Er redd for at broren min er deprimert

[AnonymBruker]

Dette er et tema jeg har tenkt så mye, og tenkt så lenge på at jeg ikke kommer til å klare å formulere meg på en måte som får frem alle aspektene jeg har tenkt på. Jeg har ikke noe tett forhold til min bror, men jeg betrakter mennesker og føler jeg leser dem ganske godt. Broren min har etter mitt syn dårlig selvtillit. Han skjemmes litt over eget utseende tror jeg, og det har godt ut over hans sosiale liv. Han ser normal ut, men ser kanskje litt ung ut for hans alder. Han fikk liksom aldri skjeggvekst etc, og dette har nok preget han tror jeg. Han følte seg annerledes, og taklet dette med å unngå å møte nye mennesker. Jeg vil anta at han har en lettere form for sosial angst. Han har aldri hatt kjæreste. Jeg slet også mye med selvtillit tidligere, trodde jeg skulle dø alene og ensom. Jeg var deprimert og langt nede. Tror vi ubevisst identifiserte oss med hverandre, og fant litt trøst i at begge var "mislykket". Men så har jeg tatt mer og mer tak i meg selv, fått bedre selvtillit og til og med fått meg kjæreste. Jeg er lykkelig. Han er fortsatt alene. Og tenker sikkert at nå har til og med lillesøstra tatt han igjen i "livets utviklig". Det er mulig jeg overanalyserer, og feiltolker. Men jeg tror virkelig han føler på det at han er alene og mest sannsynlig alltid vil være det (med mindre han også tar tak i problemet slik jeg gjorde, og ikke la det overvelde han). Han har noen gode venner og han har familie, men de har alle samboere/andre. De blir mer og mer etablert, mens han fremdeles står på samme sted som for ti år siden. Jeg vil så gjerne at han skal finne seg ei jente, han fortjener det så forferdelig og er jo en så super kar!

Jeg er som nevnt lykkelig, men vil liksom ikke fortelle om alt det fantastiske som skjer i livet mitt, for jeg vil ikke "gni det inn". Jeg er så redd for at han en dag skal få nok, og ende det hele. Jeg vet det er å overdramatisere fryktelig. Og tror ikke han er typen til det. Men tanken slår meg i blant, og da blir jeg så trist. Jeg vil så gjerne hjelpe, men vi har ikke så mye kontakt, så det blir veldig unaturlig. Og ikke minst veldig dumt å prøve å spørre å grave i livet hans. Tenk hvis han faktisk er lykkelig med livet slik det er? Hvorfor skal jeg drive å få han inn på mørkere tanker?

Vet ikke hvorfor jeg skrev dette. For å lufte egne tanker antageligvis. Jeg tenker så masse på han når jeg har så mye som gjør meg lykkelig, mens han virker som at han på en måte har gitt litt opp og godtatt sin situasjon, som han egentlig ikke er heeeelt fornøyd med. Får vondt inni meg bare av å skrive om det.

Noen som har vært borti noe lignende?

[AnonymBruker]

Vær så snill å bruk avsnitt, da er det mye lettere å lese.

Håper du får noen gode svar

[Gjest Gjest]

Skjønner hvordan du har det, jeg har akkurat samme problem, eneste forskjell er at jeg har 2 brødre som er "mislykket", som sjelden smiler og aldri sprudler. De lever som noen oldiser, som om de er ferdig med livet før det egentlig har begynt...

Jeg har bekymret meg over dette i mange år nå, men aner ikke hva jeg skal gjøre ...

[AnonymBruker]

Ta en samtale med broren din. Og be han oppsøke fastlegen.

Hadde han hatt diabetes, eller ryggsmerter han led av, vil du oppfordret han til å dra til legen. Depresjon er en sykdom, selv om den ikke er fysisk.

[AnonymBruker]

Det at det har vært unaturlig å ha mye kontakt før betyr ikke at det skal være sånn for alltid.

Ta kontakt med ham, begynn i det små. Ikke gjør det fordi du vil "hjelpe ham" - men fordi du faktisk har lyst å bli mer kjent med ham.

Forteller du ham det du sier her kan det jo like gjerne oppfattes som at du ser på ham som "mislykket" - og han tenker at eneste grunn til at du gidder ta kontakt med ham er fordi du ser på ham som et prosjekt som trenger hjelp.

Det tar tid å komme seg ovenpå, akkurat som deg. Du kan jo etterhvert fortelle ham litt om hva du gjorde for å komme deg mer ovenpå - og se om han reagerer med en viss interesse, eller virker å være mottakelig for å få diverse råd.

Psykolog er nok uansett viktig for ham.

Men, uansett så vet du jo ikke hvordan han har det siden dere treffes sjeldent - enda en grunn til å ta mer kontakt.