Mishandlet som barn

[Gjest Anonym6]

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal starte. Velger å fremstå som anonym. Livet mitt går egentlig oppover. Men nå kom jeg plutselig til å tenke på barndommen. Jeg ble mishandlet av pappa, og ble misbrukt av en nær slektning av mor. Mishandlingen har pågått i flere år, men har sluttet nå. Og misbruken foregikk når jeg var 4-5 år. Men jeg kan huske det enda. Jeg føler det har ødelegget mye av livet mitt. Jeg husker hvordan pappa kastet meg ned trappene, for så å løfte meg som om jeg ikke veide noe, og kaste meg på asfalt. Husker hvordan han slo meg så jeg falt, og sparket meg i ansiktet så jeg fikk hovne lepper. Husker alle de blåmerkene. Hvordan han slo min mor mens hun var gravid, hvordan jeg måtte ''redde'' henne. Husker at han klaska til lillebror. Husker en dag når jeg var barn, og ville prøve vin. Tok en slurk, likte ikke, og la fra meg glasset. Så slo han meg og broren min fordi vi ikke drakk opp hele. Det er så forferdelig. Han slår oss ikke nå lenger, men det gjør vondt å tenke tilbake. Jeg elsker min far, men nå tenker jeg at han er et monster. Problemet er at når jeg ser han så glemmer jeg disse tankene. Jeg lurer på hvordan livet ville sett ut om alt dette ikke hadde skjedd. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal spørre om, jeg ville bare dele dette med noen.

[Gjest henriett3]

Så trist!

Hadde jeg vært deg, hadde jeg anmeldt faren min!

Synes at sånne historier er hjerteskjærende. Tanken på at noen kan gjøre sånn mot sitt egent barn. Ubeskrivelig!

[AnonymBruker]

Så trist!

Hadde jeg vært deg, hadde jeg anmeldt faren min!

Synes at sånne historier er hjerteskjærende. Tanken på at noen kan gjøre sånn mot sitt egent barn. Ubeskrivelig!

Ja, helt ubeskrivelig. Tenker ikke på det i hverdagen, men i sånne stunder som dette. Når jeg da er alene, og når tankene bare strømmer inn uten at jeg klarer å gjøre noe med det.. jaja, skal slutte å sutre. Livet går bedre, og er nok mange som har langt verre barndoms-historier enn meg.

[Gjest Katee]

Ja, helt ubeskrivelig. Tenker ikke på det i hverdagen, men i sånne stunder som dette. Når jeg da er alene, og når tankene bare strømmer inn uten at jeg klarer å gjøre noe med det.. jaja, skal slutte å sutre. Livet går bedre, og er nok mange som har langt verre barndoms-historier enn meg.

Du har all rett til å sutre og klage og gråte. Ingen skulle måtte gå igjennom noe sånt som du har Det er forferdelig! Men du skal være stolt over at du har kommet deg videre i livet.

[straamann]

Ja, helt ubeskrivelig. Tenker ikke på det i hverdagen, men i sånne stunder som dette. Når jeg da er alene, og når tankene bare strømmer inn uten at jeg klarer å gjøre noe med det.. jaja, skal slutte å sutre. Livet går bedre, og er nok mange som har langt verre barndoms-historier enn meg.

IKKE bagatelliser det du har vært utsatt for. Dette er ikke normalt.

[AnonymBruker]

Tusen takk for forståelse. Føler meg bedre allerede

[FrøkenOK]

Nå fikk jeg frysninger i hele kroppen. Jeg skjønner ikke hVordan det er mulig. du bør snakke med noen om det. Håper du har det fint nå.

<3

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg frysninger i hele kroppen. Jeg skjønner ikke hVordan det er mulig. du bør snakke med noen om det. Håper du har det fint nå.

<3

Det hjelper ikke å snakke med noen. Snakket med en psykologaktigting engang. Og hun bare satt der og så på meg og orker ikke diskutere dette med mamma. Gjorde det i går, men da ble hun bare sur på meg. ''Fordi alt det der skjedde for mange år siden skal du sitte der og sutre?''

Men takk for støtten!

[Gjest Gjest]

trist å høre.har ingen tro på psykologer jeg heller.men den beste hjelpen du kan gi deg selv er å hjelpe andre og å snakke om ting som har hendt.skrive det ned etc.

det er slik at man ikke velger sin familie og vil beskytte sine uten å egentlig ha noen grunn.

syns en dag når du er sterk nok bør konfrontere han med dette.

han skal ikke leve i den tro at dere har glemt.

[Gjest Gjest]

Føler med deg. Grusomme ting du har opplevd! Ikke rart det har satt spor.

Familievold er kanskje den verste volden som finnes. Fordi volden utøves av en du kjenner, som du er glad i og som du skal leve sammen med. Familien og hjemmet, som skal være det tryggeste stedet på jord, blir det farligste stedet.

Det kan bli et tabu som ingen i familien prater om. Det ligger bare der som en mørk og farlig skygge som plutselig gang på gang avslører det farlige monsteret. Det kan bli en familiehemmelighet som ingen andre får vite om. Og hvis noen får vite om det vegrer de seg med å gjøre noe med det, særlig hvis voldsutøveren nekter for volden og særlig hvis han er norsk.

Ser at noen anbefaler anmeldelse. Jeg vil fraråde deg det. Saken blir trolig henlagt. Og siden det går bra nå tror jeg en slik anmeldelse bare vil slå ut negativt for hele familien.

Jeg ser at du har hatt dårlig erfaring med en psykolog, men hadde det vært en ide å prøve en annen psykolog? Vet ikke hvor du bor, men i Oslo finnes det psykologer som har kompetanse på traumer. Tror det hadde vært bra for deg å samtale med en psykolog. Min erfaring er at den beste bahandlingen er å gang på gang fortelle hva som skjedde til en person som kan ta imot det på en faglig riktig måte. Og du kan få noen tips om hva du kan gjøre når de vonde tankene kommer. Psykologen har jo taushetsplikt så du trenger ikke å veie ordene dine. Og psykologen tåler å ta imot dine vonde historier.

Tross alt høres det ut som du fungerer veldig bra i livet ditt. Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar! Og nei, har ikke tenkt til å anmelde han. Gjorde det en gang, men han klarer enda å ikke glemme det. Han er en veldig syk mann, og har problemer med hjerte. Jeg vil ikke gjøre det verre for ham. Han er tross alt min far, og jeg har sett han angre for det han har gjort. Og jeg tror det holder for meg. Og alt jeg har opplevd har jo gjort meg til den personen jeg er nå i dag. Jeg har på grunn av alt som har skjedd, har modnet meg fort. Og det liker jeg. Og jeg er dessverre en person som lett glemmer og tilgir. Så han er tilgitt. Men takk for gode råd!

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar! Og nei, har ikke tenkt til å anmelde han. Gjorde det en gang, men han klarer enda å ikke glemme det. Han er en veldig syk mann, og har problemer med hjerte. Jeg vil ikke gjøre det verre for ham. Han er tross alt min far, og jeg har sett han angre for det han har gjort. Og jeg tror det holder for meg. Og alt jeg har opplevd har jo gjort meg til den personen jeg er nå i dag. Jeg har på grunn av alt som har skjedd, har modnet meg fort. Og det liker jeg. Og jeg er dessverre en person som lett glemmer og tilgir. Så han er tilgitt. Men takk for gode råd!

Ikke si dessverre, for det at du er i stand til å tilgi er faktisk bare en styrke. Mye værre å være bitter.

Men at følelsene er der og i blant kommer frem er helt normalt og forståelig og du har all rett til å føle som du gjør.