Mamma vil ikke prate om ting når jeg prøver å være åpen

[Gjest forvirret]

Kan dere hjelpe meg med å skjønne min mor? Jeg har fortalt mine foreldre at jeg er lesbisk. Jeg fortalte min mor først og hun sa det ikke til noen. Så jeg det til min far. Begge vet at den andre personen vet at jeg er lesbisk, men de har ikke pratet om det de imellom. Da jeg sa til min mor at min far visste at jeg var lesbisk og at de ikke måtte føle at det var en stor hemmelighet, sa hun at det var min sak og hun ville ikke si til hele verden at jeg var det. Jeg sa at jeg ikke ville at hun skulle spre ryktet rundt i hele verden, men at de to som er gift kan jo prate om det da de begge vet at dette er veldig vanskelig for meg. Da begynte hun å si at alle har problemer, men at man ikke snakker om det. Hvorfor skulle vi prate om mine problemer når alle andre har problemer de holder for seg selv?

Jeg skjønner ikke moren min helt. Hun sier at det er helt greit at jeg er lesbisk og at det er ingenting galt med det, men hun vil ikke prate om det heller. Hun kan prate med meg, men da må jeg starte samtalen og jeg føler at hun syns det er ubehagelig så jeg gir helt opp. Det er ikke det at jeg vil at hele verden skal begynne å syns synd på meg fordi jeg har det litt vanskelig med å komme ut og føle meg akseptert og sånn, men jeg syns det er sårende at når jeg åpner meg opp til min egen mor, og vil snakke om det som er vanskelig aviser hun meg helt og sier at alle har ting som er vanskelig og de holder dem til seg selv. Det er også sårende fordi at det er ikke bare noe som er vanskelig. Jeg er også veldig glad for at jeg har endelig godtatt meg selv som den jeg er og det er noe helt nytt. Kanskje hun bare juger når hun sier at hun syns det er helt greit. Kanskje hun ikke vil prate fordi hun vil helst at jeg skal være heterofil.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare droppe det og aldri prate om det igjen?

[pialen]

Om du nettop har fortalt det, kan du jo la det gå litt tid, før du igjen snakker med de om det. Du kan jo prøve å få de sammen og snakke om det til de sammen også etterhvert. Litt rart at de ikke har snakket om det sammen, men de er kanskje i "sjokk" ennå.

Hver stolt over deg selv, gi de tid. Om de har noe problem med dette, er det DERES problem ikke ditt!! Men om de er litt i sjokk, må du bare ta det litt med ro, og la de venne seg til dette.. Du må være deg selv..

Lykke til :-D

[Gjest lillevill]

Gi dem tid til å venne seg til tanken. Har du ikke noen gode venner du kan snakke med om det?

[AnonymBruker]

Det kan tenkes de trenger tid til å fordøye dette, særlig hvis det kom veldig overraskende og/eller de er konservative som ikke helt har klart å følge med i tida. Kanskje er de bekymret for hva andre skal si for deres egen del, kanskje er de bekymret for hvordan du vil bli behandlet av andre, kanskje er de redd du vil få et vanskelig liv eller at de selv vil få et vanskelig liv. Dette er ting de i såfall vil trenge litt tid til å tenke over.

Husk at du har visst om dette lenge og brukt lang tid på å finne ut hvordan du skulle fortelle det. La dem få tid til å finne ut hvordan de skal håndtere det.

Hvis de er omtrent middels oppegående vil de snart forstå at dette ikke egentlig betyr stort. Den eneste forskjellen for dem er vel at du en dag vil gi dem en svigerdatter istedet for en svigersønn. Og muligens at du/dere må gå noen ekstra runder dersom dere vil ha barn. Utover det er jo du den samme som før, og det vil foreldrene dine skjønne. Akkurat nå kan det hende de føler at du er litt fremmed for dem, at de lurer på hvordan de har unngått å skjønne at du var lesbisk. La dem få litt tid til å venne seg til tanken og vær deg selv uten begrensninger hele veien.

Hvor gammel er du forresten? Kan det hende at de tror det er en tenåringsfase og at det vil "gå over"?

