Tanker om utdanning

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har dette med utdanning hengende over meg hele tiden. Hver dag tenker jeg på det.

Jeg falt ut av vgs for noen år siden og har ikke kommet inn i systemet igjen. Har ca 1,5-2 år igjen av videregående. Jeg virkelig hatet videregående. Jeg følte meg utenfor i alle sammenhenger, hadde ingen selvtillit i det hele tatt og få venner.

Det var en periode da jeg var langt nede og ikke hadde det noe kjekt i det hele tatt. Og tanken på å gå tilbake på videregående skremmer meg. Jeg blir nervøs og urolig av å tenke på det. Jeg er redd for at jeg skal falle ut igjen eller at jeg skal bli så deprimert som det jeg var og at jeg ikke kommer meg opp av "gropa" igjen. Jeg har brukt 3 år på å komme til meg selv igjen og å få bygd opp litt selvtillit. Jeg føler meg klar for å få ferdig det der og all annen form for utdanning også. Jeg vil avslutte det kapittelet i livet mitt og føle at jeg får til noe.

Slik som det er idag, føler jeg meg mange ganger som en taper. Jeg er oppegående og intelligent, men føler at jeg ikke har fått til noe særlig og at jeg ikke har vokst opp. Ser gamle venner har gått på de og de skolene og begynt på den og den utdanningen, og jeg føler at de er kjempeheldige som har fått til noe sånt Men de er mye mer sosiale enn meg og passer godt inn i de fleste miljøer.

Jeg er kanskje ikke så tilpasningsdyktig, og en feil jeg gjorde da jeg begynte på videregående skole var at jeg hadde som mål å få meg en utdanning, jeg gikk ikke på skole for å få meg venner. Så jeg var ikke særlig frempå og sosial. Og jeg valgte helt feil linje å gå på. På noen av de andre linjene sluttet de kl 13 eller litt seinere, men på linjen jeg gikk på sluttet vi halv fire hver dag. Så det ble lange dager.

Jeg føler meg klar for å få meg en grei jobb og etterhvert kjøpe hus og leve livet slik som jeg vil leve det, men jeg er allikevel redd for alt mulig. Jeg hører fra folk jeg kjenner at jeg "bekymrer meg for mye", og det gjør jeg. Jeg ser for meg alle mulige scenarioer og hva som kan gå galt eller hva som kan gå bra.

Jeg har regnet ut at hvis jeg neste år går på ordinær videregående (den raskeste måten å få generell studiekompetanse på), vil det fortsatt ta fire år før jeg er ferdig med utdanningen og muligens kan begynne å tenke på og leve livet slik jeg vil leve det og jobbe med noe jeg liker. Jeg ser for meg at det kan bli helt forferdelig og at jeg med den psyken jeg har ikke er sterk nok til å takle det. Særlig ikke hvis jeg kommer i en klasse med et lite inkluderende klassemiljø. Nå er jeg jo eldre enn de som hadde gått i klasse med meg og.

Vet ikke om det hadde vært negativt eller positivt? At jeg er eldre, ergo så faller jeg utenfor. Eller om de hadde hatt respekt for meg fordi jeg er eldre. Vet ikke.

Det som også bekymrer meg er at jeg føler at tiden løper fra meg. På flere måter.

Om fire år er jeg en "gammal kjerring", for å si det sånn. Folk hadde sikkert ledd av meg hvis jeg skrev hvor gammel jeg er om fire år. Jeg føler at om fire år, så er det liksom for sent å først da være ferdig med utdanningen. Litt vanskelig å forklare egentlig.

Den dag idag føler jeg meg voksen, men jeg er bare i begynnelsen av 20-årene. Folk sier at jeg har hele livet foran meg, men jeg føler at ting haster. At jeg kommer til å angre hvis jeg ikke hopper ut i det snart. Jeg føler et press fra meg selv og fra familien om at jeg må begynne på skolen igjen.

Jeg tror at hvis jeg hadde klart dette løpet og fått meg utdanningen og en jobb, hadde jeg følt at jeg hadde fått til noe og en kjempebyrde hadde blitt løftet av mine skuldre.

Men jeg vet ikke om jeg klarer det.

Kanskje følelsen av det å ikke ville forbli en "taper" er så sterk at jeg overvinner frykten for videregående og bare hopper ut i det? Det er ganske mulig. Kanskje jeg bare driter i alt og prøver og ser hva som skjer. Hva er det verste som kan skje egentlig? At jeg blir et mobbeoffer og føler meg utenfor på skolen. Javel, men jeg får meg i allefall en utdanning. Med mindre jeg blir så langt nede psykisk at jeg får veldig dårlige karakterer og ikke kommer inn på noe som helst etter videregående.

På ungdomsskolen hadde jeg bra karakterer, så jeg har i allefall håp om at jeg ikke er helt dum i hodet. Høyskolen jeg ønsker å gå på etter videregående krever rundt 5 i snitt, så jeg hadde vært nødt til å jobbe hardt.

I tilfelle noen lurer, så kan jeg jo fortelle at jeg bla.a har angst og sliter med depresjoner. Men det siste halve året har gitt meg selvtillit. Jeg jobber litt og tjener penger, men kommer meg ikke fremover. Men pengene hjelper jo til litt.

Jeg føler meg så teit og uvanlig siden jeg ikke klarte å fullføre videregående den gangen. Jeg angrer på at jeg falt ut, men samtidig har jeg lært ganske mye om både meg selv og om andre mennesker. Kanskje det å ha hatt det sånn som jeg har hatt det har gjort at jeg lettere kan forstå andre mennesker og ha sympati med andre mennesker som sliter psykisk. Hvis jeg bare duret gjennom videregående og ante fred og ingen fare, hadde jeg kanskje vært mer dømmende og ikke forstått hvorfor andre mennesker ikke "gadd" å ta seg en utdanning. Osv. Prøver å se det positive i det

Det var noen av mine uinteressante tanker om utdanning. Kanskje flere har/har hatt det sånn som meg?

[Knirke]

Prøv å snu på det: Du er i startgropa, du kan forme din egen fremtid! Å få seg en god jobb som man kan leve meder vel målet til de fleste, enten de har utdannelse eller ei, men det er ikke "bare" å gå til en skole, lese noen bøker og vips så er du der.

Hvis det er noen trøst nærmer jeg meg 30, har til sammen 7 års universitetsudannelse bak meg, og finner overhodet ikke jobb . Jeg skulle så gjerne valgt annerledes, og tatt en utdannelse som jeg visste det fantes et arbeidsmarked for... Men jeg angrer ikke på at jeg studerte, fordi studenttilværelsen har vært den beste tiden i livet mitt så langt. Om jeg skulle sett på det som 3 år med tortur, hadde jeg aldri orket (det startet med tre år, men det trakk litt ut). Man lærer enormt mye mens man studerer, og bare en brøkdel av det er faglig!

Studier kan være en mulighet for deg til å utvikle deg som person, og kanskje bli kvitt angsten og depresjonen.. meld deg inn i studentorganisasjoner eller idrettslag, ha som mål å snakke med en ny person om dagen (og på et studie er det ikke vanskelig). Men da må du altså ta videregående først... Men det er enorme hav av forskjell på VGS og høyere utdanning, både faglig og sosialt