plass fra dag en for vår del og jeg har nå en stedatter som har smeltet meg fullstendig.

Så jeg tror ikke man skal vente nåt ungene uttrykker ønske om å treffe ny partner. Jeg tror de kan føle at foreldrene holder noe skjult for dem, og det er nok ikke helt greit det heller....

[Mamma1]

Jeg syns også det kommer veldig mye an på hvor lenge det er siden foreldrene gikk fra hverandre og hvordan barnet/a taklet det. Å introdusere en ny, bare en liten stund etter er brudd syns jeg ikke noe om.

[Djungelvrål]

Jeg har hatt 2 forhold etter det ble slutt med faren til barnet. Ventet 6 mnd begge gangene. Hadde en fling innimellom og barnet møtte typen etter få uker. Angret som en hund fordi det ble ikke noe av det og han var en idiot. Synes man skal vente noen mnd, tenk hvis barnet møter 4-5 typer før man endelig slår seg til ro med noen, hva slags syn vil barnet få på forhold/kjærlighet da?

[AnonymBruker]

Kan også anbefale boken som nevnes her. Har ikke vært bonusmor selv, men har lest den som en liten guide i forhold til hvordan jeg skulle takle det at barna mine fikk bonusmor for noen år siden, og når jeg selv fikk ny kjæreste.

Selv introduserte jeg barna mine for min kjæreste etter bare 1 uke. Det ble slik av forskjellige grunner, og var ikke meningen. Samtidig flyttet han inn etter 2 måneder, så alt gikk fort her.

Men nå har vi vært sammen en lang stund, bodd sammen nesten like lenge og skal snart gifte oss.

Det gikk veldig greit med den eldste min, som er gutt og nærmer seg tenårene. Mens jenta nok har tatt det tøffere. Men vi har hele tiden gitt henne tid, gitt uttrykk for at hun får lov til å ha følelser rundt dette og at jeg har vist henne at hun betyr like mye for meg ennå. Samtidig har hun ikke fått lov til å ødelegge for forholdet vårt.

Samme reaksjon var det forresten da faren fikk seg ny kjæreste og siden samboer. Så jeg var forberedt på at det kom til å komme en reaksjon.

Her var far singel i 1 år før han traff ny dame. Jeg var singel i 5 år.

[Husfrua]

når du syns det er riktig...Hvordan forhold utvikler seg er jo så forskjellig. Noen bruker lang tid på å bli skikkelig kjent og ta stegene videre i et forhold. Mens her var vi gift innen ett år. Mao er det vel ingen fasit på hva som er riktig her..

[LukaFrost]

Jeg synes ikke at man kategorisk skal si at man skal være gifteklar eller at det skal ha gått et år siden skilsmissen. Dog bør man vel være någen lunde seriøse, uten at man trenge rå ha ring på fingeren. Jeg synes også det blir litt dumt å snike seg rundt. Kommer man fra et lite sted vil ting ryktes fort.

Hva så om barna treffer en håndfull kjærester? Kjærester kommer og kjærester går. Noen forhold varer lengre enn andre. Jeg vil egentlig si at det er viktigere å vente med å flytte sammen enn å vente med å introdusere kjæresten.

[straamann]

Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg siden jeg ikke har barn selv, men har nylig blitt sammen med en kar som har to barn. Jeg begynte derfor å undersøke litt om det å bli bonusmor. Hvordan skal jeg forholde meg til det... Jeg ble anbefalt boken "Andrekoneguiden", og etter å ha lest den anbefaler jeg den videre. Den tar opp blandt annet dette temaet, ting som er viktig å unngå (for eksempel å gi barna muligheten selv til å velge når dette møtet skal skje er ikke bra, barna skal slippe dette ansvaret) og hvordan man kan gå fram.

Lykke til ihvertfall!

Er denne relevant for bonusfedre også? Eller blir det en annen mekanikk?

[Mamma1]

Jeg syns ikke noe om at barna skal få møte mange kjærester, da får de nok et forkvaklet syn på kjærlighet.