Hvis du ikke klarer å vente på at foreldrene dine skal bli klare til å snakke om dette på egenhånd kan du jo prøve å sette deg ned og snakke med dem om at du føler det er sårt å bli avvist. Prøv å fokuser på ditt behov for samtale og aksept, istedet for å anklage dem for å reagere feil. Folk som blir anklaget går ofte i forsvar og så kommer man ingen vei. Våg heller å vise deg sårbar og strekk ut hånden. Men gjør det tydelig, ikke bare kom med små hint og antydninger. De kan ikke lese tankene dine, så du må si rett ut hva du trenger av dem.

Dette kommer nok til å gå helt fint!

[Phaedra]

Du kan påpeke at det å være lesbisk ikke er et "problem" for deg og at det derfor er fint om det ikke blir behandlet som det, og så si at hvis de senere lurer på noe eller vil snakke med deg om det så er det bare for dem å komme til deg.

Det er godt mulig at de trenger tid til å tenker over hvordan de skal forholde seg til dette

Samtalen vil nok naturlig komme opp igjen den dagen du ønsker at foreldrene dine skal møte kjæresten din

[AnonymBruker]

Eller kan det være at hun faktisk ikke synes det er noe problem at du er lesbisk, og ikkje skjønner vitsen å prate så mye om noe som ikke er et problem for henne? Hva skal hun si, da, mener du?

[Gjest forvirret]

Eller kan det være at hun faktisk ikke synes det er noe problem at du er lesbisk, og ikkje skjønner vitsen å prate så mye om noe som ikke er et problem for henne? Hva skal hun si, da, mener du?

Hun trenger ikke si noe som helst. Men jeg syns det var veldig ekkelt at min egen mor sier til meg at man bør holde problemer for seg selv. Hun har jo alltid sagt at hun kommer til å være der for meg hvis det er noe, men den ene gangen jeg kommer til henne og vil prate så avviser hun meg helt.

Det at jeg er lesbisk er ikke et problem. Det er den jeg er og den jeg alltid har vært. Problemer er de som oppfører seg annerledes mot meg på grunn av det. Altså det at min mor plutselig har funnet ut at hvis hennes datter har det vanskelig kan hun bare holde det for seg selv. Det er et problem.

Jeg kommer ikke til å prate om dette mer. Jeg kommer aldri til å fortelle henne om hvordan jeg har det heller. Fra nå av hvis jeg sliter vil jeg i alle fall ikke si det til min mor. Det er jo slik hun vil ha det.

Jeg har kranglet mange ganger med henne når jeg var tenåring (er 20 nå). Jeg har vært utrolig rasende på henne. Denne gangen er jeg ikke sint og vi har ikke kranglet, men det føles tusen ganger verre. Jeg gråt meg i søvn i går og jeg har vært på gråten mange ganger igjennom arbeidsdagen. Jeg trodde det skulle gå over etter jeg hadde kommet over sjokket av at hun var så avvisende, men det gjør skikkelig vondt inni meg. Jeg er så utrolig skuffet. Jeg tar det veldig tungt og jeg tror mange har lagt merke til at jeg er litt stille i dag, men min mor oppfører seg som om samtalen i går aldri har skjedd.

[Gjest tmi]

Det har ikke slått deg at din mor og din far rett og slett finner det en smule ubehagelig å måtte snakke om/forholde seg til at lillejenta er voksen og har et sexliv, uansett hvilket kjønn hun ligger med da?

Om noen av mine barn plutselig skulle finne ut at de var homofile kan jeg ikke se noen grunn til å lage noe mer oppstuss over dette enn om de plutselig sto fram som heterofile, deres sexliv er deres sak og ikke noe jeg ønsker å legge meg opp i så lenge de har det bra.

[Havtorn]

Huff, har vært der selv. Vær ikke redd for å sende en PM hvis du ønsker å lufte tankene mer.

Det kan godt være det at hun rett og slett ikke kommer på noen god måte å forholde seg til deg og din legning på. Har du satt deg ned sammen med henne i ettertid og startet det hele med at det er viktig for deg at de er åpne rundt det?

En stund trodde jeg at jeg ikke ble godtatt, men senere slo det meg at den eneste som ikke godtok meg slik jeg var, var meg selv. Slik var det altså her i gården. Lei situasjon uansett, men kunne det hatt noe for seg å bare ymte litt frempå at du trenger en liten prat? Føler du at du klarer det, er det jo bare å stå for snakkinga selv, men det ER godt å få ut ting. Er 20 selv, ble åpen for et par år siden.

