Tenåringen er blitt så "stor"... glir vekk fra meg

[Sign]

Synes det er både fint og vanskelig når ungene vokser til. Fint fordi det er slik det skal være, de skal løsrive seg, de skal klare ting på egenhånd, finne sin plass blant venner og ellers i samfunnet.

Min 14-åring er på full fart inn i voksenlivet og han løsriver seg hardt og brutalt. Han "trenger" ikke meg på samme måte som før, han vil heller være sammen med venner enn med mammaen sin... og ja, jeg vet at det er helt normalt og at jeg skal være takknemlig for at han har en normal utvikling, at han har venner og at han er selvstendig.

Men samtidig er det på en måte vondt. Jeg synes han har blitt så stor så fort. Synes ikke det er lenge siden han ennå ville sitte på fanget mitt, holde meg i hånden når vi gikk tur, kom tuslende inn i sengen min midt på natta... Jeg har nok vært litt hønemor overfor ungene og nå føler jeg meg helt satt på sidelinjen. Et samlivsbrudd for 1 ½ år siden gjør at han x antall dager i måneden ikke bor hos meg og ennå er det vondt når ungene drar til faren. Når han så kommer hjem og er så travel opptatt med sitt at jeg omtrent ikke ser han, ja da sitter jeg her og føler meg ganske så forlatt.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, ønsker jo på ingen måte at han skal forsake venner og interesser for å holde meg med selskap. Dette er mer et lite hjertesukk og kanskje for å høre om flere har det sånn eller om det er jeg som er helt "rar"...

[Niennas]

Tror det er flere foreldre som sliter med dette Bl.a. mine svigerforeldre. Min svigerinne, som akkurat har fylt 13 år, liker å holde seg for seg selv, og er ikke like lysten på å hoppe trampoline med faren, eller dra på stranda med foreldrene. Begge foreldrene vært veldig flinke med å finne på ting med ungene, ta de med på telttur, gjøre ting sammen, og egentlig ikke tenkt så mye på at ungene deres kanskje hadde hatt litt godt av å være litt selvstendige, og lære å leke selv. Som sagt, de var/er fantastiske foreldre, men svigerinnen min som nå har blitt tenåring har kommet som lyn fra klar himmel, selv om de har to eldre sønner.

Jeg har desverre ikke noen gode tips til deg, om hvordan du skal "heale", og ikke synes at ting er like vanskelig lenger, bortsett fra at han kommer til å komme tilbake igjen. Kanskje ikke holde deg i hånda, og sitte på fanget, men han kommer jo til å komme å spørre sin o'kloke mor om råd, eller trøst når han har kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje heldig som har en 14 åring som er hjemmekjær. Ikke for det, han er gjerne sammen med kompiser, men liker godt å være sammen med resten av familien (oss foreldre og småsøsken). Jeg syns det er veldig koselig. Tenker at han blir fort nok voksen.

[Sign]

Jeg er kanskje heldig som har en 14 åring som er hjemmekjær. Ikke for det, han er gjerne sammen med kompiser, men liker godt å være sammen med resten av familien (oss foreldre og småsøsken). Jeg syns det er veldig koselig. Tenker at han blir fort nok voksen.

Ja, jeg synes du er heldig. Nå skal jeg ikke synes så veldig synd på meg selv, men hos oss har nok samværet med faren også innvirkning. Når han er hos faren (som ikke bor i nærområdet) "mister" han mye kontakt med kompisene. Og det vil han ta igjen når han kommer hjem til meg. Og da mister jeg tid med han...

Men som sagt - jeg er glad for at jeg har en flott gutt som utvikler seg akkurat slik han skal. Synes bare det går så fort...

[AnonymBruker]

Ja, det går veldig fort. Fra de er småunger til tenåringer er bare et knips. Det er fraser man hørte da de var små, men som man ikke forstår før man har opplevd det. Jeg tror det kommer til å bli tomt den dagen alle mine har flyttet ut, men samtidig er det jo det vi alle ønsker for vår barn. At de blir voksne og selvstendige.

[Gjest Gjest]

Det viktigste for meg er ikke at barna er sammen med meg, men at de har det bra der de er.

[Tullepia]

Synes det er både fint og vanskelig når ungene vokser til. Fint fordi det er slik det skal være, de skal løsrive seg, de skal klare ting på egenhånd, finne sin plass blant venner og ellers i samfunnet.

Min 14-åring er på full fart inn i voksenlivet og han løsriver seg hardt og brutalt. Han "trenger" ikke meg på samme måte som før, han vil heller være sammen med venner enn med mammaen sin... og ja, jeg vet at det er helt normalt og at jeg skal være takknemlig for at han har en normal utvikling, at han har venner og at han er selvstendig.

Men samtidig er det på en måte vondt. Jeg synes han har blitt så stor så fort. Synes ikke det er lenge siden han ennå ville sitte på fanget mitt, holde meg i hånden når vi gikk tur, kom tuslende inn i sengen min midt på natta... Jeg har nok vært litt hønemor overfor ungene og nå føler jeg meg helt satt på sidelinjen. Et samlivsbrudd for 1 ½ år siden gjør at han x antall dager i måneden ikke bor hos meg og ennå er det vondt når ungene drar til faren. Når han så kommer hjem og er så travel opptatt med sitt at jeg omtrent ikke ser han, ja da sitter jeg her og føler meg ganske så forlatt.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, ønsker jo på ingen måte at han skal forsake venner og interesser for å holde meg med selskap. Dette er mer et lite hjertesukk og kanskje for å høre om flere har det sånn eller om det er jeg som er helt "rar"...

De følelsene du har er helt normale, kjære deg. Og det er godt å se at du ønsker det beste for dine barn.

Husk at selv om gutten kan virke voksen og selvstendig, så er det veldig overfladisk. Fjortenåringer er fortsatt barn innerst inne, så ikke trekk deg tilbake selv om han gjør det. Han trenger deg fortsatt, selv om han blir stadig mer selvstendig. Husk at vi trenger våre foreldre selv når vi er blitt voksne, men kanskje ikke så nært som da vi var barn.

[AnonymBruker]

Jeg har små barn som forguder meg, og som jeg alltid har rundt meg (på godt og vondt), og kjenner jeg ser litt frem til den dagen når jeg ikke må ha de oppå meg heeeele dagen. Men når den dagen kommer at mor ikke er interessant lenger kommer jeg nok til å syns det er fælt, og skulle ønske de var små igjen så jeg kan kysse og kose på dem heeeele dagen, hehe :-)

Jeg forstår godt at det er vondt for deg at han blir stor, det går jo så fort. Men han kommer nok tilbake. Jeg har et mye sterkere bånd til mine foreldre nå når jeg er 25 (og spesielt etter at jeg fikk barn) enn den gangen jeg var 16.