Bøker som barn = glad i å lese som voksen?

[AnonymBruker]

Hei!

Helt fra jeg var liten hadde jeg medlemsskap i ulike bokklubber, (hvilke klubber/bøker endret seg med alderen), og jeg er veldig glad i å lese som voksen.

Mamma leser også mye, så vi hadde generelt mye bøker hjemme i min barndom.

Hadde du tilgang på bøker som liten og hvor glad er du i å lese som voksen?

Tror du dette henger sammen?

Det må selvfølgelig ikke nødvendigvis være en sammenheng her, men om man har tilgang til lesestoff som liten, vil det nok være lettere å fatte interesse for bokstaver og lesing.

Siden jeg kunne lese før jeg begynte på skolen, og i tillegg synes dette var gøy, er det ingen tvil om at jeg hadde det lettere enn de som strevde med å knekke lesekoden, og av den grunn kanskje ikke leste særlig mye på fritiden)

Alle MÅ jo ikke elske bøker, men om man ikke mestrer å lese og synes det er strevsomt, vil man kanskje unngå dette når man ikke må?

Det er jo kjipt å gjøre noe som er vanskelig/slitsomt frivillig

Samboeren min er ingen bokorm, men synes likevel ikke det er et strev å lese, hvis det er noe han må få med seg, og da er det jo greit.

Derfor synes jeg det er litt rart hvis barn ikke har noen bøker, ikke fordi alle barn må ha denne interessen, men fordi det å kunne lese gjør det lettere på f.eks skolen, da man må lese noe tekst i nærmest alle fag.

[Gjest Cuntzilla]

Jeg var en av de få som gledet meg mest til bøkene i pakkene fra TL-klubben, leste dem sporenstreks. Gikk rundt med nesa i boka hele dagen som en fraværende zombie.

Det hjalp meg nok veldig mye på skolen, på barneskolen lå jeg flere år foran mine jevnaldrende i samtlige fag. Jeg var leselysten og kunnskapstørst, leste gjennom alle skolebøkene første uka. Det at jeg leste mye gjorde også at jeg skrev veldig godt, både på norsk og engelsk.

I voksen alder har leselysten avtatt, men det er jo sånt som gjerne går litt i perioder. Da jeg har studert i 6 år så har jeg jo lest min andel bøker i tyveårene også, selv om interessen for skjønnlitteratur har dabbet kraftig av.

Selv om jeg i dag ikke er et geni som er milevis foran de på min alder så har jeg fremdeles evnen til å lese fortere enn snittet, når jeg først åpner en bok så pløyer jeg gjennom hele på en flytur til syden. Dette var nok også noe av grunnen til at jeg gjorde stor suksess som skippertakstudent.

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et hjem med mye bøker, og var bokklubbmedlem som barn. Mine foreldre leste masse for meg og jeg leste selv lenge før jeg begynte på skolen. Elsker å lese også idag.

Det er ingen tvil om at de som leser mye, helst varierte tekster, kan ha fortrinn i skolen.

Min mann kommer også fra et bokfylt hjem, og ble lest masse for. Han har dysleksi, men med rimelig leseforståelse. Han bruker mye tid på lesing og har en universitetsgrad innen ganske så "lesetunge" fag.

Jeg slutter aldri å forundre meg over at folk som skryter av av de aldri har lest annet enn Donald (tenkt eksempel, men typisk idrettsutøverutsagn) skal få framstå som helter uten at noen gjør narr av manglende grunnleggende dannelse og kulturell kompetanse.

[Gjest loren]

Vi leste alltid masse hjemme hos oss, vi er tre søsken og alle ble lest for, og alle leste før skolestart (vi var 5, 4 og 6 da vi begynte å lese)

Jeg, og søsknene, leser masse fortsatt, og jeg er veldig glad for at jeg har lesing å slappe av med, lære av osv

Leser hver dag for min sønn og, og håper han får like mye glede av bøker som jeg har hatt

[Kosemose]

Det er vel ganske så opplest og vedtatt, for ikke å si gjennomforsket på, at det er ganske høy korrelasjon mellom tilgang på bøker, og oppmuntring til å lese, samt det å bli lest for som barn, og lesevaner senere i livet

Og ja, jeg er oppvokst med ekstremt mange bokhyller rundt meg, og har foreldre og søsken som alltid har en bok gående, og leser ganske mye selv også, og har barn som leser.

[AnonymBruker]

Jeg leste alt jeg kom over som liten, og elsker fortsatt bøker som voksen. I mitt tilfelle tror jeg absolutt det har vært en sammenheng

[Meaty]

Foreldrene mine oppmuntret meg til å lære bokstaver helt fra jeg var veldig liten, og jeg syntes det var stor stas. Det var aldri noen tvang inni bildet, og jeg var veldig opptatt av bokstaver, ord og bøker. Dette gjorde at jeg lærte å lese mer eller mindre av meg selv, jeg husker faktisk den dagen jeg skjønte hvordan flere bokstaver kan danne et ord. Da var jeg fem år. Jeg leste ivrig i flere år fremover, men på ungdomsskolen dabbet interessen kraftig av. For der vi ble tvunget til å lese flere spesifikke bøker, blant annet et par av Ibsen. Disse bøkene var ikke akkurat det jeg ville ha valgt selv, og jeg pinte meg fortvilet gjennom dem.

Etter at jeg ble voksen føler jeg at jeg blir utålmodig dersom jeg begynner på en bok. Jeg føler at jeg vil bli ferdig med den så fort som mulig, og klarer ikke å leve meg inn i handlingen på samme måte som jeg kunne som barn. Som nevnt tror jeg dette er pga opplevelsene fra ungdomsskolen, og det er synd at det har blitt sånn.

[sauen87]

Litteratur var alltid svært viktig hjemme hos oss. Både min mor og min far er leseentusiaster, og når jeg var liten leste min far minst 30 minutter for oss (og gjerne en time!) hver kveld. Jeg elsket det å kunne leve meg inn i en annen verden, få være med på spennende historier og oppleve plasser jeg ikke fikk reist til i virkeligheten.

Som tenåring leste jeg stort sett hele tiden. Var med i TL-klubben, og leste i tillegg alt annet jeg kom over (når jeg var 5-6 år gammel satt jeg forresten og smugleste Firmaets Mann av John Grisham, men ble ganske fort ferska).

Som voksen har jeg fremdeles lesegleden i meg, og får panikk om jeg ikke har en bok i nærheten.

Samboeren min kommer fra en familie der ingen leser, og han leser heller ikke selv, så jeg tror det har en sammenheng.

[sofie777]

Jeg knakke lesekoden som 4-åring. Husker til og med hvordan jeg oppdaget det: Min mor hadde en reparatør på besøk som skulle fikse tv. Den gang var det prøvebilde på formiddagen (ihvertfall akkurat den dagen (i 1980)) og jeg spurte hvilken bokstav den første som sto på bildet var. "Det er N" svarte min mor, "Da står det Norge der" sa jeg stolt og dermed var det gjort.

Jeg leste mye på barneskolen, hadde gjerne med meg 6-7 Nancy Drew- eller Hardy-gutt-bøker hjem fra skolebiblioteket og de var utlest på en uke. Har vært nærmest stamgjest på diverse biblioteker ihvertfall til jeg ble "rik" nok til å kjøpe bøker selv og i den perioden hvor jeg bodde i en så liten leilighet at bøkene var pakket bort.

Leser mange sjangre, også faktabøker (helst fra Det Beste), men det eneste jeg ikke liker å lese, er de bøkene jeg MÅ lese, som skolebøker og slikt. Liker ikke tvang på noe som helst vis. Jeg gikk på høyskole en periode, men klarte ikke å lese meg gjennom pensum (uinteressante fag også, økonomi...)

