Hvorfor forelsker man seg i det uoppnåelige?

[AnonymBruker]

Hvorfor forelsker man seg i det uoppnåelige(iallefall hvis jeg skal tro KG)? Ville det ikke vært lurt om man ikke gjorde det, sånn rent biologisk sett?

[Steinar40]

De fleste forelsker seg ikke i det uoppnåelige i lengden.

En forelskelse i det uoppnåelige dør ut av seg selv fordi forelskelsen ikke får nok næring.

Men det kan jo gå lang tid før den er helt død. Dessverre.

Grunnen til at det er sånn er fordi vi er styrt av våre følelser.

Og biologisk sett har vi råd til noen skivebommer fordi vi er reproduktive i såpass mange år.

Endret 14. august 2011 av Steinar40

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg på og

[Steinar40]

Dette lurer jeg på og

Fordi du har dårlig vett. På lik linje med veldig mange andre.

[MsLeela]

Kanskje fordi man iblant møter den "rette", men han eller hun er allerede opptatt. Man kjenner den utrolig kjemien og tiltrekningen, men situasjonen tilsier at man ikke kan gjøre noe med. Vi forelsker oss i personer, ikke situasjoner. Så iblant kan det krasje...

Jeg har en venn som jeg har kjent i 7-8 år. Når vi møttes fikk vi helt utrolig kjemi fra første sekund. Men der og da ble det ikke noe forhold ut av det. Senere sled vi litt fra hverandre og jeg fant meg en ny mann. Etter noen år møttes vi igjen og skjønte at kjemien og den utrolige gnisten vi følte i begynnelsen var der fortsatt. Men da var det for sent. Jeg skulle gifte meg.

Vi holder fortsatt kontakt og den dag i dag forteller han meg helt åpenhjertelig hvor mye han elsker meg. Og hvor mye han angrer på at han lot meg gå... Han har heller ikke hatt noe særlig ordentlig forhold siden, og sammenlikner alle han er sammen med med meg og denne følelsen han hadde/har til meg. Jeg skal ikke si for sikkert, men jeg mistenker at han ødelegger sitt eget liv til en viss grad på grunn av dette... Så det er ikke noe særlig å være forelsket i det uoppnåelige...

[Steinar40]

Vi holder fortsatt kontakt og den dag i dag forteller han meg helt åpenhjertelig hvor mye han elsker meg. Og hvor mye han angrer på at han lot meg gå... Han har heller ikke hatt noe særlig ordentlig forhold siden, og sammenlikner alle han er sammen med med meg og denne følelsen han hadde/har til meg. Jeg skal ikke si for sikkert, men jeg mistenker at han ødelegger sitt eget liv til en viss grad på grunn av dette... Så det er ikke noe særlig å være forelsket i det uoppnåelige...

Du får anbefale ham å gå i terapi.

[AnonymBruker]

Kanskje fordi man iblant møter den "rette", men han eller hun er allerede opptatt. Man kjenner den utrolig kjemien og tiltrekningen, men situasjonen tilsier at man ikke kan gjøre noe med. Vi forelsker oss i personer, ikke situasjoner. Så iblant kan det krasje...

Jeg har en venn som jeg har kjent i 7-8 år. Når vi møttes fikk vi helt utrolig kjemi fra første sekund. Men der og da ble det ikke noe forhold ut av det. Senere sled vi litt fra hverandre og jeg fant meg en ny mann. Etter noen år møttes vi igjen og skjønte at kjemien og den utrolige gnisten vi følte i begynnelsen var der fortsatt. Men da var det for sent. Jeg skulle gifte meg.

Vi holder fortsatt kontakt og den dag i dag forteller han meg helt åpenhjertelig hvor mye han elsker meg. Og hvor mye han angrer på at han lot meg gå... Han har heller ikke hatt noe særlig ordentlig forhold siden, og sammenlikner alle han er sammen med med meg og denne følelsen han hadde/har til meg. Jeg skal ikke si for sikkert, men jeg mistenker at han ødelegger sitt eget liv til en viss grad på grunn av dette... Så det er ikke noe særlig å være forelsket i det uoppnåelige...

