Vet ikke mine arme råd lenger..

[Gjest Anonymous]

Nå tror jeg snart at jeg blir gal!!

Har nå gått i ca et halvt år og tenkt og tenkt, og blir ikke klok! Saken er den at jeg vet ikke hva jeg vil lengre, om jeg skal fortsette å være sammen med typen eller ei. Vi har vært sammen i 4 år, der de to siste har vært avstand. Det har for så vidt funket bra, har sett hverandre ofte, og ringes så og si hver dag.

Han er min første kjæreste, og jeg har aldri følt så sterkt for noen som han. Likevel har jeg nesten hele tiden hatt mine perioder med tvil. Det er fordi vi er veldig forskjellig. Jeg er sosial, han er mer rolig og hjemmekjær. Dette fører til masse krangling. Nå vet jeg ikke om jeg kan leve med en som er slik, for jeg vet at jeg ikke kan endre han. Jeg tviler på om jeg fortsatt elsker han, men er samtidig redd for å gå videre. Jeg ser ikke meg selv sammen med noen andre enn han, og siden det fortsatt er følelser der, så er jeg redd for å angre..Men jeg vet at jeg snart må finne ut hva jeg vil, kan ikke gå slik i ingenmannsland hele livet! Men hva om jeg ikke finner noen andre som passer bedre til meg? Jeg er 28 år, og vil jo gjerne ha familie en gang. Vet jeg hadde fått det trygt og godt sammen med han, men er han den store kjærligheten hvis jeg tviler slik?

Hva om jeg finner ut at jeg vil tilbake, og han ikke vil? Vet det er egoistisk å tenke slik, men jeg vil ikke ødelegge livet mitt ved å kaste vekk noe som kanskje er bra.. Om dere skjønner. Huff, jeg blir gal av dette..Han vet om mine tanker, vi snakker mye sammen om dette. Hver gang vi snakker på telefonen, bryter jeg sammen i gråt.Har det helt for jævlig, har til og med vært hos psykolog.

[Venus]

Kjære venn. :trøste:

Ett er sikkert. Slik kan du ikke fortsette å ha det med deg selv. For du har det åpenbart vondt.

Du sier dere har vært sammen i 4 år, der de 2 siste har vært et avstands-forhold. Jeg antar disse tankene og følelsene har kommet i de 2 årene fordi du har hatt god tid til å se på forholdet ditt med litt andre øyne, mere kritiske øyne faktisk. Det virker veldig naturlig for meg.

Du nevner at dere er svært forskjellige som mennesker, og dermed forårsaker det mye krangling mellom dere. Er det egentlig verdt det?

Enten må dere akseptere forskjellene mellom dere og se på det som en styrke for forholdet, eller dere kan fortsette med kranglingen. Ett av to.

Selvfølgelig finnes det et tredje alternativ også, som jeg skal komme tilbake til.

Det jeg reagerer på i innlegget ditt er dette;

-Du har det vondt.

-Du tviler på følelsene dine for denne mannen.

-Du er redd for ikke å finne en annen som passer deg bedre.

Umiddelbart vil jeg foreslå en pause fra kjæresten din for å se hva du egentlig føler når dere er fra hverandre, og uten noen kontakt. Om du savner han, får mer klarhet i følelsene dine, etc....

MEN, det innebærer INGEN KONTAKT. Ellers vil du ikke lykkes i å finne det ut.

Her og nå kan jeg garantere deg at du vil finne en nye mann som vil passe deg mye bedre enn han du er sammen med nå. Som kanskje deler mange av dine interesser, holdninger, og hvor kjemien treffer bedre.

-(For du har jo allerede sagt hvor forskjellige dere er, og at dere ikke passer så godt sammen.)

Hei, du er bare 28 år, og det er ingen alder...livet vil alltid gå opp og ned, men for deg burde det se litt lysere ut syns jeg. Så slipper du å gråte hver gang du hører stemmen hans i telefonen...ville ikke det vært deilig?

Dette er din første kjæreste,,,,JA. Men han er helt sikkert IKKE den siste.

Tro meg. Bare vent å se. Du har mange opplevelser foran deg.

Det virker som om tristheten din har mye med forholdet ditt å gjøre.....Så kanskje har du ikke lenger behov for psykolog når du bestemmer deg for å forlate han?

For å være direkte: Når du har tvilt på følelsene dine i to år, så er det ingenting som tilsier at tvilen vil bli mindre nå !!! :-?

Faktisk mener jeg at du bør hoppe i det, og avslutte hele forholdet på en pen måte. Hvem vet, kanskje han har slitt med de samme følelsene og tvilen like lenge som deg?

Og jeg tror ikke du vil angre. Jeg tipper du vil kjenne en enorm lettelse og frihetsfølelse...

