Jeg er kvinne, og jeg mishandler kjæresten min.

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år, jeg bor i Bergen og jeg har funnet den mest fantastiske mannen som finnes. Og jeg mishandler ham, og er i ferd med å rote det så til at vi ikke har noe fremtid i lag lenger. Forholdet begynte for 6 mnder siden og vi bor sammen. Det er ganske tett i vår lille leilighet, og begge to er hjemme hver dag så vi er ganske oppi hverandre.

Han er fullstending perfekt, han gjør aldri noe galt, han irriterer meg ALDRI (så lenge jeg ikke er i det "mørke" humøret). Han glemmer aldri planer, han passer veldig godt på meg når jeg trenger ham, han har ingen stygge uvaner, han sier jeg er pen og nydelig og stryker meg og klemmer på meg dagen lang, og det helt uten å bli innpåsliten. Han er morsom, rett ut vakker å se på og har peiling på alt mulig rart om det så skulle være PCen min som kræsjer eller om jeg lurer på hva som får jorden til å snurre.. Fullstendig feil fri.

Men jeg finner fremdeles ting å bli sint for, som f.eks. at han ikke er enig med meg i en hverdags diskusjon. Der kan jeg finne på å kalle ham dum og be ham holde kjeft, rett ut eksplodere og ikke la det ligge, selv om han ombestemmer seg og er enig med meg for husro. Da kjefter jeg bare videre fordi han var så teit at han sa i mot meg, eller fordi han var svak og ikke turde stå for det han mente. Jeg finner alltid noe.

Mishandlingen er altså av type hvor jeg kjefter og smeller HELT uten grunn. Jeg hverken slår eller knuser ting men det er derfor det er vanskelig å få leger til å ta meg seriøst. Psykisk mishandling er like grusomt. Jeg ser jo at jeg bryter mannen ned, og at han ikke klarer mer snart. Vi har veldig mye fint sammen, men når disse periodene kommer er det helt uutholdelig..

Og ikke bare for ham. Jeg ser helt umiddelbart etter byen min at jeg har vært helt feil, og jeg angrer som en hund. Jeg hylgråter hvergang og forklarer at jeg vet ikke hvorfor jeg har oppført meg slik, det er ikke den type person jeg vil være. Jeg finner bare ikke ut hvordan jeg skal stanse det.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen, eller noen som vet hvordan jeg kan få hjelp med dette eller andre gode råd ? Jeg er så utrolig skuffet over meg selv. Det er ikke hverdag noen møter noen som er så tolmodig og snill, jeg vil ikke rote dette til. Og ikke minst så vil jeg være ett bedre menneske..

[Gjest Gjest]

Det er ikke tilfeldigvis hormonprevensjon i bildet her?

[AnonymBruker]

Jeg har diagnose fra tidligere at jeg har "borderline personality disorder" og tar Cipralex for det. Det roer ned raseriet mitt veldig, men tidligere har jeg kun hatt slike sinte utbrudd når noen har gjor tnoe skikkelig slemt mot meg.

Ellers går jeg også på p-pille Diane.

[malifika]

Uff da.

Ut ifra hva du skriver så virker det jo som om du er veldig klar over dine egne feil og det er veldig bra.

Jeg tenker at du kanskje sliter med temperamentet ditt.

En psykolog kan være rett vei og gå for deg.

Hvis du drar til fastlegen din kan han/hun henvise deg dit.

I mellom tiden får du bare prøve å tenke på det som du sier her, at han er verdens beste, selv også når dere er uenige.

Du kan jo telle til ti, puste ut og si til han at du ikke vil diskutere saken videre og at dere heller får være enige i å være uenige.

Lykke til

[AnonymBruker]

Kan det at du blir sint fordi han er uenig ha noe med selvfølelsen din å gjøre?

Altså, underbevisst så tror du at han avviser deg når han er uenig, og dermed blir du sint fordi du ikke er vant til å takle avvisning (fra mennesker du er glad i)?

[Serenity_]

Hei!

dette var trist å høre, men flott du ser problemet og er villig til å jobbe med det.

Om du er student har SIB i Bergen en gratis psykolog tjeneste du kan kontakte enten ved studentsenteret på høyden eller ta en telefon til de og høre ang timebestilling.

http://www.sib.no/no/helse/psykolog

Hvis ikke kan du kontakte fastlegen din og få en henvisning til psykolog, da betaler du en egenandel av timen, altså ikke hele beløpet.