[Gjest drmr]

Er denne relevant for bonusfedre også? Eller blir det en annen mekanikk?

Absolutt relevant for bonusfedre og! Og også for foreldre som får en ny partner.

[AnonymBruker]

Min mann og jeg datet leeeeenge før det ble aktuelt å introdusere hans 8 årige datter. Det var jeg som holdt igjen, da jeg følte det som veldig overveldende at han var enkemann med et barn fra før.

Han hadde imidlertid fortalt barnet om en veninne som han pleide å gå på kino sammen med siden han alltid måtte skaffe barnevakt for å få dette til utenom de tidspunkt hun var på skolen og vi kunne snike inn en lunsjdate.

Etter ca 8 mndr dating ringte jeg han mens han satt i bilen med datteren. For seg som hun er hører jeg henne i baksetet si ” pappa, jeg vil snakke med din veninne xxxx.....” jeg får en 8 åring på telefonene som sier ” hei, jeg heter xxx og jeg har gledet meg sånn til å møte deg for pappa er så glad hele tiden når han snakker om deg. Kan du ikke komme å besøke oss i morgen.... da var det ingen vei utenom, så jeg takket for invitasjonen og lovet å komme på besøk førstkommende lørdag.

Jeg var overstadig nervøs dengangen. Mye verre enn noe annet jeg har utsatt meg for. Men tingene falt på plass fra dag en for vår del og jeg har nå en stedatter som har smeltet meg fullstendig.

Så jeg tror ikke man skal vente nåt ungene uttrykker ønske om å treffe ny partner. Jeg tror de kan føle at foreldrene holder noe skjult for dem, og det er nok ikke helt greit det heller....

Hvor sjarmerende

Her var jeg den nye, har ikke barn. Samboer har to barn.

Vi datet i nesten 1 år før jeg møtte barna, da hadde dem "mast" en stund om å få treffe meg. Det var mor til barna som fortalte om meg, at jeg var den nye kjæresten til pappa. Så neste gang far skulle ha de sprang de mot han å spurte hvem den nye kjæresten var. Tror det var bra at mor fortalte det, for det ble kanskje mer naturlig for ungene i forhold til mor...

Jeg husker møtet som om det var i går. Har aldri vært så nervøs før. Men ungene tok meg i mot med åpne armer. Spurte mange spørsmål første kvelden om hva jeg likte å gjøre og mye mer. I dag behandler jeg dem som at de var mine egne. De er de nydeligste barna på denne jord.

Dere bør kanskje snakke litt om oppdragelse osv... Å være uenig i oppdragelsen når en har flyttet inn til hverandre tror jeg ikke er helt heldig. For om barna skal bo i lag, må dem behandles likt av BEGGE parter.

En kan si at dere bør være 99 prosent sikker på at forholdet kommer til å vare livet ut. Men det er vel de fleste når en er nyforelsket, så...

Dere bør i alle fall kjenne hverandre veldig godt. Og ha et godt samarbeid også når nyforelskelsen begynner å gå over.

Men jeg regner med dere er godt voksne mennesker siden dere har barn begge to. Jeg var så vidt 20 år da jeg møtte ungene. Kanskje voksen til alderen.. Men som jeg leser føler jeg det likt som andre om å være "bonusmamma"; det kan være fantastisk og føles som en "gave", men også sårbart og vanskelig.

Noe av det viktigste dere gjør er vel å ikke trenge dere på barna. Ungene kan gjerne få litt tid å venne seg til tanken at dere er kjærester.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke noe om at barna skal få møte mange kjærester, da får de nok et forkvaklet syn på kjærlighet.

Er det noen som ønsker at barna skal få møte mange kjærester da? Som forelder har en vel et litt større ansvar når det kommer til å få seg kjæreste, en må være helt sikker. DVS. en bytter ikke kjærester som at en var tenåring.

Har en fått barn er det ikke mer rom for å drive å bytte kjærester annen hvert år. Det er vel en selvfølge?

Om far og mor er i lag resten av livet, KUN for barnas del, så er jo det også feil, sant? Da får også barna et feil syn på kjærlighet.