[Arkana]

Det er som noen skrev over her en sammenheng mellom tilgang på bøker og leselyst. Hvis jeg ser på de jeg kjenner ser jeg jo også at det er ganske tydelig. Familien min har alltid vært glad i bøker og leste mye for oss da vi var små. Jeg kunne lese før jeg fylte fire og både jeg og broren min har alltid vært glade i å lese. I mannens familie er imidlertid ikke bøker noe særlig, og jeg ser at det har fortsatt videre i familien. Mannen og brødrene hans ble sjelden lest for og storebror har sjelden lest for sine barn som igjen ikke har videre interesse for bøker nå som de nærmer seg voksen alder. Min yngste svoger skrøt nærmest av at han, med unntak av skolebøker, ikke har fullført en eneste bok i hele sitt liv. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å forstå at det finnes mennesker som ikke klarer å finne en eneste bok som gir dem glede og lyst til å lese. Mannen min er derimot glad i bøker og leste mye i ungdomstiden og nå i voksen alder, så han har klart å finne fram til leselyst på tross av manglende motivasjon hjemmefra.

[Virvel]

Kjenner meg godt igjen i de fleste innleggene over, egentlig! Begge mine foreldre har alltid lest mye (selv om det har gått i krim og annen forholdsvis "enkel" litteratur), vi barna ble lest for nesten daglig, og jeg lærte selv å lese i god tid før skolestart. Til og med før jeg hadde lært å lese ordentlig var jeg kjempeopptatt av å skrive små historier selv, men en voksen måtte da diktere bokstav for bokstav.

Fremdeles har jeg som regel med meg en bok overalt, og føler meg helt tom hvis jeg ikke har et eller annet jeg holder på å lese.

Broren min har derimot aldri vært spesielt interessert i å lese, selv om han var enda mer glad i å bli lest for enn det jeg var.

Når det gjelder han jeg bor sammen med kan jeg nesten bare kopiere ordrett det Arkana skriver, hehe. Jeg skjønner ikke hvordan han er blitt så glad i å lese, når det knapt finnes en bok i barndomshjemmet hans, og familien hans også nærmest skryter av hvor lite de leser, men jeg er veldig glad for at han skiller seg ut! Tror nesten ikke jeg ville falt for ham hvis vi ikke delte den interessen, faktisk. :gjeiper:

Endret 19. august 2011 av Virvel

[otilie]

Jeg tror det henger sammen. Jeg kunne lese FØR jeg begynte på barneskolen, og satt jo selv og leste barnebøker i barnehagen Har blitt fortalt av mamma at jeg faktisk satt og leste for de andre barna og Det er foreldra mine som har fora meg med bøker.

Ble med i TL-klubben ja, og leste vel alle bøkene jeg fikk der.

Lånte meg noe Roald Dahl og leste ganske mange av hans bøker...

Så begynte mora mi å grave i bokhylla si og anbefalte bøker for meg. Leste vel Sofies verden da jeg var rundt 12... den er jo litt tung. Jeg forsto ikke alt, men likte å lese den fordet! Så leste jeg endel Tove Nilsen og Torborg Nedreeås (pluss pluss) før jeg begynte på Dina-trilogien da jeg var 14-15

Og leste selvfølgelig alle Harry Potter bøkene etterhvert som de kom ut!

Mamma driver fremdeles å anbefaler meg bøker, og kjøper bøker kun for at jeg skal lese de

Det er noe hun aldri har hatt problemer med å kjøpe til meg. Heller bøker enn kule klær liksom

Nå har jeg begynt å kjøpe og låne egne bøker^^ Og leser masse!!!

Endret 20. august 2011 av otilie

[chr1989]

Mamma var veldig på å lese med meg. Vi hadde go'boken og jeg lærte tidlig å lese. Men jeg er ikke glad i å lese... Så for min del hang det ikke sammen...

[Gjest Iah]

Mamma leste mye i barndommen og vi hadde mange bøker i bokhyllene på stua. Men av en eller annen grunn sluttet hun å lese før jeg nådde ungdomsskolen, og har jeg inntrykk av at hun kun leser når hun er på ferie. Pappa har jeg ingen minner av at leser, og han er også en typisk ferieleser. Jeg kan heller ikke huske at jeg har blitt lest mye for, men ser ikke bort i fra at jeg ble det og jeg var medlem i flere bokklubber som barn og ungdom. Lærte meg selv å lese som 5-åring og har lest mye siden.

