Prøver å finne meningen med å være singel - egentlig.

[AnonymBruker]

Jeg er singel, og passert 30, og har egentlig blitt vandt til å være alene. Tenker ikke på å finne meg noen, det har jeg vel egentlig sluttet å tenke på det siste året.

Jeg har gjennom hele 20-årene lurt på om jeg kom til å møte noen, men så har jeg sluttet å bry meg etterhvert som jeg nærmet meg 30.

Det går egentlig helt fint. Har vel sånne ensomme, triste stunder innimellom, men likevel ser jeg at jeg kan ha et fint liv helt alene. Jeg er blitt ganske vandt med å spise alene, og å gjøre ting alene.

Jeg har ikke turt å reise utenlands alene enda (har reist med familie) men en dag tar jeg vel det steget også.

Det er jo ikke noe galt med meg utseendemessig. Jeg er høy og slank og har former på de rette stedene. Har fint hår og fin hud og et pent ansikt, og jeg er opptatt og å ta vare på meg selv gjennom kosthold og litt mosjon.

Jeg lurer jo ofte på hva som er galt med meg, hvorfor jeg ikke er bra nok. Men så tenker jeg at jeg ikke kan tvinge noen til å like meg heller, og at jeg bare må lære meg å leve med det.

Samtidig er det mange rundt meg som sier at det er mange som lever et lykkelig liv alene. Jeg må si at jeg syns det høres vanskelig ut - å leve lykkelig alene? Ja, jeg vet noen klarer det, men jeg er vel ikke kommet dithen enda.

Kjenner jeg får litt angst nå, for jeg har jo passert 30, og om 10 år er jeg 40. Jeg håper innerst inne at jeg skal klare å møte noen iløpet av de neste 10 årene. Men når jeg har passert 40, og har vært singel hele livet, så er det vel ganske håpløst om man plutselig skulle møte på noen?

[Steinar40]

Det blir vanskeligere å bryte ut av å være singel når du stort sett syns det er greit nok.

De fleste som er i parforhold er nok villige til å svelge noen kameler.

Endret 12. august 2011 av Steinar40

[2shy]

Jeg kjenner folk som har vært single helt til de har vært 40 og vel så det, også har den store kjærligheten dukket opp ut av det blå, og de har giftet seg. Hvis du virkelig ønsker å møte noen så kan man jo være mer aktiv og gå på date, eller man kan vente til det evnt skjer av seg selv. Uansett er det ingenting galt med å være singel, og det betyr absolutt ikke at noe er galt med deg.

[DBM]

Jeg er riktignok noen år yngre enn deg, men jeg stresser ikke med å komme meg inn i et forhold overhodet.

Å være singel en stund kan slå ut på to måter. Du har kameraten min som var så desperat at han tok den første "villige" som dukket opp og som kunne nøyd seg med alt med XX-kromosomer, og så har du meg og mange andre som føler at det stadig skal mer til før man er villig til å gå inn i et nytt forhold.

Jeg synes det er ganske mye å skulle gi slipp på, spesielt friheten til å gjøre de valgene man selv ønsker til enhver tid, uten å måtte konferere med noen eller tilpasse seg andres ønsker og behov.

Samtidig merker jeg at det er veldig få damer som frister noe særlig, og de som frister er jeg gjerne ganske sjanseløs på. Så inntil videre har jeg slått meg til ro med at det kan gå lang tid før jeg går inn i et nytt forhold. Det er jeg helt komfortabel med, i hvert fall inntil videre.

Jeg tenker i hvert fall at man (les: jeg) kan leve et fint liv uten å være avhengig av kjæreste/kone. Jeg har heller ikke tenkt å la det hindre meg i å reise og oppleve ting etter hvert.

[Mars1]

Hvis du er misfornøyd med å være singel kan du jo slutte å syns synd på deg sjøl? Jeg vet ikke hvordan du forestiller deg at gutter og jenter møtes, men det hjelper ikke å vente for at the one skal komme å banke på døra. Du må komme deg ut, være den som tar initiativ til samtaler, si hei til folk, ha øyekontakt, bruk hendene dine til berøring, vær litt flørtete, lag den en nettprofil på sukker, match, iflirt, vær sosial med vennene dine (skaff deg venner om du ikke har) osv. Det er sykt mye du kan gjøre for å skaffe deg noe, men det viktigste er at du kommer ut av skallet og stikker bort til han søte fyren i baren. Lykke til søta

[Shantee]

Vel jeg var singel i alle år, men fant kjærligheten ved en tilfeldighet. Om det varer evig vet jeg ikke. Men jeg vet en ting- at jeg hadde ikke noe imot å være singel. Det eneste som begynte å plage meg på slutten av min singeltilværelse var en slags tomhet. Jeg følte at jeg var begjært av mange, men ingen kunne få meg til å føle meg verdsatt som et menneske. Jeg følte alle bare så mitt ytre og ga f i resten av meg. Derfor begynte jeg å lure om noe var galt med meg. Uansett om jeg skulle bli singel igjen vet jeg i alle fall at jeg har opplevd kjærlighet og at det faktisk er mulig. For meg er det nok å ha opplevd det en gang. Om jeg skulle bli singel igjen ville jeg gjort det beste ut av det og levd livet på mine premisser. Ingenting galt i å være singel.

[MissStiles]

Tråden er ryddet pga avsporing.

MissStiles, mod

[Knirke]

Tilbake til topic (meningen med å være singel, i tilfelle noen hadde glemt det):

For meg er det bare å ta en titt inne på samlivsforumet og se alle de teite problemene folk har i parforholdene sine, så priser jeg meg lykkelig over å være singel :gjeiper: