Hvordan er det å være alenemor?

[AnonymBruker]

Det å være alenemor er kanskje ikke det noen vil bli, men det er en realitet for mange. Selv har jeg ikke barn, men jeg tenker mye på at jeg snart vil få barn. Jeg er voksen, har fast jobb, leiliget og litt familie i nærheten.

Så, hvordan er det å være alenemor? Jeg sikter meg ikke inn på den situasjonen, men worst case scenario er det jo det som kan skje, og da vil jeg vite at jeg var fullt ut informert om det.

[AnonymBruker]

Jeg gledde meg skikkelig til og bli mamma med tanke på at barnefar stillte opp i svangerkapet osv. Vi var kjærester i ett halvt år etter ungen kom til (han stillte ikke opp den tiden ). Så da han dro var det kjempe godt å være alenemor =)

Men etter ett år så ble det tungt, da han lovet å stille opp men aldri gjorde det....

Så Jeg synes det var veldig tungt i lengden å være alene om alt, jeg kjørte heller ikke bil så det gjorde det heller ikke lettere... Hadde ikke noen som stillte opp, så hadde aldri fri.

Idag har jeg samboer, å det er MYE lettere å være to på alt! Er man alenemor så gir han ofte opp, kanskje ikke like flink til å holde på reglene ( alt for husfreden) .

Å være alenemor, DET ER TUNGT!! iallefall i mine øyne...

[Gjest Sunflower]

Jeg synes det gaard veldig greit egentlig. Det hjelper jo selvsagt at jeg fremdeles kan snakke med barnefaren om oppdragelsen og slike ting. Han hjelper jo til selv om vi ikke er gift lengere, men klart det blir jo selvsagt mindre fri, men man venner seg til situasjonen. Jeg var ikke alenemor for det hadde gaat noen aar da, men likevel.

[makkapakka]

Jeg var samboer de første årene med barnefar, men vi måtte bare gi opp for bf var ikke så gira på familieliv. Karriere og seg selv var viktigere. Det var en lettelse å flytte for seg selv. En kamp mindre om hverdagen. Jeg gjorde imidlertid en feil. Full jobb og full barnehage. Ble alldeles utsliten av å springe som en strikk fra det ene til det andre. Dessuten var ikke jobben noe positivt innstilt til alenemødre, sjefen var mer eller mindre hatsk til det.

Du blir mye alene etter jobb, og fastlåst hjemme. Det er ikke bare å stikke ut på butikken fordi du har glemt noe, når du har en sliten unge eller 2 som skriker fordi de er trøtte etter barnehagetid. Det blir lettere når ungene kommer i skolealder, for da begynner ungene å søke ut etter andre barn og andre barn søker din unge. Det kan være avlastning i seg selv.

Lettere hvis du har bf og kan avlastning i form av samvær. MEN det kan være ofte krevende å ha det også siden samarbeidet ikke blir noe bedre om dere flytter fra hverandre.

Enkleste ville vært å finne ny samboer som tok barnet/barna dine inn i varmen.

Oppdragelsen er strengere hos mitt barn enn hos barn med to foreldre.

Tror ikke bør satse på å bli alenemor.

[Gjest Gjest]

Jeg var samboer de første årene med barnefar, men vi måtte bare gi opp for bf var ikke så gira på familieliv. Karriere og seg selv var viktigere. Det var en lettelse å flytte for seg selv. En kamp mindre om hverdagen. Jeg gjorde imidlertid en feil. Full jobb og full barnehage. Ble alldeles utsliten av å springe som en strikk fra det ene til det andre. Dessuten var ikke jobben noe positivt innstilt til alenemødre, sjefen var mer eller mindre hatsk til det.

Du blir mye alene etter jobb, og fastlåst hjemme. Det er ikke bare å stikke ut på butikken fordi du har glemt noe, når du har en sliten unge eller 2 som skriker fordi de er trøtte etter barnehagetid. Det blir lettere når ungene kommer i skolealder, for da begynner ungene å søke ut etter andre barn og andre barn søker din unge. Det kan være avlastning i seg selv.

Lettere hvis du har bf og kan avlastning i form av samvær. MEN det kan være ofte krevende å ha det også siden samarbeidet ikke blir noe bedre om dere flytter fra hverandre.

Enkleste ville vært å finne ny samboer som tok barnet/barna dine inn i varmen.