[Lumos]

Jeg ble lest til som liten, sammen med søsteren min, men jeg var nok den av oss som likte det best. Jeg lærte ganske raskt å lese, og leste mye gjennom hele oppveksten. Jeg elsker bøker og lesing i dag også, synes det er herlig å drømme seg bort i andres verdener. Søsteren min som ikke leste så mye som meg når vi var små, er derimot ikke spesielt interessert i bøker/lesing i dag. Hvis man ser bare på oss kan man jo se en klar sammenheng

[Eudyptula]

Jeg er som ts og flere andre her, leste mye og tidlig, og er glad i å lese den dag i dag. Min jevngamle søster derimot, leser lite bøker nå. Vi hadde akkurat samme tilgang, og ble lest for i samme grad da vi var små. Så jeg tror også at det handler om individuelle medfødte/ervervede interesser, selv om tidlig introduksjon til bøkenes verden vel aldri er negativt.

[Gjest Survival]

For min del stemmer det ganske godt. Jeg ble lest til da jeg var riktig liten, og lærte meg å lese før jeg begynte på skolen. Etter det var jeg medlem i alle bokklubbene og mottok bøker i posten som jeg leste unna på èn kveld. I dag leser jeg mye. Det er selvfølgelig litt mer ift. skole og studier, men leser mye litteratur uten om det også.

Det er jo ofte sånn på flere punkter i livet, at man venner seg til noe fra barndommen og tar det med i voksenlivet fordi man har gode erfaringer og minner om det.

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er "lesefreaker". Vi/de har (og hadde) sikkert flere tusen bøker hjemme. Jeg var medlem i alle mulige forskjellige bokklubber. Jeg hatet å lese. Er fortsatt ikke spesielt glad i det - det kan sikkert telles på en hånd hvor mange bøker jeg har lest fra perm til perm.

Hatet til lesing kan ha en sammenheng med veldig dårlig syn som ble oppdaget sent. Så det var et "ork" for meg å lese. Det gikk tregt og jeg fikk vondt i hodet.

[Gjest Bond]

Var skikkelig bokorm som barn, foreldre hadde flere bokhyller i hvert rom, jeg lærte å lese ganske tidlig og jeg leste mye, ofte hemmelig under dynen etter jeg burde ha lagt meg. I tillegg til bokhyllene hjemme var jeg godt kjent i biblioteket og lånte ut mye.

Hadde omtrent alltid allerede lest alt som var i litteraturlisten i skolen, så en del bøker leste jeg i ganske tidlig alder (da mener jeg slikt som Dumas, Balzac, Hugo og så videre). Men leste også en del ganske tung litteratur i tidlig tenårene, og bøker jeg nå synes er kompliserte (og som jeg selvfølgelig ikke helt forstod der og da). Og jeg var litt sånn prinsipiell også for en stund (tok meg tid å lese gjennom samlede verker av Shakespeare). Så jeg leste nok vanvittig mye egentlig, og veldig variert - alt fra Orwell til Camus til London til Hugo til Christie. Leste nok flere timer hver dag i snitt og av og til hele dagene på ferie.

Nå leser jeg også hver dag. Har jobb som inkluderer en del lesing (ikke skjønnlitteratur da), men leser også gjerne ganske mye i fritiden, nesten alltid en liten time før jeg legger meg (av og til kan det være litt problematisk å legge meg om boken er for bra.. )

Om jeg tror det henger sammen? Absolutt. Man utvikler jo sine vaner og interesser i stor grad som barn. Det er ikke sagt at man ikke kan finne nye interesser som voksen, men lesing er noe jeg synes man burde bli vant til i tidlig alder.

[Jannu]

Jeg elsker å lese, og jeg ble både lest for og hadde masse bøker som barn.

Guttungen har jeg lest masse for, nå er han 9 år og leser selv, og han og elsker bøker.

Vi bruker biblioteket mye, og jeg håper at dette er noe som henger med han opp i årene og som voksen!