Et annet alternativ er å gjøre det privat, dette koster en del mer.

http://www.psykolog-bergen.no/ - her er første konsultasjon gratis.

Eller ta kontakt med familievernkontoret (sentrumskontoret er i slottsgt 3 på enden av bryggen). Dette er også et gratis tilbud, men de har nok en del ventetid. Tror muligens familiesituasjoner med barn inni bildet blir prioritert, men dette vet jeg ikke, bare synsing.

Lykke til!

[Gjest hai]

Sinnemestring er ordet.

Jeg tror ikke det hjelper så mye for din del med ren samtaleterapi - jeg tror du trenger konkrete teknikker du kan bruke i hverdagen.

Litt slik man behandler angst - bare andre type metoder.

Du sier at du sliter med en sykdom som du får behandling for - som nok trigger disse utbruddene ekstra, og du trenger noe som kan hjelpe deg resten av livet.

En gang kommer det kanskje barn inni bildet, og da er det spesielt viktig at du har jobbet deg godt og mye gjennom dette her.

Øvelse kan gjøre mester og kan dempe sinneutbruddene betraktelig over tid.

For noen har også kosthold og fysisk aktivitet endel betydning - som tillegg til annen behandling/øvelse. Hormonprevensjon vil jeg tro du bør slutte med umiddelbart......

[Gjest frøken am]

Prøv SE-terapi kan love deg at det vil hjelpe.

[AnonymBruker]

Det er grunner for at jeg aldri i verden ville innledet et forhold til en med psykiske lidelser.

Det vil i de aller fleste tilfellene by på trøbbel og problemer.

[Gjest tine]

Det er grunner for at jeg aldri i verden ville innledet et forhold til en med psykiske lidelser.

Det vil i de aller fleste tilfellene by på trøbbel og problemer.

Jeg synes at dette var en unødvendig kommentar.

[Gjest Gjest]

Jeg tviler på at kjæresten er problemet, men at du kanskje føler at du sel er for uperfekt. Ta deg selv i nakken om bli like god som han. Lag middag, gi komplement, god sex og lite krangling så blir ting bedre. Jeg er mann selv og min erfaring er at få menn står på hodet for kjæresten uten at han er forelsket eller vil at kjæresten skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Kan det at du blir sint fordi han er uenig ha noe med selvfølelsen din å gjøre?

Altså, underbevisst så tror du at han avviser deg når han er uenig, og dermed blir du sint fordi du ikke er vant til å takle avvisning (fra mennesker du er glad i)?

TS her. Tusen takk for så mange svar !! Det var godt å se så mange som tilbyr råd når jeg er så fortvilet og rådvill.

For å finne grunner til utbruddene så kan det være en mulighet.

Jeg føler at han er mye bedre enn meg på alle måter, han ser super stjerne pen ut, han er virkelig den smarte typen og han sier aldri noe upassende eller kjefter uten grunn og han klarer å skape forhold/vennskap til andre uten noe problem. Jeg føler veldig mye at jeg er for slem mot noen som er så god og blir litt lei meg når jeg føler meg dum i diskusjoner og ikke klarer holde sosiale forhold slik som han gjør.

Jeg vil også si at jeg behøver ikke hjelp med å få tak i en psykolog. Jeg har en som jeg går til, men jeg føler det ikke blir tatt seriøst når jeg forteller henne at jeg kjefter på ham ut av det blå. Føler hun gjør en bagatell ut av det. Hun sier ofte at "men det er da lov å bli litt gretten av og til" osv. Jeg har søkt om en privat en og står på venteliste, for jeg trenger terapi for å gå av cipralex. Noe jeg ikke vil være på resten av livet mitt.

Jeg tror på INGEN måte at noe er hannes feil i det hele tatt. Han gjør VIRKELIG ikke noe galt, jeg er ikke sarkastisk når jeg sier det.

Og jeg er fullstendig enig når noen sier at dette sannsynligvis er en personlighets "feil" som vil ta tid å endre, og at å snakke med en lege neppe vil hjelpe dette. Jeg trenger hverdags teknikker jeg kan ta i bruk. Jeg tror det er viktig for meg å øve på å se disse tingene skje og stanse det før det skjer. Eventuelt i begynnelsen avbryte det mens det pågår og jobbe med å ta det tidligere hver gang.

