Fortelle i bhg om vårt diagnosebarn?

[MarianneE]

Vi er litt i tenkeboksen om dagen...

Jenta vår er 4 og fikk i januar diagnosen atypisk autist.

Alle ansatte i bhg vet det naturlig nok, etter vårt eget ønske.

Nå sitter vi og lurer på om vi skal fortelle på foreldremøte om hennes diagnose til andre foreldre.

Fordelen- slik jeg ser det:

*Tanken bak og gå ut med det er at hun har egen assistent som er med henne i bhg noen timer hver dag.

Jeg har jo sett at andre foreldre har lagt merke til at vår datter og assistenten er mye sammen, og jeg tenker at åpenhet kan forhindre mistror deres tid sammen og tror at deres barn blir nedprioritert siden de ikke vet at assistenten er der pga vår datter.

*Jeg ser at vår hente/bringe kan være anderledes enn andres situasjon.

Bla må jeg prøve og ha det rolig rundt henne og må da lukke døren til avdelingen.

Hun er UTROLIG lett og distrahere og det blir mye "Se på mamma... Hva gjorde vi før X kom i garderoben.... Nå skal vi osv..."

Jeg ser at andre foreldre reagerer og ser at vi er "anderledes"

Jeg tenkte at om de får vite hvorfor vi har det slik kanskje de ikke vil se på oss som rare og masete?

*Autismen hennes er ikke lett synlig, men man kan fort legge merke til at det er "noe" med henne.

Vår tanke bak og fortelle er at andre skal forstå HVA det er, og ikke bare tro at hun er rar.

Ulempen

*jeg er redd for at vi blir "de foreldrene til den anderledes-ungen" og at andre foreldre kanskje ikke vil la sine barn leke med henne.

Æsj nei, så teit... Er det noen som tenker slik?

Kan legge til at dette er noe vi har pratet med avd.leder med og hun sier at vi må betemme selv, men at hun personlig nok ville gjort det.

Har noen et synspunkt??

[Pinkee]

Jeg ville gjort det, hadde bare min fått diagnosen så tidlig. Gjør dere det nå, så vil det bli mye lettere senere, spes hvis hun skal gå på skole ol sammen med bh.barna, da vet foreldre(og barn) hva som er grunnen.

Jeg tror alle har mye lettere for å godta en som man vet hvorfor er annerledes. Å ikke vite medfører fort spekulasjoner og 5fjær&10høns opplegg.

Lykke til, å beklager viss dette var litt rotete, skal på jobb...

[LukaFrost]

Jeg tror hun uansett vil bli "annerledesbarnet" når hun skiller seg ut fra de andre. Bedre å være åpen og fortelle litt. Det kan jo være at noen lurer på hvordan de skal forholde seg til henne og har spørsmål. Da synes jeg det er bedre å være i forkant.

[Gjest imli]

Jeg tror hun uansett vil bli "annerledesbarnet" når hun skiller seg ut fra de andre. Bedre å være åpen og fortelle litt. Det kan jo være at noen lurer på hvordan de skal forholde seg til henne og har spørsmål. Da synes jeg det er bedre å være i forkant.

Einig i dette.

Kva inneber det eigentleg å vera "atypisk autist"?

Berre nysgjerrig

[Gjest Catwoman]

*jeg er redd for at vi blir "de foreldrene til den anderledes-ungen" og at andre foreldre kanskje ikke vil la sine barn leke med henne.

Æsj nei, så teit... Er det noen som tenker slik?

Det er ikke godt å si hva andre kan tenke. Men det man ikke vet er ofte skumlere enn det man vet.

Så jeg tror heller noen kan finne på å tenke sånn om de går og lurer på hva det er - de ser at det er noe annerledes med henne, men ikke hva. Så får de vite at hun er autist og da forklarer det alt de lurte på - og da var det straks ikke så skummelt lenger.