Wow. Kanskje han er den rette for deg.....? Tenkt over det?

[Genesis]

Enig med Steinar her!

Å dyrke en forelskelse som ikke er gjengjeldt (eller at man av andre grunner ikke kan finne sammen) er en svært dårlig strategi hvis du ønsker å ha det ålreit! De fleste feeder sin egen forelskelse i hue og ræva. Passer du på å ikke dyrke den, forsvinner den etter en stund uansett, akkurat som påpekt!

[MsLeela]

Wow. Kanskje han er den rette for deg.....? Tenkt over det?

Jepp, tenkt på det. Men i så fall har jeg 2 menn som er de rette for meg

Jeg er ihvertfall ikke villig til å gi opp et fungerende ekteskap for den stormende forelskelsen og kjemien. Det er to ganske forskjellige ting å være forelsket/føle tiltrekningen og kunne fungere i den gråe hverdagen. Og jeg aner ikke om vi hadde taklet hverdagen etter at forelskelsen hadde lagt seg, og kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut av heller...

[AnonymBruker]

En forelskelse i det uoppnåelige dør ut av seg selv fordi forelskelsen ikke får nok næring.

Men..du selv holder jo på i det uendelige, ut fra hva alle kan lese på KG?

[Steinar40]

Men..du selv holder jo på i det uendelige, ut fra hva alle kan lese på KG?

Det er faktisk ikke jeg som er problemet - selv om jeg sitter fast i problemet. Problemet er et kvinnfolk som ikke klarer å bestemme seg for verken det ene eller det andre. Og da blir det faktisk veldig vanskelig.

Det er altså ingenting som er uoppnåelig hvis hun bare klarer å bestemme seg, få ut fingern og satse på oss i sammen.

Men det kan selvfølgelig ikke pågå som hittil til evig tid. Planen er å ta en skikkelig prat denne måneden. Hvis det ikke blir noe av, eller går dårlig, så kommer det ikke til å bli noe av.

Ingenting er uoppnåelig men muligens totalt bortkastet. Den som lever får se.

[AnonymBruker]

Det har jeg ikke opplevd siden barneskolen/ungdomskolen. Men jeg tar ikke så tungt på forelskelser, har lett for å bli betatt. Gir heller ikke oppmerksomhet til forelskelse som ikke blir gjengjeldt (har gjort det, og det endte i et langvarig forhold, siden jeg ga opp og bare satset på vennskap).

Nå vet jeg at jeg er betatt av to menn, den ene sliter veldig for tiden (vil ikke gå i detalj) og den andre er homofil. Typisk, men tror det er underbevisstheten som banker på, siden jeg er bevisst på at jeg slett ikke vil møte en ny mann akkurat i dag, eller til neste uke.

Jeg savner kanskje en kjæreste, men hvor finner man en som vil ha et forhold basert på særbo som i tillegg skal stille visse andre krav, og godta mine særheter. Jeg har så smått gitt opp, og hadde blitt redd hvis jeg møtte en ny mann som ga meg den altoppslukende berusende følelsen og det var gjengjeldt. Og det var håp for et forhold, og ikke mine "forelskelser" i de som er totalt uoppnåelige.

[Wunderbarbara]

Jeg har et inntrykk av alle veldig mange blander det å være forelsket med det å være betatt. Selv har jeg vært singel såpass lenge at jeg har lært meg å skille mellom de to.

Jeg har svært vanskelig for å finne noen å bli interessert i, men når det en sjelden gang dukker opp noen jeg faktisk liker, så blir jeg raskt betatt. Det vil si at jeg gleder meg til å treffe ham, at jeg tenker på ham og lurer på hva han gjør, og at jeg er veldig spent på om han kommer til å ta kontakt med meg, at jeg får sommerfugler i magen når jeg treffer ham. Denne følelsen kan lett forveksles med forelskelse, men hvordan kan man være forelsket i noen man egentlig ikke kjenner? Da er man i såfall bare "forelsket" i situasjonen eller sine egne forventninger til dette mennesket.