Og sammtidig gjerne noe terapi som er spesialisert på slike saker. Det kunne vært til stor hjelp å reflektere hendelser til en nøytral part og få et annet perspektiv på min personlige opplevelse av situasjonen. Men jeg finner ingen grupper i Bergen for kvinner som mishandler, jeg finner ikke engang telefon nummer for kvinner eller menn som mishandler og ønsker hjelp?? En sen kveld fant jeg noen grupper for kvinner som mishandler og ønsker hjelp, men det var i trondheim og ikke finner jeg det igjen heller nå når jeg søker.

Jeg finner mange nummer som kvinner kan ringe når de blir mishandlet. Kanskje jeg skal forsøke å ringe dem og spørre om de kjenner til hva jeg må gjøre ?

Og til ufine meldinger, kjæresten min sier at han er veldig glad for at han har møtt meg og fått ett forhold med meg

[Gjest Survival]

Jeg foreslår at du oppsøker en lege som kan henvise deg til en psykolog. Dette minner om psykiske lidelser eller problemer som må jobbes med sammen med en profesjonell. Hvis du kan mishandle psykisk er det ingen tvil om at du også er i stand til å mishandle fysisk.

[Gjest Gjest]

Når du blir sint på kjæresten kan du forlate rommet og gå deg en tur.

Jeg får ikke så veldig sympati, fordi jeg mener man kan styre sine handlinger og sine utsagn. Du kan stoppe opp og tenke deg om, og du kan som sagt velge å forlate situasjonen. Ingen tvinger deg til å si og gjøre de tingene, og du har faktisk kontroll over deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er pacifist til DE grader og ville aldri i mitt liv ty til noen form for fysisk vold ennten det er direkte det å slå, sparke, puffe, klype ELLER om det går ut over å knuse hannes/mine eiendeler, slå i bordet eller smelle med dører. Det er en fornærmelse, og ett sterkt utsagn fra noen som tydeligvis ikke har lest alt som har blitt sagt, og tydeligvis heller vet ikke hvordan mann behandler eller håndterer slike situasjoner.

Å bare si at jeg må ta meg sammen hjelper ikke det heller. Før jeg får snakket med en profesjonell så vet ikke ikke hva som gjør det så umulig for meg å oppføre meg. Det er ikke sånn at jeg har fått beskjed at jeg er slem og poster her som første forsøk på å fikse dette. Jeg har skrevet lange lister om hvorfor jeg er glad i ham og tvunget meg selv til å tenke på disse tingene og at de er ting jeg vil miste om jeg smeller, jeg har har forsøkt å ha ett "safe word" noe fullstendig urellevant til enhver diskusjon som skal sies av ennten ham eller meg når jeg er urimelig sint og sur for å hjelpe meg gjenkjenne det og stanse det. Jeg har forsøkt å få ham til å presentere meg med mat i tilfelle det er blodsukkeret mitt, fått ham til å foreslå en lur i tilfelle jeg er trøtt. Problemet er at jeg ikke gjenkjenner at jeg er slem før det er for sent, ellers hadde jeg selvfølgelig stanset det og gått en tur. Dette kan være alt mulig rart som gjør at jeg ikke gjør det, om det er impulskontrol for eksempel så er det nærmest fysisk umulig for meg å stanse det uten medisiner og tung terapi..

[Gjest Gjest]

Det er ikke synd på deg!

Folkens folkens folkens, det er ikke synd på henne! Hvis du er glad i mannen og ønsker han godt, lar du han gå, eller så tar du deg sammen fra dette sekund og skjerper deg! Klarer du ikke det, hold deg unna han.

[AnonymBruker]

Det er ikke synd på deg!

Folkens folkens folkens, det er ikke synd på henne! Hvis du er glad i mannen og ønsker han godt, lar du han gå, eller så tar du deg sammen fra dette sekund og skjerper deg! Klarer du ikke det, hold deg unna han.