Jeg ønsker deg helhjertet lykke til, uansett hva du bestemmer deg for !!!

Ta tak i livet ditt, du er den eneste som har makt til det !!!

Og du fortjener jo å ha det mye bedre enn dette vet du. :blunke:

Vennlig fra Venus.

[Gjest GreenSky]

Ok. Du har skrevet flere innlegg om dette synes jeg å huske...? Her er det en ting som jeg biter meg merke i og det er:

"Jeg er sosial, han er mer rolig og hjemmekjær. Dette fører til masse krangling. Nå vet jeg ikke om jeg kan leve med en som er slik, for jeg vet at jeg ikke kan endre han."

Hvorfor er det han som må forandre seg? Det er ikke mulig å endre en annen person, men en kan endre seg selv. Dette"ordtaket" har i alle fall jeg hørt mange ganger, og jeg tror det er mye i det. Selvfølgelig, du kan muligens endre fyren hvis du vil!? Men hva vil da bli resultatet? På lang sikt vil han bli ulykkelig. Og det vil også smitte over på deg. Og forholdet.

Om forholdet deres skriver du:

"Det har for så vidt funket bra, har sett hverandre ofte, og ringes så og si hver dag."

og også "Han er min første kjæreste, og jeg har aldri følt så sterkt for noen som han."

I mine ører høres dette ut som et forhold som er verdt å satse på. At dere har forskjellige sosiale behov blir i alle fall i mine ører et helt feil grunnlag å gjøre det slutt.

Men du må ta ditt eget valg. Føler du at forholdet ikke er noe å satse på, så gjør det slutt. Gjør det i såfall nå, å utsette det vil bare gjøre vondt værre.

[Gjest Anonymous]

Jeg har tenkt så lenge på dette at jeg ikke føler at jeg har kontakt med meg selv lenger. Jeg har grått, og slitt med vonde tanker. Jeg vil så gjerne at dette skal funke, og derfor lytter jeg ikke til tvilen min. Han vil vi skal flytte sammen nå, men jeg vil ikke, pga tvilen. Ja, det er jeg som har skrevet flere innlegg tidligere. Har skrevet ett bare for noen dager siden, om det å være forskjellig sosialt sett. Det er oss, det..

Ikke bare er vi forskjellig sånn, men jeg synes heller ikke at vi snakker så godt sammen vi to. Det blir mest om overflatiske ting, men han er faktisk veldig flink til å uttrykke følelser. Jeg vet at han ikke tviler, han vil satse. Og det er det som gjør meg så trist, at jeg ikke klarer å si det samme. Jeg har tenkt lenge på å ende alt, men er redd for å angre og ville tilbake, enn om han ikke vil? Men det kan da ikke være normalt å tvile såpass mye? Men hvorfor griner jeg så mye når jeg snakker med han på telefonen? Hvorfor skal livet være så vanskelig? Hva har jeg gjort for å fortjene å sitte oppi dette her?

[Rapitap]

Kanskje du har sorg over at han IKKE er den du elsker, men du skulle ønske at han var det, for det ville jo vært det letteste?

[Summerprincess]

Synes Venus sier alt her jeg. Hør på henne. Det er utrolig bra skrevet. Helt enig med henne jeg. Kunne ikke sagt det bedre selv. Dere har vært sammen i 4 år. Den tvilen du har skal du ta alvorlig. Et forhold skal gi deg glede. Du skal føle deg sikker. Er nok mye mer enn dette med sosiale forskjeller mellom dere som spiller inn. Skjønner at du har knyttet deg til ham siden det også tross alt er din første kjæreste. Du har kansje vanskelig for å gi slipp på ham. Men hva om du kommer til å tvile i de neste to årene? Om du fortsatt står på stedet hvil. Lytt til deg selv og dine følelser. Hva er det du egentlig vil. Hva er det riktige for deg. Håper det ordner seg for deg

[Gjest Anonymous]

Jeg vil ikke tvile, jeg vil være sikker og lykkelig. Men jeg blir liksom ikke sikker med han..Men det er fryktelig vondt å tenke på at det skal bli slutt, det er så fælt. Kanskje får jeg aldri se han mer i hele mitt liv, og det er nesten det verste. Det blir en sorg å bære, jeg er jo fortsatt glad i ham..

[Gjest Anonymous]

Forstår deg så utrolig godt! Er i samme situasjon selv.... var sammen med typen i 5,5 år, 4 av disse årene var avstandsforhold. Dvs først 3 år fra hverandre, så 1,5 år samboere, for deretter 1 år fra hverandre pga skole.