Så jeg ville fortalt det, helt klart

[Cho Kon It]

Jeg tror jeg selv ville ha vært åpen rundt det. Tenker at åpenhet og opplysning dreper eventuelle fordommer, og også at jenta på den måten lærer at det å være annerledes ikke er noe man trenger å skjule (ikke det at jeg tror dere mener det).

[Leanne]

Jeg ville gjort det.

Åpenhet rundt dette, vil gjøre det lettere for andre å forstå.

Tenker det er kjekt at alle foreldre blir informert, for nå som barnet er blitt 4 kommer det vel bursdagsinvitasjoner og kanskje invitasjoner til å bli med andre hjem. Da er det jo greit at foreldrene vet om diagnosen og hva de bør huske på i forhold til dette om hun skal være med deres barn hjem..

For en del år siden var jeg på et foreldremøte hvor et foreldrepar fortalte om deres sønn og hans ADHD. Mor har i ettertid sagt at hun og sønnen fikk mer forståelse etter det møtet. Tidligere var det litt himling med øyne, og kommentarer som "den gutten trasser på alt" "han må være bortskjemt, vant til å få viljen sin" etc. Ble med forståelse rundt dette da de andre foreldrene fikk vite om grunnen til alle konfliktene og reaksjonsmønsteret..

[MarianneE]

Kva inneber det eigentleg å vera "atypisk autist"?

Berre nysgjerrig

For vårt tilfelle betyr det at hun scorer på to av tre diagnosekartelegginger.

Enklere forklart: Da hun ble undersøkt (og det har vært over flere mnd) kom man fram til at hun scorer innenfor autismegrensa på språkforståelse og på sosialeferdigheter med ikke på autistisk adferd.

Dvs hun har litt av den adferden, men ikke nok til og oppfylle "kravet".

Når jeg skriver at hun scorer på språk og sosialt betyr det at hun har hatt større problemer enn friske barn med språkforståelsen, og hun fungerer dårligere sammen med andre barn sosialt.

Dette er ting det blir jobbet med med henne hele tiden og framgangen hennes er enorm.

Fra og være jenta som var alene hele tiden og bare observerte barna i barnehagen har hun nå lekekamerater. (stolt mamma... )

Jeg er enig i at åpenhet kan nok egentlig bare føre positive ting med seg.

Og vi har vært så åpne som overhodet mulig til nå, alt for og skape en større forståelse rundt henne.

Så det er vel ingen grunn til ikke og fortsette...

Tusen takk for innspill.

[juliane]

Jeg syns også du skal fortelle det MarianneE, for som andre her sier er hun jo allerede "annerledesbarnet", noe som bare forsterker seg når folk ikke vet hvorfor.

Jeg husker den gangen jeg var ti år og var med på et sånt klubbopplegg på resortet vi bodde på på Kreta. Vi var en gjeng jevnaldrende som møttes hver dag en uke, deriblant en dansk gutt. Han var veldig spesiell, og hadde ikke helt de sosiale antennene som vi andre hadde - men har var ikke rar nok til at vi som barn klarte å skjønne at han nok hadde en diagnose av et slag. Resultatet var at vi var irriterte på ham, baksnakket ham og endel sa nok også stygge ting rett til ham. Aller siste dagen kom mammaen hans og fortalte at han hadde en diagnose. Husker ikke hva hun sa det var, men kan tenke meg at det godt kan ha vært autisme e.l. Husker fremdeles den vonde følelsen jeg fikk inni meg, og hvordan jeg tenkte at vi skulle vært så mye snillere med ham hvis vi bare hadde visst det.

Nå er din datter yngre enn dette og skiller seg nok ikke ut på samme måten, men alt er så mye enklere å takle når man har rett grunnlag å handle på. Og dette er jo ikke noe som kommer til å gå over med årene heller, så jeg tror det er mye lettere å fortelle det nå enn det er å komme med det om noen år.

[AnonymBruker]

Jeg synes også du skal fortelle om diagnosen om du klarer det.

