Flytte hjemmefra

[AnonymBruker]

Skal flytte hjemmefra om et par dager, og det er nå "angsten" begynner å komme. Jeg vet jeg kan ta vare på meg selv og jeg vet det helt sikkert kommer til å gå bra. Det er bare at jeg kommer til å savne mammaen og pappaen min så! Hver gang jeg har problemer snakker jeg med dem, og hver gang jeg er helt hypokonder roer mamma meg ned. Tankene mine kommer jo til å ta overhånd når jeg skal bo alene... Er sju timers kjøretur unna, så ikke bare å stikke hjem når jeg føler for det. Kan jo ringe dem selvfølgelig, men likevel..

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen men husker følelsen. Jeg flyttet også langt, til den andre siden av landet. Husk at avstand ikke gjør samhold og kjærligheten mindre. Når du blir kjent på det nye stedet, vil angsten gå over og hvis du ikke trives, kan du flytte nærmere eller hjem igjen. Stol på at det går bra.

[Cata]

Dette går så bra så. Da jeg flyttet ut for å studere var jeg sikker på at jeg kom til å mistrives halvt ihjel. To uker senere oppdaget jeg at jeg stortrivdes med hybeltilværelsen.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg elsker hybeltilværelsen, men er til tider preget av sterk hjemlengsel, særlig fordi det er så langt hjem til mammma og pappa fra der jeg bor.

[K.B.E]

Jeg skal også flytte hjemmefra, og det blir første gang jeg er vekke hjemmefra så lenge som jeg skal. Da jeg fikk vite at vi skal reise to dager tideligere enn jeg begynner på skolen (mamma og pappa skal være med de to første dagene da vi skal besøke noen) begynte jeg å grue meg.

[AnonymBruker]

Jeg burde kanskje ikke skrevet noe i denne tråden, men gjør det allikevel. For noen timer siden satt jeg og gråt i en time fordi jeg savner foreldrene mine, som jeg nettopp har reist fra etter å ha besøkt nå i sommerferien. Sommerferier og juleferier er de eneste mulighetene jeg har for å få sett dem, og det gjør vondt. Jeg er veldig hjemmekjær og glad i foreldrene mine, så selv om jeg nå bor borte på femte året, hender det at jeg har episoder sånn som den jeg hadde tidligere i dag.

Det som holder meg fast her, slik at jeg ikke setter meg på første fly hjem for å være i mine foreldres trygge favn for evig og alltid, er mine foreldre. De vil jo gjerne at jeg skal skaffe meg et (eget) liv, en utdannelse og senere en jobb, en familie. Og jeg vil ikke skuffe dem (eller meg selv)!

Ringe dem gjør jeg fortsatt nesten hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Det blir nok bedre etter hvert!

[Gjest Delphina]

Husker jeg synes det var grusomt å flytte for meg selv da jeg flyttet hjemmefra. Ikke nok med at det var første gangen jeg skulle bo for meg selv, men jeg flyttet til andre siden av landet. Gråt en del og sendte en del meldinger den første perioden. Etterhvert så ble jeg vant til å bo for meg selv, og man 'glemmer' nesten savnet. Uansett, det å flytte hjemmefra er ingen lett ting, det kan være vondt og vanskelig.

Synes det var vondt da jeg flyttet til utlandet for å bo sammen med forloveden, det gikk seg til, men det var uansett vanskelig (til tross for flere års erfaring).

Endret 12. august 2011 av Delphina

[AnonymBruker]

Jeg husker godt dagen jeg flyttet hjemmefra. Hadde gråten litt i halsen til foreldrene mine dro, så gråt jeg i fem minutter før en enorm frihetsfølelse skylte over meg. Den frihetsfølelsen er verdt tårene.

[Gjest op]

Jeg flyttet ut når jeg var 18 år, og gud så deilig det var! Riktig nok bare 40 min unna, dro hjem litt i helgene og sånn. Dette er 11 år siden, i fjor kjøpte jeg og sambo et hus. Så fort går det

[Gjest Solsmil]

Jeg flyttet ut når jeg var atten, og jeg har aldri hatt det så bra som da! Kan egentlig ikke si jeg har savnet foreldrene mine særlig heller. Selv om jeg er utrolig glade i dem, så trives jeg absolutt best for meg selv, og det å være på besøk hos dem lengre enn en helg er egentlig en pine... det har blitt sånn etter jeg flyttet.