Oppdragelsen er strengere hos mitt barn enn hos barn med to foreldre.

Tror ikke bør satse på å bli alenemor.

Enkleste ville vært å finne ny samboer som tok barnet/barna dine inn i varmen.

HEHE.

INNSTILLINGEN ER DER TIL Å FINNE LØSNINGEN

[Mamma1]

Det går ganske fint, det er ikke så slitsomt. Men, det er dyrt, det er mitt største problem. Pluss at jeg syns det er synd for ungenes del.

[AnonymBruker]

Jeg var samboer de første årene med barnefar, men vi måtte bare gi opp for bf var ikke så gira på familieliv. Karriere og seg selv var viktigere. Det var en lettelse å flytte for seg selv. En kamp mindre om hverdagen. Jeg gjorde imidlertid en feil. Full jobb og full barnehage. Ble alldeles utsliten av å springe som en strikk fra det ene til det andre. Dessuten var ikke jobben noe positivt innstilt til alenemødre, sjefen var mer eller mindre hatsk til det.

Du blir mye alene etter jobb, og fastlåst hjemme. Det er ikke bare å stikke ut på butikken fordi du har glemt noe, når du har en sliten unge eller 2 som skriker fordi de er trøtte etter barnehagetid. Det blir lettere når ungene kommer i skolealder, for da begynner ungene å søke ut etter andre barn og andre barn søker din unge. Det kan være avlastning i seg selv.

Lettere hvis du har bf og kan avlastning i form av samvær. MEN det kan være ofte krevende å ha det også siden samarbeidet ikke blir noe bedre om dere flytter fra hverandre.

Enkleste ville vært å finne ny samboer som tok barnet/barna dine inn i varmen.

Oppdragelsen er strengere hos mitt barn enn hos barn med to foreldre.

Tror ikke bør satse på å bli alenemor.

Ehm, er ikke det litt vel ansvarsløst? Det enkleste er vel om man ikke får flere barn enn man kan klare seg med helt alene. Alle burde ha i bakhodet at en dag kan en ende opp alene, da må man ta byrden på skuldrene alene.

[pialen]

Kanskje feil å trykke at man liker ditt innlegg, men jeg mente bare at jeg er enig med det du skriver her altså. er selv akkurat blitt alenemor og ja det er dyrt å sitte med alle utgifter på hus og hjem alene, og også kanskje på barnet (der er jeg heldig sånn sett, bf hjelper mye til der).

Det som er værst synes jeg er for de små ja...

[Skylight]

Jeg har vært alenemor, med fullt foreldreansvar i tilleg, til et diagnosebarn. Jeg har fått mye hjelp av mine foreldre oppgjennom årene, men til syvende og sist så er det du selv som må ordne opp i alt. Det tungt å aldri ha noen å rådføre seg med, som stiller sammen med deg under behandling og utredning, som er med på konf timer på skolen, på foreldremøter, i 17 mai tog osv osv. Det er heller ingen andre som ordner med mat når man kommer utslitt hjem og ingen andre som står opp og natten for ente gang fordi barnet ikke får sove.

Det gir deg jo god oversikt over barnet når man er alene om det, man slipper å måtte diskutere oppdragelse og inngå kompromier, men det sterke båndet som dannes imellom dere kan også virke både intenst og kvelende, for den kjærligheten og vennskapen og det dagligdagse livet, er det heller ingen andre å dele det med.

[AnonymBruker]

Det å være alenemor er kanskje ikke det noen vil bli, men det er en realitet for mange. Selv har jeg ikke barn, men jeg tenker mye på at jeg snart vil få barn. Jeg er voksen, har fast jobb, leiliget og litt familie i nærheten.

Så, hvordan er det å være alenemor? Jeg sikter meg ikke inn på den situasjonen, men worst case scenario er det jo det som kan skje, og da vil jeg vite at jeg var fullt ut informert om det.

jeg synes det var veldig vanskelig å være alene i svangerskapet og ble mye deprimert av å føle meg så alene om babyen.

Det ble mye tøffere enn jeg hadde trodd!