Jeg ba om pause for 5 uker siden, og det er fryktelig tøft...... men følte ikke at jeg kunne fortsette..... jeg både var og er FRYKTELIG glad i ham!!!! Snakkes på tlf avogtil, men kommer liksom ingen vei. Nå har han sluttet å svare på sms, og det er vondt...... Er ennå utrolig usikker på hva jeg vil. Er vondt å ikke vite..... Han er "verdens snilleste mann"! Likevel er vi så ulike. Jeg er sosial, han er det ikke. Jeg er utadvent, han er innadvendt..... Ble sånn at jeg "kjedet" meg sånn, det var liksom ikke "tak" i ham....

Råder deg til å ta en pause, for å finne ut hva du vil. Og ikke forhast deg! De første dagene/ ukene er grusomme!!! Men etterhvert vil du klare å tenke litt klarere....... Jeg ba nettopp om å få treffe eksen igjen, vil snakke med ham..... han svarte ikke på smsen. Det er tøft, men likevel så måtte vi gjennom dette. Kanskje har jeg mistet ham, og kanskje er det til vårt beste på lang sikt......... Men nå er det bare veldig tøft!!!

[Gjest Anonymous]

Gjest, har dere pause,eller er det over?

Vet ikke om det er riktig å ha pause heller, da blir man vel ikke så klok, eller?For pause betyr vel at man egentlig er sammen, men at man har en tid der man ikke ser hverandre eller snakker sammen?

Vi ser jo heller ikke hverandre i hverdagen, og jeg blir jo ikke klokere av det.. Men det er så vondt å tenke på at om det vil ta slutt, så ser jeg han kanskje aldri igjen. Som deg er jeg fryktelig glad i han..Kjenner meg veldig igjen i det du sier, vi er slik du beskriver dere. Jeg utadvendt, han det motsatte. Jeg og kan kjede meg og synes det er lite tak i kjæresten min.

Hvordan takler du dette? Har du det tøft? Jeg tror jeg kommer til å få det beintøft..

Har du tvilt lenge?

[Gjest Anonymous]

Hei igjen!

Ja jeg har tvilt lenge på om han var den rette for meg. Faktisk i 2 år..... har følt at noe har manglet, at vi mer var venner liksom. Og så har jeg det siste året hatt veldig lett for å "falle for andre", altså bli betatt av andre menn... Jeg måtte bare ut av forholdet for å se om jeg virkelig falt for andre, eller om det bare var spenningen som gjorde det!

Vi har vel egentlig bare pause........ og det vil si at vi snakker avogtil med hverandre på telefon, og det er det. Treffes ikke, og vi kan gjøre hva vi vil angående å treffe andre...... Så det er vel egentlig slutt, men begge vet at det kanskje ikke er endelig, altså at det er en mulighet for at det kan bli oss til slutt!

Har det veldig tøft noen ganger, andre ganger er det litt lettere.... I går pratet jeg med ham på tlf og lurte på om vi kunne treffes igjen for å prate. Jeg sa jeg ikke klarte å gå videre med livet mitt før jeg hadde fått en skikkelig avslutning, eller at vi bestemte oss for å satse videre. Vi må prate om hva som har skjedd og se om det er noen håp for at det kan fungere igjen... Men han ville ikke treffe meg, og det SVEI! For jeg har alltid trodd at han var "avhengig" av meg, og at han ALDRI ville gå fra meg.... og nå sier han at han ikke er sikker på hva han føler.....

Men da viser det vel egentlig bare at pausen jeg ville ha var på sin rette plass. For inderst inne følte jeg vel kanskje at vi ikke passet så bra sammen.... og det er kanskje det vi finner ut nå....? Men herregud så jeg savner ham!!! For meg begynner det å gå opp at han kansjke ikke var så ille å leve med likevel...... Uansett: Jeg angrer ikke på pausen, jeg MÅTTE finne ut av hva jeg følte, og hvorfor jeg hele tiden ble så betatt av andre, kunne ikke fortsette forholdet slik vi hadde det.

Lykke, lykke til med ditt valg. Jeg føler med deg!!!

Mine meldinger er under jenta27

[Gjest Kane]

Jeg vil ikke tvile' date=' jeg vil være sikker og lykkelig. Men jeg blir liksom ikke sikker med han..Men det er fryktelig vondt å tenke på at det skal bli slutt, det er så fælt. Kanskje får jeg aldri se han mer i hele mitt liv, og det er nesten det verste. Det blir en sorg å bære, jeg er jo fortsatt glad i ham..[/quote']

Hmm - her kommer det hardt og brutalt : SKJERP DEG!

Dersom dine innlegg tidligere (som jeg har lest - og kommentert) og de her i dag er slik du føler det - hva er det da du sliter deg selv i stykker med? Gjør ende på det!

