Forhold og tid med hverandres foreldre

[AnonymBruker]

Hvordan går din partner overens med dine foreldre? Og hvordan går du overens med partners foreldre? Drar dere alltid sammen til hverandres foreldre?

Samboeren og jeg er i et litt dårlig spor på det overnevnte. Han føler vi er lite med hans foreldre og jeg syns vi er lite med mine foreldre Vi går forsåvidt godt overens alle sammen, men det ligger kanskje litt i at forholdene er forskjellig.

Forelda hans ber oss ganske ofte på middag, men de tar seg sjelden en tur innom oss. Mine foreldre ber oss ikke så ofte på middag, men på kaffebesøk innimellom og de kommer innom oss med jevne mellomrom. Kanskje det er derfor vi oppfatter ting som vi gjør?

Er dere opptatt av å bruke like lang tid på deres foreldre? Jeg merker begge to kommer veldig i forsvarsposisjon når vi kommer inn på det temaet. Jeg syns alltid samboeren min sier at vi bare skal ta en liten tur til mine foreldre og jeg blir lei meg hver gang han sier det. På en annen side sier han ofte at vi ikke skal bli lenge hos hans foreldre heller, men det legger jeg nok ikke merke til da det ikke gjør meg noe. Vi bor i nærheten av hverandre alle sammen.

Hvis dere bor bare noen få minutter unna foreldrene deres, sitter dere da i mange timer på besøk eller blir det bare en liten tur?

[AnonymBruker]

Kjenner problemet... Hans foreldre er flinke til å be oss på middag, så vi er der rett som det er siden vi faktisk blir bedt. Mine foreldre har mer den holdningen at vi bare kan komme innom, og synes ikke det er nødvendig å be oss. Dessuten spiser de middag i en tid som gjør at vi ikke rekker det, så det blir mer å dra til dem for "å ta en prat". Mannen synes det er greiest å være hos sine foreldre. Noe jeg selvfølgelig forstår, siden han kjenner dem best. Jeg har stadig dårlig samvittighet for at vi er oftere hos hans familie, så prøver å be mine foreldre til oss eller tar meg en tur alene til dem. Vi bor ca en halvtime fra begge foreldrene, så sånn sett er det ingen forskjell. Et besøk varer vanligvis noen timer. Kanskje tre-fire timer.

[AnonymBruker]

Kjenner problemet... Hans foreldre er flinke til å be oss på middag, så vi er der rett som det er siden vi faktisk blir bedt. Mine foreldre har mer den holdningen at vi bare kan komme innom, og synes ikke det er nødvendig å be oss. Dessuten spiser de middag i en tid som gjør at vi ikke rekker det, så det blir mer å dra til dem for "å ta en prat". Mannen synes det er greiest å være hos sine foreldre. Noe jeg selvfølgelig forstår, siden han kjenner dem best. Jeg har stadig dårlig samvittighet for at vi er oftere hos hans familie, så prøver å be mine foreldre til oss eller tar meg en tur alene til dem. Vi bor ca en halvtime fra begge foreldrene, så sånn sett er det ingen forskjell. Et besøk varer vanligvis noen timer. Kanskje tre-fire timer.

Edit: Vi går begge godt overens med begge foreldreparene. Mannen synes nok min mor er litt masete, men ellers går det helt fint.

[AnonymBruker]

Vi har løst det slik at han drar stort sett alene til sine. Vi blir invitert på middag en gang iblant. Jeg blir med om det passer seg slik. Jeg har ingenting imot dem, de er forsåvidt hyggelige men jeg gidder ikke.

De bor ca 15 min kjøretur herfra og min kjære som jobber turnus stikker titt og ofte innom dem på formiddagen før han går på seinvakt.

Mine foreldre bor i en annen landsdel og de ser vi kanskje 1 helg i året. Så ingen diskusjon der.

[Sophie-Ann]

Vi er mye sammen med mine foreldre, og det går veldig fint. Hans foreldre bor på andre siden av landet, så de har jeg ikke truffet enda. Men vi tar en tur så fort jeg har muligheten til å ta fri noen dager.

[AnonymBruker]

Begge vi to koser oss nok mest sammen med min far og stemor. De besøker vi rett som det er og drar på ferie sammen med. Drikker rødvin, prater, har det moro.