Folk er utrolig mye mer tolerante i dag enn bare for en liten årrekke tilbake, tenk godt om foreldrene dine og ta det opp atter en gang i håp om at de bare ikke helt klarer å uttrykke seg. De er ikke tankelesere, selv om det av og til kan virke slik.

[Berentsens]

Gi din mor og far litt tid. De trenger nok litt tid for å fordøye disse nyhetene om deg. Som foreldre lager man seg planer for barna sine, selv om det jo er barna selv som skal lage disse planene. Men når de planene man har forestilt seg knuses, så er det vanskelig. Kanskje har dine foreldre sett for seg at du skal finne deg en snill man, få barn, en god jobb, hus og stasjonsvogn. Nå stemmer ikke de forventingene til de nye opplysningene de har fått, og derfor trenger de litt tid på seg.

Det du kan gjøre, er å skrive et brev til dem, hvor du forteller om hvorfor du vil snakke om det at du er lesbisk. Kanskje kan du be om at de skriver et brev til deg, dersom de har noen spøsmål til deg. Kanskje de synes det er vanskelig å skulle snakke om dette med deg, fordi de ikke helt vet hvordan de skal ordlegge seg eller hva de skal spørre om.

[Gjest Lillevill]

Når jeg vokste opp var det slik at mor og far aldri snakket med oss om ting som var vanskelig for dem. Det var bare for tøfft. De snakket heller ikke om barnas følelser, fordi det var tøfft for dem å bearbeide. Jeg kan ikke huske en eneste gang min mor virkelig så på meg og følte med meg, og hørte på meg, og vurderte hva jeg sa. Hun er bare ikke sånn.

Men vet du hva som har skjedd nå TS?

Nå er det min mor som har blitt barnet og trenger omsorg. Mor har fått kreft og er på cellegiftkur, og ringer meg og legger ut som sine dypeste mørkeste vondeste følelser, som feks det å ville dø.

Nå er det jeg som må være støttespilleren, selv om jeg aldri har hatt henne som min støttespiller.

Jeg synes det er kjempeurettferdig at hun har rett på å snakke om triste ting, men ikke jeg. Det klarer hun ikke..Fordi det er så trist for henne å høre at jeg er lei meg.

Det er ofte slik at når man elsker barnet sitt så høyt, så er det veldig vondt å snakke om ting som man vet barnet strever med. Forstår du ?

Moren din er nok veldig glad i deg. Men det er kansje du som en gang skal lære henne å snakke om sitt indre fordi en gang så skal hun bli gammel. Og det er tungt å bli gammel for mange..Særlig om man blir syk, som mange eldre kan bli.

Frem til da så må du være sterk og voksen.

En liten sak om livets skole til deg fra meg. Lykke til. (Hun kommer til å akseptere deg som du her, det høres ut som hun allerede har gjort det nå. Og der er du veldig heldig ettersom det ikke er alle som har så aksepterende foreldre! Snakk med henne om følelsene dine, gråt om du må. Det er sånn mødre og barn kommer nærmere hverandre.)

[Lurifaksen]

Sånn er min mamma også. Bet flyttet hjemmefra for å gå VGS. Det gikk i dass, og jeg kom inn i en periode jeg enda sitter fast i som er veldig vanskelig. Jeg har ingen venner be kan snakke med om vanskelige ting. Når det ble for vanskelig å være alene uten å ha noen å snakke med hvis jeg hadde kranglet med kjæresten etc, ble det til at jeg ringte mamma.

Mamma hadde det nok ikke så lett hun heller, som satt langt unna meg og ikke kunne gjøre noe. Men det jeg vill ha fra henne, var jo bare en som lyttet og forsto meg. Men de klarte hun aldri, for hun... er ikke slik?

Nå ringeste vi sjelden. Jeg tenker på å ringe hver dag, men jeg føler at jeg alltid må lyve i telefonen. At jeg bare kan si at det.går bra, selv om de ikke gjør det.

Så ja... Noen mødre er vel bare sånn.