Dersom du leser dine egne innlegg med kritiske øyne kan man jo tvile på om det ikke er bedre å få det overstått for så å gå videre - man kan ikke leve med tvil hele livet heller...

Ikke fortjener han det, og ikke fortjener du det.

Det finnes en for alle der ute.....

[Gjest Anonymous]

KANE-IKKE BE MEG OM Å SKJERPE MEG!! MAKEN TIL FREKKHET! DU VET INGENTING OM HVORDAN JEG HAR DET, OG DA BØR DU HELLER IKKE KOMME MED SLIKE SLEIVSPARK!! SKJERP DEG SELV!!

OM DU ER SÅ KLOK SOM DU SIKKERT MENER SELV AT DU ER, SÅ BER DU IKKE FOLK SOM SLITER PSYKISK ( OM DU HAR SETT OG LEST MINE TIDLIGERE INNLEGG HADDE DU SKJØNT AT JEG GJØR DET)MED Å SKJERPE SEG! JEG TRENGER IKKE SÅNNE RÅD FRA NOEN, HAR DET TUNGT NOK.

[Gjest Anonymous]

GJEST-Bor dere ennå langt fra hverandre, eller på samme sted?

[Gjest Anonymous]

Bor langt fra hverandre........ hilsen jenta27

[Gjest Anonymous]

Det gjør vi også..Og nå er det snakk om han skal bli med hjem til foreldrene mine til jul..Jeg vet ikke helt hva jeg vil, på en måte hadde det jo vært koselig, men vi har jo liksom ikke avklart noe angående oss to.Så det kan kanskje bli litt rart?Noen råd? Det blir bare meg og han og min familie der..

[jenta27]

heisann! vet ikke hva jeg skal råde deg til, er jo i samme situasjon selv og vet ikke om jeg har gjort det riktige valget selv. Du må bruke tiden til å tenke nøye gjennom hva du vil, og hva du egentlig føler. Hvorfor vil du fremdeles være sammen med ham? Er det fordi du er glad i ham? Elsker du ham? Er det bare pga vanen, og at dere har opplevd ting sammen og at det er skremmende å skulle være alene igjen? Og hvis du elsker ham: Hvorfor elsker du nettopp ham? Hva er det med ham som gjør han så spesiell, så uunværlig?

Dersom du sier til ham at han ikke skal komme opp til deg og feire jul i lag, så er vel det på en måte første skrittet til å si at du ikke vet hva du vil. Ikke dvel ved om du vil ha pause eller ei, ta en avgjørelse! Jeg dvelte i 1 år før jeg klarte å si at jeg ville ha pause! Og det året hadde jeg det ikke lett. Har det ikke lett nå heller, men nå har jeg hvertfall tatt et valg som jeg må stå for, så får tiden vise om det blir oss igjen eller ikke. På en måte håper jeg det blir oss til slutt, men vet ikke....

Lykke lykke til!

Klem

[Pusekatt]

Ofte når et forhold er på hell, er man mest redd for å bli alene (altså ikke være i et forhold lenger) enn man egentlig er redd for å miste partneren sin (hvis dere greier å se forskjellen).

Man blir så avhengig av det å være i et forhold at det er vanskelig å tenke seg å leve uten partner. Og nettopp DET virker skremmende når man skal ta en beslutning om å gå fra partneren, selv om man kanskje innerst inne vet at forholdet ikke fungerer lenger.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at jeg er veldig glad i han, men elsker..Jeg vet ikke. Jeg gjorde det en gang, men avstanda har vel gjort sitt.

Jeg tenker at det ville vært fint å ha han med hjem, han har lyst til å være med. Men samtidig er det kanskje dårlig gjort overfor han når jeg går og tenker på å kanskje ende hele forholdet.Han vet at jeg er usikker på følelsene mine, og at jeg sliter psykisk også med dette valget.

Likevel er han der og prøver å støtte meg. Han og jeg skulle jo flytte sammen for ei stund siden, men jeg kan ikke gjøre det så lenge jeg er i tvil, det er ikke rettferdig overfor meg eller han. Men han sier at det er ok, at vi ikke trenger å stresse. Selv om vi bor på hver vår kant av landet..Hva skal jeg gjøre? Kanskje greit å få vært sammen i jula?Så får vi se etter jul?

[Gjest Anonymous]

Er det dårlig gjort overfor han å ta han med hjem til jul på de premisser at jeg ikke vet hva jeg vil lenger? Han er klar over at jeg sliter, og ikke vet hva jeg vil med han..Synspunkter? Hva ville dere ha gjort om dere var usikker på forholdet?

[Summerprincess]

Hvis jeg var deg ville jeg nok tatt ham med til jul. Kan ikke se at det ville være ille. Siden du ikke vet hva du vil gjøre. Her kommer det ann på hva du selv ønsker.