Det går også greit med min mor og stefar, selv om mannen min synes at moren min kan være litt slitsom (noe han forsåvidt har litt rett i). De bor litt lenger unna så vi ser dem ikke så veldig ofte, kanskje en gang i måneden.

Vi spiser middag hos hans foreldre hver søndag. Det er en ganske tråkig affære, først og fremst fordi nesten ingen snakker med hverandre. Ikke dårlig stemning, bare veldig stille, og foreldrene hans vet vel knapt hva jeg jobber med... Men det er familietradisjon, så da gjør vi det sånn. Og mannen min er jo glad i dem.

Altså: hans foreldre ser vi oftest, men vi har det nok mest hyggelig med mine.

[Gjest Annaires]

Nå bor mine foreldre lenger unna enn hans, så det er jo naturlig at vi er mindre hos dem, men når vi først er hos mine så er vi jo der lenger.

Hos hans foreldre er vi ofte. Noen ganger ti min, andre ganger tre timer...

[Gjest pysepusen]

Hans foreldre bor lenger unna enn mine så det er naturlig at vi er mer sammen med mine. Han går veldig godt overens med mine, men ingen av oss går så veldig godt overens med hans...

Men vi er hos hans foreldre i jul, påske, sommer og kanskje en gang om høsten. Vi inviterer dem titt og ofte til oss, men de vil aldri komme. Mannen tar seg kaaaanskje en tur alene innimellom. Mine foreldre ser vi minst en gang i uken, og jeg tar meg gjerne en tur utenom det samt at de kommer på besøk til oss.

[AnonymBruker]

Må du ha med deg mannen på slep hver gang da?

Det kan jo hende foreldrene dine liker å ha deg litt alene også

[missLynch]

Vi fordeler det jevnt.

Passer på å stikke innom alle like mye. Det kommer av seg selv, egentlig. Vi har like godt forhold til begge parter.

Svigers er flinkere på å be oss på middag, mens mine foreldre er litt mer sånn "stikk innom om dere har tid".

[Niennas]

Vi deler hus med mine foreldre, så selvsagt ser vi de ganske mye oftere. Men han har et utrolig godt forhold til mine foreldre, og kan komme innom de titt og ofte, på samme måte som at mamma kommer plutselig til oss (pappa derimot, han holder seg mest hjemme :gjeiper: ).

Han foreldre bor 15 minutter unna med bil, og vi prøver å se dem 2 ganger i uka. Vi er som oftest alltid der begge to, da jeg har billappen, men det har ikke min kjære. Nå er vi veldig heldig med familieforholdene på begge sider, og en gang i blant (kanskje 1 gang hver eller annenhver måned?) så møtes vi "hele gjengen" med foreldre på begge sider, og hans søsken + oss. Det er veldig trivelig! Men som sagt, jeg tviler på at alle er like heldige når det gjelder familie..

[Gjest bazibaz]

Tror vi har fordelt det ganske jevnt, men det er egentlig ikke noe vi tenker sånn veldig mye over. Jeg tenker i hvert fall ikke noe særlig over det.

Endret 18. august 2011 av bazibaz

[AnonymBruker]

Må du ha med deg mannen på slep hver gang da?

Det kan jo hende foreldrene dine liker å ha deg litt alene også

Nei, jeg må vel egentlig ikke det Er gravid, så kanskje noen hormoner på gang...

[Phaedra]

Vi går veldig godt overens med hverandres foreldre. Familiene våre går også greit sammen, men ikke like knirkefritt

Ellers bruker vi mere tid sammen med den ene delen av min familie som bor nærmere oss, mens den andre delen av familien min klager over at de sjelden ser oss, og mannens familie klager over det samme. Vi skulle ønske vi hadde mer tid sammen med dem, men en stund brukte vi opp alle feriene våre på å besøke dem (de er mindre villige til å komme til oss pga. lang reisevei. Det ble kuttet ned til at vi ser dem 1-2 ganger i året nå (men da ofte over flere dager).

Samtidig har vi faktisk fullt opp med jobb og studier hjemme, tenåringer som planlegger helt andre ting i ferier og langhelger osv., og ikke alltid ferie på samme tid, så det blir vanskelig å gjøre det på noen annen måte. Var annerledes da ungene var små