Jeg tror det vil være positivt for barnet ditt, for hun vil bli møtt med mer forståelse. Barna på avdelingen er i en alder hvor de begynner å forstå at jenta di har en ansatt som er sammen med henne. Da er det lettere å forklare de andre barna hvorfor.

[Gjest mamma]

Jeg ville helt klart fortalt.

Jeg tenker at når hun er fire år begynner det å bli mer sosial interaksjon mellom barna, som for eksempel at de skal være med hverandre hjem, eller bli invitert i bursdager. De andre foreldrene har kanskje skjønt at det er noe med datteren deres, og da lurer man jo på hvordan det skal håndteres. Kan de invitere henne med hjem, eller er det noe de ikke bør foreslå? Hvis de ikke har fått noe informasjon kan det være at de forsøker å unngå problemet...

Hvis mine barn hadde barnehagevenner med en diagnose ville det i hvert fall vært mye lettere for meg å inkludere dette barnet hvis jeg fikk noen tips om hvordan hun reagerte.

Men det er sikkert lurt ikke å overdramatisere situasjonen, bare gi en kort informasjon, og si at hvis det er noe noen lurer på er det bare å ta kontakt.

[AnonymBruker]

Vi gjorde det og har aldri angret en dag. Vi sendte ut skriftlig skriv til alle foreldre i bhg, på den måten kunne jeg forberede meg bedre på hva vi ville fortelle og hva vi ikke ville fortelle.

Skriftlig innebærer også at alle får lik informasjon samtidig og at det sjelden blir misforståelser.

[Gjest karikari]

min datter går på avdeling med en med atypisk autisme. Der ville ikke foreldrene si noen ting, men alle skjønte at noe var galt. Min datter kom hjem og fortalte hva xxx gjorde, ville ikke leke med henne osv. Jeg spurte personalet i bhg hva dette var og hva jeg kunne fortelle, men de sa at de hadde taushetsplikt, og foreldrene ville ikke at noen skulle vite noe.

det endte med at jeg fortalte datteren min at xxx var syk, selv om jeg ikke visste hva som feilte henne. Jeg sa at hun hadde en sykdom i hodet. Forklarte derfor at hun ikke skjønte alt osv, men at de skulle være snill med henne.

Dette førte til at hun behandlet xxx veldig bra, tok hennes parti (i følge de ansatte i bhg), men også til at hun fortalte de andre barna om xxx sykdom i hodet.

Egentlig en utrolig dum situasjon, siden vi ikke visste hva som egentlig feilte henne. Og hadde det vært mitt barn som var syk hadde jeg blitt lei om det gikk slike rykter. Samtidig følte jeg at det var det syke barnets foreldre sitt ansvar som ikke kune si sannheten.

Etterhvert fikk vi et brev om hva som feilte xxx. Der sto også litt hva hun trengte av behandling, og hvordan hun best ble møtt.

Etter dette syntes hvertfall jeg ting ble bedre.

Så ja, en lang rotete historie, men poenget mitt er at sann info er mye bedre enn rykter som går.

[MarianneE]

Tusen takk for innspillene deres!

Dere har gitt oss mye og tenke på, på en fin måte.

[Gjest Gjest]

det skader ingen å vere åpen om dette.tvert om.snakk med ped leder om hvordan informere

[Jannu]

På trinnet til guttungen på skolen er det flere barn som har diagnoser av mer og mindre alvorlig grad, alle har vært og er åpne om det og det syns jeg er flott.

Det hjelper barna med å forstå, når vi voksne vet om det og kan svare på spørsmål de har.

Det gjør det også lettere i forhold til sammenkomster som bursdager o.l, når vi vet hvilke hensyn som må tas for at alle skal få vært med.

Så vær åpen, det er det som skaper toleranse og forståelse.

[Gjest Annaires]

Vi fikk akkurat et brev fra et foreldrepar i bhg, som har et barn med CP. Han har akkurat begynt, og de skrev et brev til alle foreldrene på alle avdelingene.