Men kanskje bare jeg som e pysete

[Elizia]

Enda så lenge syns jeg det går greit å være alenemor. Har to små barn i barnehagealder, så stresset rundt lekser og fritidsaktiviteter har jeg ikke erfart enda. Egentlig var det ikke stor overgang for meg å gå fra å være et par til å være alene med omsorgen. Exen var ikke interessert i å bidra hjemme ifht barna, så det har alltid vært meg som har byttet bleier, badet, lagt, laget mat, vasket klær osv. Har faktisk mer alenetid nå enn da jeg var i et parforhold, når barna er på overnatting 8 døgn per mnd. Økonomisk går det også ganske greit.

Likevel så savner jeg jo en partner. En som ser meg som sin jevnbyrdige og som vil gjøre mitt liv enklere og bedre på samme måte som jeg ønsker for han. Tror ikke jeg kommer til å finne den ideelle mannen, men jeg forblir heller alene enn å haste inn i enda et forhold som ikke fungerer godt nok.

[FancyPants]

Jeg planla aldri å bli alenemor, men så ble jeg det da, etter 1,5 år. Nå er mini fire, og jeg syns det går helt greit. Faren har samvær annenhver helg, noe som selvfølgelig hjelper.

At jeg er alene gjør at jeg kan studere uten å ta opp studielån, noe som er en stor fordel.

Det jeg syns er mest slitsomt med å være alene er at jeg er låst hjemme hver kveld, og det er et sabla stress i eksamenstiden.

Ellers er det ikke spesielt slitsomt, eller vanskelig økonomisk, å være alene med barn.

Det kan bli litt ensomt til tider, da man ikke har noen å dele de små øyeblikkene med. Som da mini lærte seg å gå uten bleie og tissa på do for første gang osv.

[Frøysa]

Jeg var alene de siste tre mnd før babyen ble født og opplevde at bf flyttet til andre siden av landet - akkurat da var det en lettelse at han dro og jeg fikk ha tre fine måneder før barnet kom.

De første to ukene etter at babyen kom var forferdelige psykisk. Man går jo som regel inn i en boble i denne tiden uansett fordi alt er nytt, men jeg tenkte veldig mye på hvordan det kunne vært og lagde et glansbilde av det forholdet vi hadde. Når han kom for å treffe babyen så jeg jo etterhvert at det ikke hadde fungert uansett og at jeg fortsatt hadde det bedre alene.

Tror at de fleste som havner i en slik situasjon omstiller seg ganske fort og går inn i en slags overlevelsesmodus uansett hvordan forholdene er rundt dem... Man må bare klare det og det er utrolig hvor mye man egentlig kan finne krefter til.

Jeg har vært heldig å ha familien i samme by og de har også passet babyen noen timer eller en kveld+natt for at jeg skal få tid til litt venner osv. Selv om jeg har mindre fritid enn før så setter jeg utrolig stor pris på de timene jeg får barnepass eller kan gå ut en tur med venninner. Mye mer enn før!

Det økonomiske går fint, men selvfølgelig kommer det tunge tanker av og til om alle de "perfekte" familiene rundt om kring som har både bil, hus, barn og et bra sexliv (tror vi....). Men jeg vil heller leve alene enn i et forhold som er destruktivt for alle parter - det er også det beste for barnet... Jeg velger heller å glede meg over at jeg er såpass ung, men likevel er ganske etablert med egen leilighet som jeg har skaffet meg på egenhånd, bil og en nydelig sønn. Nå mangler jeg bare en mann da....

Ellers er jo en negativ ting at man ikke kan gå så mye ut på tur på kvelden feks fordi man er avhengig av at noen er inne og passer barnet ...

Endret 13. august 2011 av Frøysa

[AnonymBruker]

Ønsket aldri en slik situasjon, men når det ble som det ble så syntes jeg det har gått veldig fint for min del. En omstilling selvfølgelig og en del tøffe tak.

[Neala]

Jeg synes det er helt greit. Kanskje jeg sitter med den følelsen fordi det aldri har vært romantiske følelser mellom meg og bf? Og at jeg har vært alene fra dag én? Har jo god hjelp fra familie, og jenta mi er veldig grei å "ha med å gjøre", så det hjelper jo. Nå har jeg bare vært mamma i seks måneder, så har ikke all verdens erfaring. Regner med at man kan nærme seg veggen etter hvert, men jeg tar en dag av gangen! Det eneste som tærer på er kaoset med bf, men det går ikke utover mamma-rollen min.

[Gjest Gjest]

Enkleste ville vært å finne ny samboer som tok barnet/barna dine inn i varmen.

HEHE.