Jeg har kanskje glemt å nevne at jeg har fortalt ham tusen ganger at jeg ikke tror jeg er bra for ham og at han burde forlate meg og skjønne at jeg er slem mot ham som fortjener det minst. At jeg har bestemt meg for å dumpe ham to ganger fordi jeg ikke vil ødelegge for ham og såre ham mer. At han har svart med at han på ingen måter ønsker å avslutte forholdet men at han tar ett bevisst valg å bli med meg og jobbe med problemet mitt. Han har også gitt klar beskjed at han ikke vil høre noe om at jeg vil ikke være med ham lenger fordi jeg ødelegger ham, så det forsøker jeg å la være å fortelle ham mer.

Jeg vil ikke ha din sympati, jeg vil ha ett nummer jeg kan ringe for behandling av ett alvorlig problem jeg har. Og det er ennten jeg blir med denne mannen eller blir nødt til å avslutte det, for dette er IKKE hannes feil. Det er noe jeg gjør og kommer til å gjøre mot alle jeg møter tydeligvis.

Skal også sies at jeg har kun vært i to forhold tidligere og det ene ble jeg svært mishandlet av min partner og det før var et normalt forhold uten alt dette tullet.

[AnonymBruker]

Prøv å sett deg i hans situasjon, for selv om du angrer og ber om unnskyldning etter slike utbrudd, regner jeg med at hans grense for hva han kan holde ut med i hverdagen være nådd.

Det at du eksploderer for småting, for så å påta deg skylda og fortelle ham at du ikke føler deg god nok for ham og at du er redd for at han skal forlate deg, vil jo si at du forsøker å unnskylde din egen oppførsel ved å fortelle om dine "grunner" til at situasjonen ble sånn. Grunnene er jo likevel ikke gode nok, som du sikkert vet, og din oppførsel sliter jo på forholdet, hissige utbrudd vekslet med tårer og spørsmål om bekreftelse er for dramatisk for de fleste mennesker når det skjer ofte.

Jeg forstår noe av dette, er selv "borderliner", og pga dårlig impulskontroll kunnen jeg også tidligere få hissige utbrudd med påfølgende anger og redsel for at min kjære skulle forlaue meg, og det var slitsom for ham, selvfølgelig. Det var slitsomt for meg også å ha det slik, å alltid ønske bekreftelse på kjærlighet og føle meg som den "slemme" og "dårlige" personen jeg følte at min adferd gjorde meg til.

(Mange med borderline føler seg dårlig/slem/mindre enn andre, og mange "tester" ut sine nære venner/kjæreste i hvor "langt de kan gå" for på den måten å få bekreftelse på kjærlighet, eller andre ganger ved brudd o.l, får bekreftelse på at de er den dårlige/slemme personen de ofte føler seg som.)

Selv om man har en lidelse, og denne gjør livet tungt for personen, må man forsøke å ikke påføre omgivelsene alt for mye slit med diagnosen som unnskyldning.

Hva om du forsøker å snakke til ham, slik han snakker til deg når han er uenig i noe?

Om din reaksjon vanligvis er å kalle ham stygge ting, kjefte osv, kan du kanskje "lære" å kommunisere din frustrasjon/uenighet på en mer sivilisert og konstruktiv måte, ved et mer ok ordbruk og rolig stemmeleie?

Høres ut som du har en flott kjæreste som er veldig glad i deg, men forsøk for begges del å endre din måte kommunisere på, så vil sikkert forholdre være sterkere rustet til å vare

[Gjest Gjest]

Jeg er pacifist til DE grader og ville aldri i mitt liv ty til noen form for fysisk vold ennten det er direkte det å slå, sparke, puffe, klype ELLER om det går ut over å knuse hannes/mine eiendeler, slå i bordet eller smelle med dører. Det er en fornærmelse, og ett sterkt utsagn fra noen som tydeligvis ikke har lest alt som har blitt sagt, og tydeligvis heller vet ikke hvordan mann behandler eller håndterer slike situasjoner.

Kan ikke se at det var noen som beskyldte deg for vold her? Synes du viser en merkelig irrasjonell reaksjon her. Kanskje er det slik du også reagerer overfor kjæresten din. Slitsomt.

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at du oppsøker en lege som kan henvise deg til en psykolog. Dette minner om psykiske lidelser eller problemer som må jobbes med sammen med en profesjonell. Hvis du kan mishandle psykisk er det ingen tvil om at du også er i stand til å mishandle fysisk.