Kommunikasjon

[Gjest Kv84]

Jeg klarer alltid å prestere å si noe som jeg overhodet ikke har lyst til at min mor skal vite. Skjønner ikke hvorfor dette skjer? Akkurat som om jeg har et stort behov for at noen lytter og er enig i det jeg sier. Hun er stort sett alltig uenig i det jeg sier og vrir på det. Hun begynner å dra på årene og husker ikke hva hun sa til meg for dager siden. Hva skjer, hun er så totalt forandret på 4år. Da jeg fikk ungen min, hun er så ubehagelig å være sammen med.

Lurer på mest det hvorfor jeg sier det som jeg ikke vil at hun skal høre fra meg i det hele tatt?

Hvordan jeg kan slutte med det?

Om hun hadde vært glad og positivt til det jeg sier, da hadde det jo vært helt greit og koselig å si det til henne.

Det er ting som andre venninner eller familimedlemmer som sårer meg at jeg har behov for at mor respekterer...

[AnonymBruker]

Det høres jo fælt ut å ikke få sympati fra sin egen mor om du forteller henne om hendelser/folk som sårer deg, altså i situasjoner der du egentlig bare trenger medfølelse.

Men om du legger frem en sak slik at din mor tror du er ute etter hennes synspunkt og meninger, er det jo ikke rart om hun ikke alltid er enig med deg?

For min del er det forskjell på disse 2 tingene. Om ei venninne av meg forteller meg om en situasjon og er skikkelig lei seg, pleier jeg først og fremst å lytte til det hun sier og trøste henne. Selv om jeg ikke nødvendigvis forstår hennes reaksjon/følelser i en sammenheng, og er "uenig" i at hun trenger å føle seg såret eller hva man skal kaller det, er det ikke alltid at man trenger å påpeke dette. Da kan jeg heller vise medfølelse, for akkurat der og da er jo denne venninna trist og lei seg, selv om ikke jeg ville blitt trist i samme situasjon. At jeg i en slik situasjon prøver hardt å få henne til å se andre sider av saken, eller råder henne til å bare "ikke tenke på det" eller kverulerer på følelsene hun har, vil nok bare gjøre vondt verre og føre til at hun ikke synes jeg verken lytter eller aksepterer hennes måte å være på.

Andre ganger, hvis ei venninne ikke er så direkte lei seg, men ønsker å høre mine synspunkt på en sak hun er oppgitt over, forteller jeg henne mine meninger om situasjonen. Da er det ikke alltid at mine synspunkt er de samme som hennes, men da har hun jo også bedt om dem.

Kanskje din mor ikke oppfatter at du bare ønsker at hun skal lytte til det du sier, uten å komme med råd og innvendinger om hvordan du kan se annerledes på saken? Hvis du ber om andres råd og meninger kan du ikke forvente at de alltid vil være enige med deg, men det er jo mulig å ville ha aksept for at du likevel føler slik eller slik i en situasjon

[Gjest Kv84]

Det høres jo fælt ut å ikke få sympati fra sin egen mor om du forteller henne om hendelser/folk som sårer deg, altså i situasjoner der du egentlig bare trenger medfølelse.

Men om du legger frem en sak slik at din mor tror du er ute etter hennes synspunkt og meninger, er det jo ikke rart om hun ikke alltid er enig med deg?

For min del er det forskjell på disse 2 tingene. Om ei venninne av meg forteller meg om en situasjon og er skikkelig lei seg, pleier jeg først og fremst å lytte til det hun sier og trøste henne. Selv om jeg ikke nødvendigvis forstår hennes reaksjon/følelser i en sammenheng, og er "uenig" i at hun trenger å føle seg såret eller hva man skal kaller det, er det ikke alltid at man trenger å påpeke dette. Da kan jeg heller vise medfølelse, for akkurat der og da er jo denne venninna trist og lei seg, selv om ikke jeg ville blitt trist i samme situasjon. At jeg i en slik situasjon prøver hardt å få henne til å se andre sider av saken, eller råder henne til å bare "ikke tenke på det" eller kverulerer på følelsene hun har, vil nok bare gjøre vondt verre og føre til at hun ikke synes jeg verken lytter eller aksepterer hennes måte å være på.

Andre ganger, hvis ei venninne ikke er så direkte lei seg, men ønsker å høre mine synspunkt på en sak hun er oppgitt over, forteller jeg henne mine meninger om situasjonen. Da er det ikke alltid at mine synspunkt er de samme som hennes, men da har hun jo også bedt om dem.

Kanskje din mor ikke oppfatter at du bare ønsker at hun skal lytte til det du sier, uten å komme med råd og innvendinger om hvordan du kan se annerledes på saken? Hvis du ber om andres råd og meninger kan du ikke forvente at de alltid vil være enige med deg, men det er jo mulig å ville ha aksept for at du likevel føler slik eller slik i en situasjon

Takk for at du forstår dette riktig!

Jeg har snakket med min far om dette og der er akkurat det samme problemet. Jeg har hørt de krangle og de prøver ikke å ungå å krangle/diskutere foran meg. Så føler at det er hennes måte å kommunisere på som er feil.

Etter hva du skriver om hvordan du er om venninnen din er lei seg, så er det slik jeg mener at voksne mennesker som har lært seg hvordan man oppfører seg er riktig, dette jeg søker etter i min mor.

Eneste vei jeg har sett den siste tiden er å ha minst mulig kontakt med henne. Men jeg har så stort behov for å bli hørt og få en til å forstå. Huff er ikke så lett dette med medfølse og kommunikasjon.