Forelskelse er for meg å få samme responsen tilbake - når man har blitt kjent med hverandre, når man ikke spiller spill, når man oppriktig tør å fortelle hverandre hva man føler og er enige om at "vi er forelsket" i hverandre. Jeg tror faktisk ikke jeg klarer å være forelsket på egen hånd, uten at han er det i meg. Og hvis jeg ikke får samme responsen tilbake, så går det faktisk over rimelig kjapt. Og når man kommer over folk uten nevneverdige problemer og har lett for å finne seg nye å bli interesserte i - da var man ikke forelsket. Da var man betatt.

[Rattata]

Har desverre blitt forelsket i en uoppnåelig, og jeg holder meg så langt unna som jeg kan. Må ha "kontakt" pga jobb, men jeg fatter meg i korthet og holder kommunikasjon på det faglige! Dette kommer til å dø etterhvert, men fader så kjedelig det er å vente

Dette skjedde pga god kjemi bare, og det skjer vel alle det?

[Gjest KateW]

Fordi det ofte er tryggere å være singel, fordi det er det man er vant til. Og da beskytter man seg selv med å bli forelsket i noen man ikke kan få, slik at man ikke trenger å forholde seg til faktisk å være i forhold med et annet menneske.

[Steinar40]

Fordi det ofte er tryggere å være singel, fordi det er det man er vant til. Og da beskytter man seg selv med å bli forelsket i noen man ikke kan få, slik at man ikke trenger å forholde seg til faktisk å være i forhold med et annet menneske.

Eller så kan det være slik at man unngår de som ikke er "uoppnåelige". Og dermed kan man ikke forelske seg i disse.

Før eller senere forelsker man seg da i en som allerede er opptatt (og dermed "uoppnåelig").

[Gjest KateW]

Eller så kan det være slik at man unngår de som ikke er "uoppnåelige". Og dermed kan man ikke forelske seg i disse.

Før eller senere forelsker man seg da i en som allerede er opptatt (og dermed "uoppnåelig").

Hæ? Dette har ingenting med det jeg skrev å gjøre, så langt jeg kan se.

[Steinar40]

Hæ? Dette har ingenting med det jeg skrev å gjøre, så langt jeg kan se.

Joda, det er bare en litt annen type strategi som går ut på akkurat det samme.

[Gjest KateW]

Jaha, jeg forstår fortsatt ikke hva du mener. Jeg snakker ikke om strategi, jeg snakker om en ubevisst måte å oppnå trygghet på.

Du er jo selv et godt eksempel på min teori. Så langt jeg vet, vært singel i en årrekke, forelsker deg så i en gift kvinne, som bor 80 mil unna. Da kan du skylde singelheten din på avstand og andre vanskeligheter, mens høyst sannsynlig er sannheten at du ikke egentlig tør å inngå et forhold. Da er det tryggere og bedre å være forelsket i noen du allikevel aldri kan få.

[Steinar40]

Jaha, jeg forstår fortsatt ikke hva du mener. Jeg snakker ikke om strategi, jeg snakker om en ubevisst måte å oppnå trygghet på.

Du er jo selv et godt eksempel på min teori. Så langt jeg vet, vært singel i en årrekke, forelsker deg så i en gift kvinne, som bor 80 mil unna. Da kan du skylde singelheten din på avstand og andre vanskeligheter, mens høyst sannsynlig er sannheten at du ikke egentlig tør å inngå et forhold. Da er det tryggere og bedre å være forelsket i noen du allikevel aldri kan få.

Tja, hvis du leser det jeg skrev om igjen så kanskje du skjønner det?

Unngår man aktuelle kandidater, kan man bli forelsket i dem da?

Dessuten er "aldri kan få" mye det samme som "egentlig ikke vil ha".

Endret 25. august 2011 av Steinar40