Der står det litt om hvordan ferden frem til nå har vært for barnet dems. Litt om hvordan han fungere, hva som er utfordringene for ham, samt hvordan man skal prate til/med han o.l.

De avsluttet med at de hadde fritatt personale for taushetsplikten når det kom til "vanlige" ting å spørre om, samt at de gjerne svarte på spørsmål selv.

[AnonymBruker]

Som de andre her ville jeg vært helt åpen om diagnosen. Det gjør ofte ting mye enklere i forhold til andre barn og foreldre.

Jeg kom på to episoder når jeg leste tråden som jeg selv har opplevd.

Har studert i voksen alder, og i klassen var vi fra 20 til 45 år. En av mennene var det noe spesielt med, det merket vi alle sammen. Han spiste ikke sammen med oss andre, han satt seg alltid for seg selv. Men han var faglig flink og veldig ivrig i timene. Samtidig merket vi at han manglet de samme sosiale ferdigheter som man normalt har fått i den alderen han var.

Dette endte med at noen (faktisk av de eldste i klassen) regelrett mobbet ham. Kom med kommentarer og var direkte ufine. Sjokkerende å oppleve voksne mennesker på den måten.

Vår medstudent ble borte en kort periode etter en voldsom episode. Så kom han på skolen igjen med sin far og de fortalte hele klassen hvorfor han var som han var.

Dette endret ikke hvordan han var, men hvordan vi andre opplevde ham. Vi (de fleste) fikk forståelse for hvorfor han var slik ham var, og møtte ham slik han måtte møtes. For mobberne så var det ikke håp - men de ble flyttet fra klassen.

Den andre episoden er fra min sønns tid på en annen skole. Han hadde fått en diagnose, noe så vanlig som dysleksi. Det innebærer jo ikke annet enn at han har brukt mer krefter og tid på å knekke lesekoden og skrivingen. Ikke noe farlig i det hele tatt, og garantert flere i klassen som slet.

Her opplevde jeg at læreren hans ikke ville fortelle hans medelever om diagnosen, og at han ikke fikk benytte de hjelpemidler han hadde krav på. Fordi de andre elevene kunne bli misunnelige. Pokkers lærer! Men jeg selv gikk ut med dette på et foreldremøte og ba foreldrene fortelle det til sine barn. Læreren var frustrert kan du si

Fra at de andre elevene så på min sønn som "dum" fikk han heller støtte og hjelp. Det eneste han slet med var jo lesing og skriving. Jeg fikk en helt ny gutt den dagen jeg tok ordet på foreldremøtet.

[MarianneE]

Vi fikk akkurat et brev fra et foreldrepar i bhg, som har et barn med CP. Han har akkurat begynt, og de skrev et brev til alle foreldrene på alle avdelingene.

Der står det litt om hvordan ferden frem til nå har vært for barnet dems. Litt om hvordan han fungere, hva som er utfordringene for ham, samt hvordan man skal prate til/med han o.l.

De avsluttet med at de hadde fritatt personale for taushetsplikten når det kom til "vanlige" ting å spørre om, samt at de gjerne svarte på spørsmål selv.

Først av alt er jeg veldig takknemlig for alle som har svart på denne tråden.

Det betyr veldig mye for oss.

Jeg likte den nevnte måten og gjøre det på.

For det er jo ikke alle som kommer på foreldremøter og ikke får det med seg.

Så jeg tenkte at og gjøre det skriftlig slik som dette og flere andre eksempler her viser, kunne være en god idè.

Men da tenker jeg det blir bare avdelingen som får noe.

De på småbarnsavdelingen er for små til og være med vår datter og den tredje avdelingen er en ren 5års avdeling.

Men, det der får jeg se på.

Igjen: Takk!

[Lassie]

Er veldig enig med de andre. Min erfaring er at det er så mye bedre med åpenhet. Forståelsen fra andre for hvorfor deres barn handler slik og slik, blir helt annerledes når de bare vet.