Balanse med stebarn

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn på 11 som jeg har fått et nært forhold til, men som jeg sliter litt med å sette grenser for.

Han tar det som en selvfølge at jeg skal gjøre typiske "foreldreting" for han, som å hjelpe med lekser, passe på tingene hans mens han klatrer i trær (f.eks), kjøpe mat og drikke til han når vi er ute på tur sammen, hjelpe med rydding av rommet (han trenger en motivator som kan være sammen med han i sånne situasjoner) osv. Det er nesten uten unntak meg han ber om sånne ting, selv om pappaen også er med. Og jeg har gjort alle disse tingene med glede, for jeg er jo glad i gutten og vil gjerne bidra til at livet hans er bra.

Gutten bor 50/50 hos oss.

Når vi har et så tett forhold mesteparten av dagen så føler jeg også at det er naturlig for meg å sette grenser for gutten, som "nå må du roe ned et par hakk" når han er spinnvill eller "nå må du rydde kjøkkenet etter at du har laget mat" (han elsker å leke seg med diverse ingredienser, men hater å rydde etter seg). Noen ganger aksepterer han disse tingene, men oftere og oftere sier han ting som at "du bestemmer ikke over meg" og så er han grinete på meg i timesvis etterpå. Litt langsint ja.

Vi er bevisste på at pappaen skal ta mesteparten av grensesettingen, men det blir veldig unaturlig og vanskelig dersom jeg alltid skal være avhengig av å ha pappaen i nærheten til å gi beskjeder.

Så hvordan forklare dette for gutten uten å tråkke over grenser? Min første tanke er at når han forventer at jeg skal gjøre masse typiske foreldreting som å hjelpe og legge til rette for forskjellige ting, så må han også godta at jeg gjør typiske foreldreting som å sette grenser og bestemme litt. Men hvordan si dette uten at det tolkes som at jeg prøver å være mammaen hans?

[AnonymBruker]

Gutten er 11 år. Da skjønner han det hvis du og far setter dere ned sammen med gutten og forklarer for han hvordan det fungerer hos dere.

Forklar at du er klar over at du ikke er mamman hans, å at du aldri kan ta mammas plass, men når han er hos dere så må han også høre på deg.

[AnonymBruker]

Gutten er 11 år. Da skjønner han det hvis du og far setter dere ned sammen med gutten og forklarer for han hvordan det fungerer hos dere.

Forklar at du er klar over at du ikke er mamman hans, å at du aldri kan ta mammas plass, men når han er hos dere så må han også høre på deg.

Dette har vi gjort flere ganger (omtrent ordrett det du skriver), men det synker visst ikke inn. Så nå må vi kanskje gå litt hardere til verks?

TS

[AnonymBruker]

Dere må alle tre sette dere ned og snakke om dette sammen, der dere voksne forklarer gutten at det er naturlig at du setter grenser for han også. Det er lett for han å bruke deordene i mot deg, og spesielt om han slipper unna med det.

Dere har han såpass mye, at du må være en naturlig del av det å sette grenser for han også. Det må han få vite

[Pastill]

Her må du bare tre i karakter og leve med at han er sur på deg

"Du bestemmer ikke over meg" imøtegår du med "jo, jeg bestemmer over deg når du er sammen med meg/når du er hos oss". Enhver lærer eller annen voksen myndighetsperson i guttens liv har samme autoritet og kan bestemme over 11-åringen. Det skal også du gjøre.

[Gjest Blondie65]

Her må du bare tre i karakter og leve med at han er sur på deg

"Du bestemmer ikke over meg" imøtegår du med "jo, jeg bestemmer over deg når du er sammen med meg/når du er hos oss". Enhver lærer eller annen voksen myndighetsperson i guttens liv har samme autoritet og kan bestemme over 11-åringen. Det skal også du gjøre.

Det er nettopp dette som har manglet hittil. Gutten vet at "toget går av skinnene" idet han sier "Du bestemmer ikke over meg". Når han får svar på det vil han etterhvert skjønne at den der ikke nytter lenger.

Trådstarter blander selv inn at hun er delaktig i den positive siden av oppdragelsen, men det har lite med saken å gjøre. Alle barn vil - når de kommer i den alderen - prøve å opponere mot "øvrigheten" og det eneste svaret er å være solid også i den stormen.

Når det gjelder surmuling i timesvis så synes jeg at pappa'n bør ta en prat med barnet om det når det skjer neste gang og forklare at det rett og slett er uakseptabel oppførsel. Da har barnet mulighet til å forklare hvordan han føler seg og få korreks eller verktøy til å håndtere at han ikke liker å bli irettesatt av deg.

[Gjest Gjest]

hørest ut som at pappaen sitter på sidelinjen her og overlater alt til deg.så kan han ta seg av dei "kjekke" tingene.

[kirstiJ]

Dette har min stedatter på fem år sagt en del til meg også. Hver gang hun sier dette har jeg svart med st jo, det gjør jeg, akkurat som at mormor bestemmer over deg når du er med henne, at de som jobber i barnehagen bestemmer når du er der, og at tante bestemmer når du er med henne. Det gjelder å svare når dette når barnet sier du bestemmer ikke over meg, og dette svaret går det ikke ann å være uenig i.

[Gjest "gjest"]

Jeg ville aldri i verden ha tatt på meg ansvaret med å ha stebarn 50/50 og ikke få myndigheten til å iretsette dem om nødvendig.