INNSTILLINGEN ER DER TIL Å FINNE LØSNINGEN

Enkleste ville vært å finne en nabo som vil måke oppkjørselen din i samme slengen som sin egen.

[Gjest loren]

Jeg har ikke vært alene så lenge, og har heldigvis også en far til barnet mitt som stiller opp og er der for oss. Vi deler alt av ansvar og alt økonomisk, og gutten bor en uke hos hver av oss.

Det er klart at den uka han er hos meg blir "slitsom" - i og med at fra jeg står opp til han legger seg er det BARE jeg som skal gjøre alt, jeg er dog heldig som studerer og har en jobb hvor det meste gjøres hjemmefra, slik at jeg kan styre jobbinga mi inn til når han sover eller er i bhg og gjøre det som må gjøres andre steder når han er hos faren sin.

Jeg satset ikke på å bli alenemor, og hadde nok ikke planlagt det.

"Fordelen" jeg har med en 50/50 deling er den uka som er bare min. Da får jeg gjort det jeg må av andre ting, som da gjør at den uka jeg har sønnen min er jeg mer opplagt og har mere tid til han.

Medaljens bakside - jeg ser bare sønnen min 6 av 12 mnd i året hvis man ser det på den måten. Halvparten av alt han gjør mister jeg. Heldigvis har jeg som sagt et greit forhold til BF, vi samarbeider, sender SMS om det skjer noe spesielt, ringer for at han skal få si natta til den han ikke er hos.

Mine erfaringer er at det er stor forskjell på hvor mye ansvar far tar, og får lov til å ta. Slik at det å være alenemor kan bety alt fra å være 100% alene til slik som jeg har det, og de situasjonene er jo ekstremt ulike egentlig...

[nettvenninnen]

Når jeg tenker tilbake var det utrolig slitsomt å være alenemor de første årene. Jeg studerte også ved siden av og det var det økonomiske som kanskje var det tyngste. Det å få alt til å strekke til. Både når det gjelder tid og økonomi. Men man ble faktisk vant med både tunge tak og trang økonomi, så etter noen år ble ikke ting så slitsomt lenger. Selv hadde jeg ikke foreldre og

avlastning.

Heldigvis slapp jeg å skape det du kaller for frie tøyler. Sant og si har jeg aldri hatt problemer med oppdragelsen av barnet. Han vet at nei er nei og tøyer ikke grenser. Vi har en super kommunikasjon sammen og jeg kan ikke engang huske at jeg måtte gå igjennom trassalder med barnet mitt.

Derfor gruer jeg meg litt til tenårene som kommer nå snart, for jeg kan kanskje ikke regne med å være like heldig der. Her i huset er jeg ikke vant med konflikter, uenighet eller sure miner. Så jeg er veldig spent for å si det sånn.

I dag er jeg veldig glad for at jeg hadde det såpass beintøft de første årene. Jeg er vant med å leve på lite om de trengs og klarer meg godt på bare min økonomi. Jeg har heller aldri gått inn for å skaffe meg samboer.

Jeg har aldri angret på alenemortilværelsen. Selv om det unektelig hadde vært morsomt med stort hus, fin bil, masse hjelp, et stabilt sexliv, slippe å være "fastlåst" inne i huset hver kveld og bla, bla,bla har det for meg vært mest verdifullt å oppdra et flott og velbalansert menneske som også vet at det meste i livet ikke kommer gratis.

Har vært alenemor i ti år. For meg var det egentlig mest slitsomt å bo med en annen voksen person. Og det er de tunge takene fra den tiden som sitter mest i kroppen.

[Aerah]

Nå har jeg vært alenemor siden dag 1, så har ikke så mye å sammenligne med. Men jeg synes det går veldig fint, det er fordeler og bakdeler med begge deler skulle man tro.

Det verste er økonomien og det praktiske. Det er vanskelig å være i jobb uten å ha mulighet til å jobbe overtid fordi man ikke har andre til å hente barnet. Det er vanskelig å gå på skole et annet sted enn hjemstedet når man ikke har noen til å hente/levere barnet i barnehage eller skole. Det er vanskelig å opprettholde et godt sosialt liv når man ikke kommer seg ut på kveldstid, og det er vanskelig å å få tid for seg selv.

[AnonymBruker]

Stakkars unger som ikke får vokse opp med en mannlig rollemodell. Jeg syntes det er helt tragisk. For en drittverden vi lever i.